Meny

20-åringen euro - «tysk bur» eller et gode for Europa?

Stemmer: Thomas Vermes
Journalist i ABC Nyheter

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Første nyttårsdag er det 20 år siden 11 EU-land innførte fellesvalutaen euro. Kjekt å ha for næringsliv og reisende. Og et dypt inngrep i nasjonale, demokratiske strukturer.

1. januar 1999:

Elleve EU-land innfører den historiske fellesvalutaen euro.

Det vil si, europengene kom ikke før januar 2002. Et par år eksisterte euro kun elektronisk og landene fortsatte med sine sedler og mynter - bundet til en fast kurs.

I EU-hovedstaden Brussel måtte de ut med 40,3399 belgiske franc for en euro. Italienerne kunne veksle til seg 1 euro for 1936,27 lire.

Inntil Den europeiske sentralbank, ECB, i 2002 sprøytet ut 14 milliarder eurosedler og 52 milliarder mynter.

I dag brukes euroen som valuta i 19 EU-land, av 340 millioner europeere og er en av verdens viktigste valutaer. Men fortsatt ruver dollaren i topp.

Champagnen boblet - fra Brussel til Oslo

«Ny tidsregning for Europa».

EURO-FORI: Aftenposten 2. januar 1999.

Det slo Aftenposten opp på sin forside 2. januar 1999.

Franske barn født 1. januar fikk 100 euro i gave av staten.

Danskene trippet etter å bli med og ville ifølge Aftenposten trolig holde folkeavstemning om å slutte seg til innen 2001.

Champagnen fløt og Europa hilser euroen velkommen, sto det å lese.

Det siste er det tvilsomt om italienere, grekere og enkelte andre ville skrive under på 20 år etter.

For euroen er ikke bare et praktisk, felles betalingsmiddel når du nå reiser rundt i dagens 19 euroland.

Den fratar også landene et viktig redskap for å regulere sin økonomi: Pengepolitikken.

Men den gang, i 1999, var Hellas svært så ivrige på å bli med. Så ivrige at de fusket med tallene for å kvalifisere seg.

Menneskers flytting gjenstår

Euroen er mer enn euro. Euroen er politikk.

Eller outsorcing av politikk. Landene som er med, deltar i EUs økonomiske og monetære union, ØMU.

VORSPIEL: President Mario Draghi i den Europeiske sentralbanken ECB startet 20-årsfeiringen av euroen allerede under et møte for eurosonens finansministre i Brussel 3. desember. Foto: Yves Herman / Reuters/NTB scanpix

Den innebærer at landet ikke har noen pengepolitikk lenger. Det vil si at det ikke kan regulere rentenivået, devaluere eller revaluere sin valuta.

Land med blomstrende økonomi og land som sliter, har ikke lenger disse virkemidlene. De har faktisk felles pengepolitikk. Rentenivået er likt i land som ternger økonomisk gass og økonomisk brems.

Dermed gjenstår det som på EU-språk kalles fleksibelt arbeidsmarked som verktøyet for å regulere økonomien.

I praksis innebærer det at lønningene må falle ett sted, til de globale investorene finner det lønnsomt å investere der, samtidig som menneskene, også kalt arbeidskraft, må forlate hus og hjem og ta seg jobb i andre land.

Arbeidskraftemigrasjon sees nå som et stort problem i flere EU-land, ikke minst i land som ennå ikke er med i pengeunionen, kun i den økonomiske.

Se hva som skjer: Folketallet i Øst-Europa synker kraftig

Euroens problem: Overnasjonalitet

«En felles valuta omfatter en fast rentesats, som betyr at land ikke kan forvalte sin egen valuta som passer til deres egne behov. Du trenger en rekke institusjoner for å bistå nasjoner som politikken ikke passer for. Europa introduserte euroen uten å skaffe disse strukturene.», uttalte samfunnsøkonomen og nobelprisvinneren Joseph E. Stiglitz.

Men sjefen i Det internasjonale pengefondet, Christine Lagarde, er på twitter strålende fornøyd med fellesvalutaen og mener den vil utløse kreativitet de kommende 20 år.


Men EU og eurosonen mangler fortsatt de klassiske institusjonene som omslutter normale valutaer:

Nemlig at de er del av en statsøkonomi styrt av folkevalgte organer som ser valutaen i sammenheng med finanspolitikken, altså statens inntekter og utgifter.

Eurosonens overnasjonale pengepolitikk blir ikke styrt av en overnasjonal finanspolitikk.

Et tysk bur

Men presser ikke EU fingrene i øyet på italienerne nå da, og hindrer dem i en ekspansiv finanspolitikk regjeringen gikk inn for i deres statsbudsjett for 2019?

TYSK BUR: Mannen som kalte euroen for et «tysk bur», Italias europaminister Paolo Savona. Foto: Riccardo Antimiani / AP/NTB scanpix

Jo, og noen virkemidler ligger der for å styre medlemslandenes statlige finanser fra Brussel. De legger blant annet hindringer i veien for å velge en såkalt keynsianistisk vei ut av dårlige økonomiske tider, nemlig at staten bruker penger for å få opp aktiviteten.

Slik det nå skjedde med Italia, et land hvor en fjerdedel av de unge er arbeidsløse.

