Nei til bruk og kast av soldater

Tirsdag neste uke skal Stortinget stemme over Rødts forslag om å gi ankerett til norske veteraner skadd i krigsoperasjoner i utlandet etter første januar 2010. Stortingets utenriks- og forsvarskomite har allerede gitt sin tilslutning til forslaget, og selv om det gjenstår å se nøyaktig hvordan regjeringen vil gå fram for å sikre ankeretten, tyder alt på at vi er i ferd med å innkassere en betydelig seier.

Forslaget kan høres teknisk ut, men vil gjøre en viktig forskjell i livene til de mange krigsveteranene som tross store psykiske lidelser etter krigsoppdrag i utlandet, ikke blir tilkjent erstatning, og med dagens regelverk ikke har mulighet til å anke avslag på erstatningssøknader.

Dette er også en viktig seier i kampen mot en alvorlig utvikling i norsk politikk som mange hittil ikke har fått øye på: nemlig bruk og kast-mentaliteten overfor landets soldater og veteraner.

La meg forklare. Skadde krigsveteraner som påpeker at politikere som går til krig sjelden sender sine egne barn og enda sjeldnere selv drar ut for å slåss, er vi vant til å se i filmer og dokumentarer fra USA. Der ble store kull med ungdom sendt ut for å drepe og dø i Korea, Vietnam og Irak. Argumentet kan nok virke fremmed i den norske virkeligheten. I hvert fall om vi tror Solberg- og Stoltenberg-regjeringas retorikk, der Norge aldri driver krig -bare «humanitære operasjoner» «treningsoppdrag» og «tilstedeværelse»- og der omsorg for veteraner er høyeste prioritet.

Dette er også en viktig seier i kampen mot en alvorlig utvikling i norsk politikk som mange hittil ikke har fått øye på: nemlig bruk og kast-mentaliteten overfor landets soldater og veteraner.

Dessverre er ikke virkeligheten sånn som regjeringa framstiller den. Grunnen til at Rødt fremmet et forslag på Stortinget for å sikre en rettighet som burde vært selvsagte for veteraner som blir skadd på krigsoppdrag i utlandet, er nettopp at den amerikanske bruk- og kast-mentaliteten når det kommer til soldatliv, er langt mer tilstede i norsk politikk enn vi liker å tro. Blant de politikerne som villig sender våre unge kvinner og menn ut i krig når USA og NATO ber om det, er det ofte langt mindre vilje til å sørge for verdig behandling av de som kommer skadde hjem igjen. Et av de grelleste eksemplene er forsvarsloven som regjeringa fikk gjennom i 2016. Med en bortgjemt paragraf i denne loven ble alle veteraner som er skadd i utenlandsoperasjoner etter 1. januar 2010, fratatt den ankeretten i erstatningssaker, som soldater som ble skadd før denne datoen har nytt godt av. Det er dette Rødt nå har fått flertall for å reversere. Det er en viktig seier i seg selv.

Les også: 36 år etter krigen må veteraner fortsatt kjempe

I tillegg har flertallet i komiteen avvist det som var regjeringas foretrukne billigløsning, da den ble tvunget til å ta stilling til saken: nemlig at finansklagenemnda skulle være de nye veteranenes ankeinstans. Dette er selvsagt et elendig forslag. I dag kan veteraner som ble skadd før 2010 klage til en nemnd med fagkompetanse på skader fra krig. Den fagkompetansen er totalt fraværende i finansklagenemnda. Mindre positivt er det at de borgerlige partiene i komiteen har foreslått at et regjeringsoppnevnt utvalg, som skal gå gjennom hele kompensasjonsordningen for veteraner, skal utforme et forslag til hvordan ankeretten skal ivaretas. Rødt foretrekker en løsning som både er gjennomførbar, rettferdig og rask, fordi den ikke behøver å gå omveien via noe regjeringsoppnevnt utvalg: nemlig at dagens allerede eksisterende ankenemnd videreføres også for de med skader fra etter 1. januar 2010.

Det er flere grunner til at akkurat ankeretten er en viktig sak. Alle forstår at det å se kamerater bli drept, oppleve intens dødsangst, eller å leve med å ha drept eller skadet mennesker, kan gi store psykiske skader. Men ofte kommer den psykiske reaksjonen først mange år etterpå, og da kan det være vanskelig å gi vanntette bevis på at traumene skyldes opplevelsene fra krigen. Veteraner, som ofte er i en vanskelig psykisk og økonomisk situasjon, og får avslag på erstatningssøknad, trenger en ankemulighet som ikke innebærer uoverkommelige advokatutgifter og saksomkostninger.

I tillegg er problemet med skadde veteraner større enn mange tror. Etter en lang periode der det å delta i angrepskrig uten FN-regi nærmest var tabu i norsk politikk, har norske politikere fra 1999 sendt Norge inn i en rekke USA-ledete kriger. Dette har gitt Norge en ny generasjon skadde krigsveteraner. Med ord som «humanitære operasjoner», «tilstedeværelse» og «fredsbevaring», har politikerne tåkelagt hamskiftet fra fredsnasjon til krigsnasjon. Den tåkelegginga har dessverre bidratt til å usynliggjøre også krigens norske ofre: de skadde veteranene.

Nylig stilte Rødt skriftlig spørsmål til helseministeren om hvor det var blitt av det «nettverk med særskilt kompetente leger og psykologer» som ifølge handlings- og oppfølgingsplanen «I tjeneste for Norge» skulle vært gjort tilgjengelig for skadde krigsveteraner innen 2014, og videreført fram til i dag. Ingen veteraner har sett noe til dette nettverket. Svaret var mildt sagt unnvikende, og viser at mye gjenstår for å presse krigsglade politikere til å ta konsekvensene av å sende andre mennesker i krigen. Men seieren i kampen for ankeretten viser at det er mulig å bryte stillheten om de psykisk skadde veteranene, og få flertall for en viktig sak som regjeringa lenge gjorde sitt beste for å ignorere.