Meny

Når kommunen svikter de små barna

FOTO: Japheth Mast/Unsplas
Stemmer: Axel Fjeldavli
Kommentator Agenda magasin

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

En ny rapport fra UNICEF Norge viser betydelige forskjeller mellom norske kommuners tilbud til barn. Vi må ta den vonde debatten om kommunalt selvstyre versus barns beste nå.

Det bør smerte ekstra når politikken ikke klarer å ivareta de gruppene i samfunnet som ikke har mulighet til å stå opp for seg selv. Som barna. Når UNICEF Norge i sin nye kommuneanalyse rapporterer at det er betydelige forskjeller mellom hvor godt kommunene ivaretar barns beste, treffer det et sted det gjør vondt.

Det var jo nettopp dette FNs barnekomité kritiserte Norge for i 2010. FN-organet pekte den gang blant annet på at enkelte kommuner var sterkt underbemannet i tjenester for barn, og manglet ressurser. Det må gjerne være forskjeller mellom kommuner, men tilbudet må være likeverdig.

Les kommentaren: Tannlegebesøk er for dyrt

Den nye UNICEF-rapporten analyserer nye tall fra Statistisk sentralbyrå på områdene grunnskole, barnehage, barnevern, kommunehelsetjeneste og kulturtilbud. Når UNICEF sier det er store forskjeller på kommuner, gjelder det både hvilke økonomiske rammer disse tjenestene for barn har, men også hvor godt tjenestene fungerer. For eksempel: Hvor mange saker i barnevernet tar over tre måneder å behandle? Hvor mange nyfødte barn får hjemmebesøk av helsetjenesten? Hvor stor andel av de ansatte i barnehagen har fagutdanning?

De beste kommunene, som Bykle, Nesseby og Bygland, drar ifra.

Ikke bare viser rapporten at forskjellene virker å ha vedvart siden FN-kritikken i 2010, men det er også slik at forskjellene har økt over tid mellom de kommunene som gjør det best i UNICEF-analysen og de som gjør det dårligst. De beste kommunene, som Bykle, Nesseby og Bygland, drar ifra.

Les kommentaren: Norge blir mer segregert

Spørsmålet om barns beste setter på spissen det som er et vanskelig dilemma. For det er ikke bare barns beste som er en viktig verdi – det er også det lokale selvstyret. Det lokale selvstyret gir et sterkere demokrati, fordi vi får bedre muligheter til å påvirke det som angår oss mest – våre nære omgivelser. Og det gir også en mer effektiv offentlig sektor, fordi lokaldemokratiet gjør det mulig å gjøre lokale tilpasninger etter lokale behov.

Men hva gjør vi når kommuner velger å disponere midlene til barn så forskjellig? Er det mulig å både ivareta lokalt selvstyre og hensynet til barns beste, når store deler av kommunenes budsjetter angår barn? Etter mitt syn er svaret på dette siste spørsmålet et klart ja.

Den første grunnen er at vi i Norge har et særskilt rom for å gjøre enkelte tiltak for barn som har den nedsiden at det begrenser det lokale handlingsrommet. Enten det gjelder flere tilsyn på barnehagefeltet, noe mer øremerking av midler til bemanningsnormer eller kanskje til og med mer statlig ansvar for barnevernet, som har ansvar for kanskje de aller mest sårbare barna.

Les kommentaren: Inkassogebyrene må ned

Vi har nemlig stort lokalt handlingsrom for kommunene i Norge.

Dette poenget illustreres godt i en interessant artikkel i siste nummer av Norsk statsvitenskapelig tidsskrift. Her peker kommuneforsknings-nestor Harald Baldersheim på at det siden 2014 har skjedd en revolusjon i forholdet mellom stat og kommune. Det lokale folkestyret ble grunnlovsfestet i 2016. I tillegg har kommunene fra 1. januar 2018 rett til å gå til sak dersom fylkesmannen opphever et kommunalt vedtak fylkesmannen mener strider med nasjonal lov. Begge disse tiltakene gir det kommunale selvstyret et klart sterkere rettslig vern enn tidligere.

Blant få områder vi skårer dårligere enn snittet, er friheten til å sette nivået på kommunale skatter

Sammen med to andre forskere har Baldersheim utviklet en indeks som gjør det mulig å sammenligne graden av lokal autonomi i ulike land (for å presisere – dette er ikke et spørsmål om hvor demokratiske eller effektive kommunene er, men hvor frie de er). Særlig på grunn av de nevnte endringene i lokaldemokratiets rettslige vern, har Norge hoppet opp fra 6. til 1. plass på en rangering over land i Europa. Med andre ord: Vi har nå Europas frieste kommuner. Norske kommuner har blant annet andelsvis mindre øremerkede midler og større frihet til å velge organisering selv, enn de fleste andre land. Blant få områder vi skårer dårligere enn snittet, er friheten til å sette nivået på kommunale skatter.

Den andre grunnen til at lokalt selvstyre og barns beste lar seg forene, er at mange av tiltakene som virker for barna slett ikke kolliderer med handlefriheten. Ifølge UNICEFs rapport er det en sammenheng mellom midlene kommunen disponerer, og kvaliteten på tilbudet til barn. Det kan for eksempel forklare hvorfor kraftkommuner virker å jevnt over gi et bedre tilbud til barn enn andre kommuner. Når opposisjonspartiene gir mer til kommunene i sine alternative budsjetter enn hva regjeringen gjør, vil det gjøre at flere barn får et bedre tilbud i flere kommuner. Et tiltak UNICEF trekker fram, å endre på fordelingsnøkkelen for statlige midler mellom kommuner, vil heller ikke nødvendigvis gå ut over det kommunale selvstyret – selv om det jo vil føre til at noen kommuner får mer penger på bekostning av andre.

Når det er store geografiske forskjeller i tjenestene for barn, bør vi ta grep – også hvis de går noe på bekostning av selvstyret lokalt. Så kan staten heller kompensere på andre måter – for eksempel ved å gi kommunene større frihet til å sette eget skattenivå.

Det er vanskelig å avveie lokalt selvstyre og barns beste. Men UNICEFs rapport viser at barna har kommet skjevt ut. Det må rettes opp i.

Kommentaren er først publisert på Agendamagasin.no

Stemmer
Populært