Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Kristelig Folkeparti la frem sitt alternative budsjett fredag 9.november på en pressekonferanse på Stortinget. Budsjettet var forutsigbart, og uten overraskelser. Litt økte skatter, kraftig økning i barnetrygd og litt til næringslivet og miljøet.
Derimot var det fascinerende å se dynamikken mellom partileder Hareide og nestelederne Ropstad og Bollestad. Ansvarsfordeling og strategi er avklart. Nå skal partiet først forhandle med den borgerlige regjeringen. Hvis det fører frem vil Hareide gå av og Ropstad (Bollestad eller Grøvan) ta over.
Les også: Krf vil avskaffe 350 kroners-grensen
Hvis forhandlingene med regjeringen ikke fører frem, vil partiet forhandle med Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Det skulle forundre om ikke dette vil skje med Knut Arild Hareide i førersete. Hvis disse forhandlingene fører frem, er det like sannsynlig at Knut Arild Hareide blir statsråd.
Det betyr at sentrumspartiet Kristelig Folkeparti har dobbelt av alt: Partiledelse og ministere for enhver anledning.
Men, felles for begge er varianter – eller fraksjoner – er partiets forslag til statsbudsjett. Objektivt sett er dette den mest reale og riktige måten å forholde seg til sine velgere på?
Kristelig Folkepartis ekstraordinære landsmøte 2.november var ikke et møte som avgjorde om partiet skulle være borgerlig eller sosialistisk. Det var et landsmøte som bestemte at man skulle søke lykken hos den borgerlige regjeringen med sitt sentrumsalternativ til statsbudsjett først. Dernest altså de rødgrønne.
Hvor Kristelig Folkeparti til slutt havner, er opp til den borgerlige regjeringen. Liberalistene i Venstre må akseptere et kristent utgangspunkt. Høyre må akseptere skatteøkning og Fremskrittspartiet en mer åpen innvandringspolitikk.
Hvis ikke regjeringspartiene klarer å bli enige med KrF vil det åpne for en rødgrønn regjering som vil ha mange fordeler ved stortingsvalget om to år. Den største er at Jonas Gahr Støre vil ha spilt partiet inn i regjering fordi de borgerlige partiene eventuelt feller seg selv på at de ikke ble enige internt. Det er dårlig historikk å gå til valg på.
Dette vet regjeringspartiene. Dette vet også høyresiden i Kristelig Folkeparti. Spørsmålet er om et mulig rødgrønt flertall blant KrFs politikere på Stortinget egentlig vil bli tilfreds nok uansett hvilke resultater Ropstad og Grøvan bringer tilbake etter regjeringsforhandlingene.
Flertall på landsmøte er ikke det samme som flertall blant egne på Stortinget. Derfor kan Knut Hareide likevel gå av med seieren selv om landsmøte 2.november felte han. I så fall vil han bli norsk politiks store «come-back kid» og gjenoppstå med et nytt politisk liv etter at all sannsynlighet talte for det motsatte 2.november.
Slik er politikken. Det umuliges kunst.
