Planeten vår tåler flere ikke populister som Brasils Bolsonaro
Akkurat når kloden har et skrikende behov for miljøfokuserte ledere, får vi i stedet storkapitalens alfahanner. Det er en grunn til denne dystre skjebnens ironi.
Delta i debatten
Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.
E-post: stemmer@abcnyheter.no
Med mindre alle meningsmålingene tar feil, vil Brasil sannsynligvis velge en rasistisk, sexistisk, torturvennlig homofob ved utgangen av denne måneden. Den tidligere militærkapteinen Jair Bolsonaro vant nesten allerede i første runde, og sikret stemmene til nesten 50 millioner mennesker – til tross for at hans ekstreme syn var godt kjent.
Det som er mindre belyst, er imidlertid de katastrofale implikasjonene for miljøet som følger hans maktovertakelse. Her er Bolsonaro langt fra unik. Rundt om i verden bidrar minkende ressurser til en global bølge av autoritære ledere som fremmer noen av verdens mest miljøskadelige interesser.
De brasilianske valgresultatene ble kunngjort 8. oktober. Samtidig kom klimaforskerne med sin hittil mest dramatiske advarsel. Menneskeheten har 12 år på seg til å kutte utslippene, og hvis ikke – møte konsekvensene av farlig global oppvarming. Hvis verdens stater ikke begynner å plante trær og kutte fossilt brensel nå, sa de, vil det være umulig å forhindre en økning på mer enn 0,5 grader. En økning som vil utrydde alle verdens koraller og forandre værsystemene permanent, føre til tørke, flom og ekstrem varme som vil presse hundrevis av millioner mennesker ut i fattigdom.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenHistorien forteller oss at når miljøene forverres, vender samfunn seg til nidkjære religiøse eller lederne som portretterer seg som «sterke» i stedet for smarte, pragmatiske ledere. Dette skjer nå.
I tillegg til diktaturene i Kina, Russland og Saudi-Arabia har et økende antall unge demokratier returnert til autoritært styre: Filippinene under Rodrigo Duterte, Tyrkia under Recep Tayyip Erdoğan, Egypt under Abdel Fattah el-Sisi, og - det neste på listen kan det virke som - Brasil under Bolsonaro. Den underliggende faktoren her er en miljømessig spenning som har bygget seg opp over to århundrer.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenFra sin begynnelse i Storbritannia har den karbonkapitalistiske industrielle modellen lenge utvunnet mineraler og organiske ressurser og sluppet avfallet ut i luft, sjø og land. Etter hvert som flere nasjoner utviklet seg, eksporterte de miljøbelastningen til det neste landet som steg opp den økonomiske stigen.
Nå som dette paradigmet blir gjenskapt av verdens mest folkerike land, Kina, er det svært få steder igjen som kan absorbere effekten. Konkurransen om hva som er igjen vokser. Vokser gjør også vold og ekstremisme. Sentrumsorienterte politikere som en gang snakket om «vinn-vinn-løsninger» har blitt presset ut på sidelinjene. Ingen tror på dette lenger. Det er ikke sikkert velgerne innser rekkevidden av miljøspørsmålet, men bevisst eller ubevisst vet de at noe er ødelagt, det er ikke lenger nok å fikse og trikse med systemet.
Artikkelen fortsetter under annonsenI USA har Donald Trump undergravet Miljøverndepartementet, stykket opp nasjonalparkene til industrien, redusert forurensningskontroll og lovet å trekke landet ut av Paris-avtalen – alt med massiv støtte fra fossilt brensel-industri. I Australia ble Malcolm Turnbull kastet ut av maktens korridorer av sine kolleger fordi han forsøkte å oppfylle løfter om å redusere utslippene av karbon. Og nå støtter velgerne i Brasil en politiker som har lovet å trekke landet ut av Paris-avtalen, avskaffe hovedstatsforvaltningen som tar tak i avskogingen og avslutte prosessene som gir urfolk landrettigheter.
Artikkelen fortsetter under annonsenBolsonaro har støtte fra jordbruksindustri og gruveselskapsledere, som gnir sine hender i glede med tanke på utsiktene om en Amazonas strippet for beskyttende lovverk . Markedene - som er tungt drevet av utvinningsindustrien - elsker han også. Hovedindeksen og valutakursen økte etter hans første seier. En redaktør i Wall Street Journal godkjente ham som en « konservativ populist».
Artikkelen fortsetter under annonsenSlike neo-fascistiske politikere bør ikke bare avskrives uten ettertanke. De er våpendragerne for bransjene som arbeider mot Paris-avtalen og andre internasjonale avtaler som tar sikte på å forhindre ytterligere miljøkatastrofer, katastrofer som rammer de aller fattigste hardest. Deres «anti-globalisme» er først og fremst anti-natur og anti-fremtid. En utvinning-først-tilnærming kan gi økonomiske fordeler på kort sikt, ettersom kompanjonger og kampanjedonorer rydder mer skog, åpner plantasjer og graver flere gruver – men fortjenesten konsentreres mens miljøspenningen deles.
Den store frykten hos klimaforskerne er at en oppvarmet planet kan skape såkalte feedback-loops, en form for resonanseffekt som gjør alt mye verre. Det har ikke vært nok studier av økonomiske og politiske feedback loops. Hvordan tørke i Kina setter press på Amazonas for å produsere mer mat og fjerne mer skog. Eller hvordan kraftige forretningsinteresser vil velge en diktator fremfor en demokrat, hvis det betyr å lette miljøkontrollene som truer deres evne til å møte sine kvartalsvise vekstmål.
Artikkelen fortsetter under annonsenVi ser allerede et økende gap mellom politikere og forskere.
Mens sistnevnte krever mer ambisiøse klimahandlinger, vet de førstnevnte at de vil motta flere kampanjemidler hvis de motsetter seg utslippskutt, støtter utvinningsindustrien og svekker forurensningsreglene.
Dette skjer ikke bare i diktaturer. Storbritannia kjører på med fracking, Tyskland utvinner kull og Norge leter etter nye oljefelt.
På et tidspunkt vil velgere innse at økologisk stress er kimen til verdens nåværende elendigheter. Aha-opplevelsen kan bli øyeblikket drikkevann plutselig blir uforholdsmessig dyrt, avlinger svikter på grunn av suksessive hetebølger, eller når en flyktningskrise utløser krig. På et tidspunkt vil svakheten hos politikkens såkalte sterke menn være tydelig og folk vil søke forandring. Faren er at det da allerede kan være for sent, at både klima og politikk vil ha passert et vippepunkt som fører oss inn i sosialt kaos, og populister byttes ut med fullvoksne diktatorer.
Artikkelen fortsetter under annonsenDette er enda ikke uunngåelig, men risikoen vokser. Det som har blitt mer tydelig enn noensinne tidligere, er at den beste måten å unngå klima - og økologisk sammenbrudd er å stemme på ledere som prioriterer dette. Det vil være umulig å fikse økonomien med mindre du fikser miljøet først. Det globale instinktet mot radikal forandring har rett, men med mindre det rettes mot økologisk gjenoppbygging, kan verdens demokratier bli utryddet før korallene.
Oversatt av Inge Kvivik /ABC Nyheter / Pressworks © Guardian News & Media Limited