Norge - klimahelt eller bremsekloss?

Klimaminister Ola Elvestuen (V) representerte Norge i Polen forrige uke.
Klimaminister Ola Elvestuen (V) representerte Norge i Polen forrige uke. Foto: Monika Skolimowska/dpa / NTB scanpix

Norge fremstilles ofte som en klimahelt, men vi skal ikke glemme at vi også er en del av problemet, skriver Jan Thomas Odegard i Utviklingsfondet.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Stemmer: Jan Thomas Odegard
Daglig leder i Utviklingsfondet.

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Klimaforhandlingene i Polen har vært krise. Ved starten av den siste forhandlingsdagen i Katowice var avstanden mellom landene altfor stor. Svært mye måtte løses før man skulle bli enige om hvordan man skal gjennomføre klimaavtalen vedtatt i Paris 2015.

Bakgrunn: Klimaenighet etter maratonforhandlinger i Polen

21 år etter at verden fikk sin første klimaavtale i Kyoto, og tre år etter gjennombruddet i Paris, sliter verdens land fortsatt med å løse den største krisen vår sivilisasjon har stått ovenfor. FNs klimapanels (IPCC) siste rapport sier at vi må halvere hele verdens utslipp innen 12 år dersom vi skal unngå katastrofale klimaendringer.

Den største utfordringen under forhandlingene er å få til en rettferdig gjennomføring av Paris-avtalen.

Utviklingsland aksepterer ikke at industrialiserte land er for langt unna å kutte nok klimagassutslipp, som er hovedårsaken til klimaendringene. De er også skuffet fordi mange industrialiserte land viser liten eller ingen vilje til å betale for utslippskutt og tilpasningene mange utviklingsland må gjøre for å tåle økt tørke, flom og havnivåstigning. Klimaendringene er her allerede, de forårsaker ekstremvær som ødelegger hus og hjem, øker sulten, nører opp under konflikter og driver folk på flukt. Paris-avtalen sier derfor at vi må kutte utslipp, tilpasse oss endringene og støtte de som lider tap og skade av klimaendringene samtidig. Mange industrialiserte land handler imidlertid som om tilpasning kun ville kommer etter utslippskuttene.

Norge framstilles på disse forhandlingene som en klimahelt som følge av rause bidrag til regnskogsbevaring, elbilsatsingen og positive forhandlere. Men Norge er også en del av problemet og en bremsekloss på sentrale områder hvor utviklingsland ber industrialiserte land komme dem i møte:

  • Norge har økt sine utslipp siden 1990, til tross for løfter om å kutte 30 prosent innen 2020. Detter står i grell kontrast til andre land i Europa som vi liker å sammenligne oss med. Olje- og gassproduksjonen er den viktigste årsaken. F.eks. vårt naboland Sverige slipper ut halvparten av de norske per innbygger. Og vi er heldige at nasjonale klimaregnskap ikke teller utslipp fra forbrenning av vår eksporterte olje og gass, eller utslipp knyttet til produksjon for vårt høye forbruksnivå, i andre land.
  • Norges støtte til utviklingslands klimatilpasning har til nå vært under ti prosent av norske klimabidrag. Paris-avtalen sier det bør være halvparten. Stockholm Environmental Institute viser at Norges rettferdige bidrag bør være på om lag 15 milliarder kroner årlig fram til 2030.
  • Norge vil ikke anerkjenne at industrialiserte land må støtte utviklingsland å takle de tap og skader de allerede lider som følge av økt ekstremvær. Det er også i strid med Paris-avtalen,
  • Norge er villige til å godta at markedslån kan regnes som klimafinansiering til utviklingsland, selv om dette med stor sannsynlighet vil drive dem ut i en ny gjeldskrise.
  • Norge har her i Polen sagt at de skal doble støtten til Det grønne klimafondet fra 400 til 800 millioner kroner. Men dette er et gammelt løfte fra 2015, selv om det i Polen har blitt oppfattet som nye penger. Det kreves også enda mer og vi venter fremdeles på forsikringer om at dette er nye, friske penger, ikke bare omplassering av annen klimafinansiering.

Norge som klimahelt?

Det er ingen tvil om at klimaforhandlingene trenger helter for å komme i mål. Norge kan bli en klimahelt dersom de gjør følgende:

  • Signaliserer at Norge, i tråd med IPCCs konklusjoner, vil mer enn halvere sine utslipp hjemme i Norge innen 2030, uavhengig av EUs mål og den nye avtalen mellom Norge og EU
  • Bygger bro mellom fattige og industrialiserte land ved å anerkjenne at industrialiserte land må ta den største delen av regningen for klimautfordringene
  • Anerkjenner at industrialiserte land må gi støtte til utviklingsland i å takle klimaskadene de allerede opplever
  • Allerede neste år støtter det underfinansierte Tilpasningsfondet, som er blitt et viktig symbol her i Polen på industrialiserte lands motstand mot å støtte klimatilpasning i utviklingsland
  • Anerkjenner at det å gi ut nye letelisenser for olje og gass vil være i strid med IPCCs konklusjoner.
  • Norge kan gå fra å bremse til å bidra til å redde klimaforhandlingene her i Polen, men da må de komme utviklingslandene i møte nå, sette klimarettferdighet i sentrum og signalisere en mer ambisiøs norsk omstilling.

Les også:

Blandede reaksjoner fra miljøbevegelsen etter klimaenighet

Norske Espen har i 26 år vært små øystaters mann i klimaforhandlinger

Norsk motstemme på klimatoppmøtet: – Verden trenger norsk olje og gass

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden