Struts, død og urettferdighet

Undersøkelser viser at de færreste har skrevet testamente. Illustrasjonsfoto: NTB scanpix
Undersøkelser viser at de færreste har skrevet testamente. Illustrasjonsfoto: NTB scanpix
Artikkelen fortsetter under annonsen

I moderne tid har det vært tre store tabuer i den vestlige verden, sex, religion og døden. De to første er for lengst opphevet takket være kunnskap og åpenhet, men også modige redaktører. Men så var det døden da, skriver Kristin Nøkleby Holth.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Stemmer: Kristin Nøkleby Holth
Sosiolog fra UiO og daglig leder i Sortie AS

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mange har gjort en innsats for å forsøke å normalisere døden. Monty Python var blant de første som sjokkerte ved å tulle både med religion og død. John Cleese uttalte tidligere i år at «Det finnes enormt morsomme sider ved døden», noe også andre komikere og standupere har vist at de er enige i. Men også prester, samfunnsforskere og leger har gitt sitt bidrag til å normalisere vårt forhold til døden, ikke minst den kjente sosialmedisineren Per Fugelli , som lot oss følge seg gjennom sin livsavslutning. Også NRK gir sitt bidrag med programmer som « Siste festen før eg døyr », « Døden - en serie om livet» og andre programmer om samme tema.

Døden har ikke alltid vært et tabu, og den er slett ikke et tabu over alt i verden. I Mexico og andre latinamerikanske land, feirer de « Dia de los Muertos», de dødes dag, med stor festivitas hvert år. Også i Norden var døden en mer integrert del av livet i tidligere tider da gravhaugene nærmest lå ved husveggen. Det må ha skjedd noe på veien. Noen mener det kommer av at døden har blitt institusjonalisert. Dermed blir det lettere for oss å fortrenge den. Problemet er selvsagt at den ikke forsvinner.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Noen hevder at døden ikke lenger er et tabu. Argumenter om at stadig mer sørging foregår i det offentlige rom, at minnesider på nett brer om seg og at mediene bader i kjendisers dødsfall, er alle gode grunner til å hevde at døden ikke lenger er et tabu. Men vent litt, alt dette handler om andres død. Og det er vel her problemet oppstår.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Få skriver testamente

Ta for eksempel souldronningen Aretha Franklin. Da hun døde i august i år, etterlot hun seg ikke noe testamente. Kort tid etter at hennes bortgang ble kjent, kom nyheten om at det blir bråk om arven. Eller den svenske bryterlegenden Frank Andersson som ifølge Expressen måtte ha to begravelsesseremonier. Broren og den tidligere kona var ikke enige om hvor han skulle gravlegges. Gravferdsbransjens fagblad, Gravferdsnytt, trykket i fjor artikkelen «Familiens kjære dør, så starter krangelen.» Og er det noen som har erfaring med den slags, så må det jo være nettopp gravferdsbransjen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg holdt et foredrag på et seniorsenter nylig og snakket etterpå med en eldre dame. Hun hadde ikke familie og sa hun visste hun burde «ordne opp litt» før sin egen bortgang. Problemet var at hun ble så trist.

«Er det litt sånn at du begynner å sørge over din egen bortgang?», spurte jeg. «Ja!», sa hun overrasket. «Det er det!» Så lo hun.

Og hun er ikke alene. En rapport fra Høyskolen Kristiania , viser at kun ti prosent nordmenn har skrevet testament, et tall som har vært stabilt de siste årene. Dette tyder på at befolkningen har stor tillit til det lovgivende apparat her til lands, og ikke minst tillit til at etterkommerne i fred og fordragelighet klarer å ordne opp seg imellom. Men det er ikke like opplagt hvordan arven skal fordeles i «moderne familier». Artig for en advokat, selvsagt, men ikke så artig for gjenlevende familie.