Regjeringen vedtok et statsbudsjett for 2019 med et underskudd på 2,4 prosent av brutto nasjonalprodukt, BNP. Det fikk de ikke lov til av Brussel. Det endte med et kompromiss på 2,04.

I ØMU er det nemlig vedtatt noe som kalles konvergenskriterier som landene må oppfylle:

  • Statens gjeld må ikke overstige 60 prosent av BNP
  • Underskuddet i statsbudsjettet får ikke overstige 3 prosent av BNP.
I Italias tilfelle ser vi at regjeringens ønske om å få opp aktiviteten holdt seg godt innenfor grensa for underskudd. Men siden statsgjelden er så skyhøy, slo Kommisjonen ned på også 2,4 prosents underskudd.

De siste årene har EU innført noe de kaller et budsjett-«semester», det vil si at alle landenes regjeringer må sende inn sitt forslag til statsbudsjett til EU-kommisjonen for kontroll.

Likevel er det et stykke igjen til felles finanspolitikk. Enda mer overnasjonalitet er noe befolkningene i landene i liten grad har etterspurt, og er et følsomt politisk tema.

I mellomtida er Tyskland blant de mektigste spillerne. Den italienske europaministeren - av alle - Paolo Savona har gått så langt som å kalle euroen «et tysk bur».

Les også: Italia trues med budsjettstraff

Euro stoppet ikke elendig styring

Joseph E. Stiglitz konstaterte også at euro-kjedens svakeste ledd, Hellas, mange år etter ble drevet utfor det økonomiske stupet.

En viktig grunn til at kreditorer våget å belåne Hellas til de grader, var fellesvalutaen euro. De kunne spekulere i at eurokursen ikke ville stupe når landets belåning kvelte statens økonomi.

Oppbyggingen av en til de grader stor gjeld kunne neppe skjedd med drakmer som egen gresk valuta.

Fellesvalutaen tillot elendig statsstyring sammen med finansaktører å tvinge fram alvorlige rystelser som rammet befolkningen, ikke utlånerne.

Det internasjonale pengefondet IMF, EU-kommisjonen og ECB tvang sammen Hellas til å skjære ned på pensjoner, bryte tariffavtaler og privatisere offentlig virksomhet.

Så langt har det ikke ført til at gjelden er redusert til et normalt nivå.

Landet som regnes som eurosonens vinner, Tyskland, er blant dem som har nektet gjeldsnedskrivning for Hellas.

Samtidig er de blant dem som har tjent aller mest på å eksportere varer og tjenester som Hellas har betalt med lån som også tyske utlånere har tjent på.

Det minst viktige med euro

Utskjelte Hellas har gitt god business, skrev jeg i 2011, om handelsoverskuddet Norge, Tyskland og andre land oppretthold mens Hellas strevde med sin verste finanskrise.

På 20-årsdagen er spørsmålet for euroen, eller i virkeligheten den økonomiske og monetære unionen, ØMU, hvilken vei den velger ut av dilemmaene.

En sterk valuta for verdens største økonomi EU er også et viktig maktspørsmål, slik vi nå får demonstrert med USAs oppsigelse av Iran-avtalen.

Siden europeiske bedrifter er avhengige av internasjonale betalingssystemer som er monopolisert av USA, kjemper EU i motvind når de ønsker at europeiske selskaper skal opprettholde handel med Iran.

Det eneste som er sikkert på 20-årsdagen, er at euroen minst av alt dreier seg om hvilken valuta du som turist får ut av minibanken i et fremmed land.

Erna ønsker seg euro i Norge

EURO-TILHENGER ERNA: Erna Solberg har for lengst tatt til orde for at Norge ville være tjent med euro i stedet for krona. Det er Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum såvisst ikke enig i. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

I Norge har mange priset seg lykkelige for at vi har vår egne valuta. Blant dem er sentralbanksjef Øystein Olsen, som i sin årstale 12. februar la vekt på egen valuta som en stor fordel i dagens situasjon.

«Uten en egen valuta ville situasjonen vært mer utfordrende. Da måtte partene i arbeidslivet gjort jobben alene. Erfaringer fra andre land i Europa viser at det kan være krevende», sa Olsen da.

Én som er uenig i det, er Høyre-leder Erna Solberg.

Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum har gjentatte ganger utfordret Solberg på dette.

– Hadde Høyre fått sin vilje, ville vi ikke hatt egen valuta nå. Men vi har andre interesser enn industrilandet Tyskland. Vi har mye råvareinntekter. Vi tjener mye penger når oljeprisen går opp, for eksempel, mens det virker motsatt for Tyskland, sa han til ABC Nyheter.

«Som et lite land er vi utsatt for spekulasjoner mot den norske kronen. Det kan presse kronekursen kraftig opp og svekke konkurranseevnen til norske bedrifter... Hvis vi blir med i euro-samarbeidet vil jo vi ha samme valuta som de landene som kjøper store deler av den norske eksporten, og på den måte slipper norske bedrifter denne risikoen. Det igjen trygger arbeidsplassene, og særlig her i Hordaland som er det største eksportfylket», sa Erna Solberg til Bergensavisen i 2005.

Les også: – Dogmatisk politikk kan gjøre euro uforenlig med demokrati


Prøv deg gjerne på sentralbanken ECBs quiz - hva vet du om euroen? (dansk)

Les mer om euroens historie hos ECB

Stemmer
Populært