Meny

Russiske nettroll utnytter vårt giftige politiske klima

Hvite nasjonalister møter motstand fra politiet under en demonstrasjon i Lee Park, Charlottesville, 12. august. Foto: Steve Helber / AP
Stemmer: Rafael Behr
Spaltist i The Guardian

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Kremls mål er ikke å styre stemmene i spesifikke valg, som folkeavstemningen om Brexit eller presidentvalget i USA, men å splitte Vesten.

For å forstå det politiske vanviddet som pågår på begge sidene av Atlanterhavet, hjelper det å kjenne til Tortuous Convolvulus. Navnet ringer ingen bjeller? Convolvulus var en spion og spesialist på psykologisk krigføring, som var aktiv rundt år 50 f. Kr. Han ble sendt ut av Julius Cæsar for å motarbeide galliske opprørere, og metodene han brukte var ikke så forskjellige fra de russiske cyber-sabotører bruker mot vestlige demokratier.

Det er spionasje på tegneserienivå: Enkelt, men effektivt.

Det skal nevnes av Convolvulus er en karakter i Asterix-tegneserien «Brann i rosenes leir», som i England het «Asterix and the Roman Agent» og var oversatt av Anthea Bell. I forrige måned kom den triste nyheten om at Bell var død, noe som både vekket kjære minner fra barndommen og assosiasjoner til det som foregår i verden i dag: Den utspekulerte romerske provokatøren setter ut en konspirasjonsteori, om at Asterix har lekket formelen til trylledrikken som gjør den galliske landsbyen i stand til å overvinne Cæsars garnisoner. De falske ryktene, eller fake news om du vil, fører til mistro blant landsbyens innbyggere, og samholdet smuldrer opp.

Det at Convolvulus er en fiktiv skikkelse, betyr ikke at metodene han bruker ikke er relevante. Poenget er at bevisst bruk av villedende informasjon ikke er et nytt konsept, eller at det er noe genialt ved å destabilisere et samfunn ved å øke dets splittelse. Det er spionasje på tegneserienivå: Enkelt, men effektivt.

Det finnes ikke tvil om at Russland blandet seg inn i den amerikanske valgkampen i 2016. Graden av medvirkning fra Donald Trumps valgkampstab burde snart kunne fastlås av spesialetterforsker Robert Mueller . Siden det ikke finnes noen lignende etterforskning i Storbritannia, er det vanskelig å vite hvor mye energi Kreml har brukt på å påvirke politikken her, men det er ikke vanskelig å tenke seg hvilken side Vladimir Putin heiet på, i kampen for eller imot Brexit. Det kan jo være at Arron Banks fra Leave EU ble invitert til lunsjer hos den russiske ambassaden, og tilbudt å investere i gullgruver i Russland, fordi han har et elskverdig vesen. Men det er mer sannsynlig at han ble invitert i egenskap av å være en pådriver for propaganda mot EU.

Da jeg nylig reiste til USA, slo det meg hvor engasjerte diplomater og tidligere statlige tjenestemenn var i tanken om et Kreml-sponset Brexit. De så klare paralleller til torpederingen av Hillary Clintons håp om å innta Det hvite hus, og var overrasket over at dette ikke vakte mer oppstandelse. Avisen New York Times har viet dette mer oppmerksomhet enn mesteparten av britisk media. I en artikkel het det at man i London «strevde med å finne ut om Moskva brukte sine nære forbindelser til enkelte britiske borgere med det formål å promotere Brexit». Dette var misledende mot amerikanske lesere. Det har ikke vært noe strev.

Enkelte representanter fra Labour har etterlyst en etterforskning, lik den Mueller gjennomfører i USA, i Storbritannia. Sjefen for partiet virker imidlertid lite interessert. For Jeremy Corbyn og hans nærmeste rådgivere er det grunnleggende utenrikspolitikk å la tvilen komme Moskva til gode. Kan hans siste valgkampkampanje ha fått kameratslig hjelp fra Vladimir Putins digitale bataljoner? Opposisjonslederens kontor har ikke mye grunn til å kreve at søkelyset rettes mot ondsinnet russisk påvirkning, så lenge det er Kreml-apologeter i rommet.

Theresa May nøler ikke med å fordømme Putin for hans angrep på Vesten, men hun ville aldri tørre å antyde at det britiske demokratiet kanskje hadde blitt hacket. Hun mangler energien og motet til å håndtere den logiske slutningen dette medfører: Dersom avstemningen ble kompromittert, står også regjeringens mandat til å utføre folkets vilje svakere.

Han er en politisk gangster i spissen for en dysfunksjonell stat, og fiendebildet som tegnes av han i andre land, brukes til å styrke sitt eget image på hjemmebane.

Ikke overraskende bagatelliserer Brexit-tilhengerne ideen om at deres prosjekt om nasjonal frigjøring ble kapret av en fremmed makt. Samtidig er det frustrerende når de på motsatt side bruker dette som en krykke. Noen få rubler og automatiserte tweets er ikke nok til å få 17,4 millioner mennesker til å si nei til EU-medlemskapet. Man må holde ting i perspektiv. De samfunnsøkonomiske frustrasjonene som kokte over og ble til Brexit, ble ikke dyrket frem i et laboratorium i Kreml. Og Putin tilførte ikke drivstoff til Trumps valgkamp ved å syntetisere rasefordommene som pulserer i enkelte deler av det hvite USA.

Bildet som tegnes av Putin som en mesterlig manipulerende cyber-blekksprut med fangarmer som når på tvers av verdens kontinenter, er overdreven smiger av den russiske presidenten. Han er en politisk gangster i spissen for en dysfunksjonell stat, og fiendebildet som tegnes av han i andre land, brukes til å styrke sitt eget image på hjemmebane. Det viktige spørsmålet er ikke om innblanding avgjorde stemmene til fordel for Brexit eller Trump, siden dette ikke er målbart, men hva det var som gjorde Brexit og Trump gunstig for Russlands utenrikspolitikk.

Den røde tråden er splittelse: Å svekke den vestlige alliansen og spille på sprekker i samfunnsfundamentet, for å gjøre landene vanskeligere å styre, og dermed svakere. Convolvulus-doktrinen er ikke like interessert i å diktere spesifikke resultater, som den er i å så splid for egen vinning.

Desinformasjon handler ikke om å promotere ett sett med fakta fremfor et annet, men å forvirre og innprente en nihilistisk mistro til nyheter og media, og til ideen om at man i det hele tatt har mulighet til å finne sannhet noe sted. Og nettrolling som våpen handler ikke om å vinne en diskusjon, men å fremprovosere en rød tåke av raseri og gjensidig mistanke som hemmer dømmekraften og evnen til moderasjon. Bot-ene på sosiale medier går til aksjon like etter dramatiske hendelser som vekker kraftige følelser - for eksempel terroraksjoner – og heller bensin på bålet for begge sider. Hensikten er ikke å vinne, men å polarisere og radikalisere alle som deltar i samtalen.

Den franske tittelen på «Brann i rosenes leir» er «La Zizania». Ordet er vanskelig å oversette, men er en kombinasjon av strid og forvirring. Og det beskriver godt tilstanden i britisk politikk, der den basker rundt i hengemyren som er Brexit.

Oversatt av Henning Scherer Skjørsæter ABC Nyheter / Pressworks © Guardian News & Media Limited

Stemmer
Populært