Testament er langt fra den eneste forberedelsen man bør gjøre til egen alderdom og bortgang. En landsrepresentativ undersøkelse gjennomført av Pollstat for Sortie tidligere i høst, viser at 70 prosent av befolkningen aldri har hørt om fremtidsfullmakt og at kun to prosent har skrevet et slikt viktig dokument på egne vegne. En fremtidsfullmakt er litt som et testament, men er faktisk enda viktigere for deg personlig. Det gir deg nemlig mulighet til selv å velge en fullmektig og til å bestemme hvordan økonomien og dine personlige interesser skal ivaretas hvis du i fremtiden ikke lenger er i stand til det selv. Dette er en enorm fordel, også fordi familien slipper offentlig innblanding i noe som strengt tatt er privatrettslige forhold.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Les kommentaren: Nærmer vi oss faktisk en kur for Alzheimers?

Døden er 100 prosent sikker

Mangelen på organer til donasjon er et stadig tilbakevendende tema, og noe av grunnen til at det er mangel på organer, er at det er de pårørende som skal si ja eller nei til organdonasjon. Så om man nettopp har mistet noen, viser det seg overraskende vanskelig for folk å si «ja», hvis ikke avdøde selv har gitt uttrykk for det, da. Nettopp. Og det er ingen øvre grense for å bli organdonor, så selv folk som er godt opp i åra må si fra om at de vil være organdonorer.

Så er det ikke bare jordisk gods og organer som skal, eller ikke skal, fordeles ved vår bortgang. Hva med den digitale arven, altså alt vi etterlater oss av bilder, åndsverk, kontoer og materiale på nett? Eller ønskene våre om hvem som skal ha omsorgen for våre kjæledyr eller barn, for den saks skyld? Eller de veldig konkrete valgene som må tas om kremasjon, gravsted og alt tilhørende?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Selv har jeg jobbet i forsikringsbransjen i en årrekke. Bransjen selger som kjent produkter som man kanskje aldri noen sinne får bruk for. Likevel kjøper folk forsikring. Så kommer vi til døden som inntreffer med hundre prosents sikkerhet. Til tross for at det er det eneste vi kan være helt sikre på i dette livet, sliter altså familier med at man ikke snakker om det eller forbereder seg nevneverdig til den siste reisen. Mange forbereder seg bedre på en langhelg i London enn på å bli borte for alltid. Dermed blir de nærmeste sittende igjen med problemer som kunne vært unngått.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Så lenge vi ikke snakker om døden, finnes den ikke»

Som gründer av Sortie har jeg snakket med mange mennesker døden. Grovt sett er reaksjonen på Sortie todelt: De eldre blir tankefulle og ordknappe. De yngre blir engasjerte. Dette illustrerer problemet: Mange eldre føler det vanskelig å forholde seg til at de skal dø, mens generasjonen under har behov for avklaringer og å snakke om det som, tross alt, blir deres ansvar når den tid kommer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tidligere kinosjef i Oslo eller «kinodama» som hun selv kaller seg, Ingeborg Moræus-Hansen, er blant de realistiske og forutseende eldre som har tatt inn over seg at livet en dag tar slutt. Hun har begynt med det hun kaller «dødsrydding» etter inspirasjon fra en svensk bok ved samme navn. Det handler både om å kunne beholde litt privatliv etter sin bortgang, men også om å gjøre det enklere for de som blir igjen. Det hadde hjulpet individer, familier og samfunn om flere kunne gjort som henne!

Om eldre, eller egentlig alle, uavhengig av alder og helse, kunne fortalt hva vi ønsker om noe skulle skje oss, kunne vanskelige valg, komplikasjoner og livslange konflikter vært unngått. Men da kan det ikke være «en slags magi knyttet til døden», som presten Janneke Riskild sier så treffende. - Så lenge vi ikke snakker om døden så finnes den på en måte ikke.

Strutsen lider under den urettferdige myten om at den i fåfenge forsøk på å flykte fra ubehagelige realiteter, stikker hodet i sanden.

Da er det mer treffende å hevde at dette er en utbredt menneskelig aktivitet, mest i overført (veldig sjelden i bokstavelig) betydning. Og dessverre er det alt for vanlig i tilknytning til en ytterst normal og helt naturlig livshendelse som vi alle en gang skal få oppleve.