Meny

Siste skrik fra Lesvos

Foto: EPA/Orestis Panagiotou/NTB Scanpix
Foto: EPA/Orestis Panagiotou/NTB Scanpix
Stemmer: Stian Bromark
Ansvarlig redaktør av Agenda Magasin

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Framtida for «Europas Guantanamo» ser mørk ut, men de har heldigvis Dirty Girls.

68,5 millioner mennesker ble drevet på flukt i fjor, kunne vi lese i en ny FN-rapport forrige uke. Det er rekordmange. Norge, de siste månedene, har ikke tatt imot så få siden 1995. Liksom-demokratiet Tyrkia huser flest flyktninger i verden – 3,5 millioner mennesker. Pluss-minus.

Fra Ayvalik i Tyrkia er det bare en rufsete båttur til Lesvos. Så drar flyktningene videre til Athen og så nordover gjennom Balkan, før de ender i Nord-Europa. Nei, vent, det var i 2015. Nå er flyktningene i limbo på Lesvos, eller «Europas Guantanama», som øyas ordfører har kalt Lesvos.

Etter at EU og Tyrkia inngikk en menneskerettslig utfordret returavtale våren 2016, klappet vestlige ledere seg på skulderputene og avblåste flyktningkrisa.

På Lesvos er situasjonen imidlertid blitt en helvetes krise.

Det var på mange måter lettere i 2015. Nyhetskameraene var rettet mot Lesvos, hjelpeorganisasjonene strømmet til og flyktningene var strålende fornøyd da de kunne vinke farvel til frihetsstatuen på kaia i Mitilini og vende blikket mot Athen. Det var brutalt for innbyggerne å skulle takle 6 000 nyankomne hver dag, men dugnadsånd og pågangsmot holdt dem oppe.

Nå er øya blitt endestasjonen. Flyktninger er fanget i asylprosessens smaleste flaskehals. Noen har vært der opptil ett år. Nesten 10 000 flyktninger befinner seg for tiden i leire, hovedsakelig i Moria, som er bygget for å takle maks 2 000 individer. Flyktningene og hjelpearbeiderne er like frustrerte. Som lokalbefolkningen. Alle føler seg forlatt og bedratt av EU, Athen, media og hjelpeorganisasjoner.

I langhelga ble det arrangert et seminar på Lesvos, i regi av Universitetet i Agder, på deres studiested Metochi midt på øya. Siden 2015 har de bidratt konkret og praktisk til å avlaste befolkningen der de har kunnet, for noe annet ville jo vært ulogisk. Seminartemaet i forbindelse med 25-årsjubileet var flyktninger: Hva kan – og bør- vi gjøre?

Førsteamanuensis Hanne Haaland ved Agder-universitetet forsker på pop up-initiativene på øya – enkeltmennesker som har utviklet egne prosjekter utenfor byråkratiet.

«Dirty girls» heter et av dem. Konseptet er ikke så kinky som man kan bli forledet til å tro, men man skal helst ikke google kvinnene uten å skrive Lesvos etter.

Hva de gjør? De vasker klær, sko, soveposer og andre tekstiler som kan gjenbrukes av flyktningene. Initiativet startet med at de plukket opp plagg som var blitt lagt igjen av flyktninger og NGO-er på strendene i 2015.

Pikpa Camp er en annen hjemmesnekret NGO. De tar seg av de mest sårbare flyktningene; gravide kvinner, ofre for tortur og voldtekt, familier med små barn. De har også etablert et verksted der det lages og selges vakre vesker av flytevestene som hopet seg opp på strendene etter 2015. I 2016 ble initiativtaker Efi Latsoudi tildelt Nansenprisen, til tross for at de ikke er anerkjent som en offisiell flyktningleir. Nå har de også startet med skoleundervisning. Som om flyktningene ikke skal videre med det første.

Det finnes utallige slike idealistisk initiativ på Lesvos, men myndighetene stikker kjepper i hjulene på dem. Ikke bare i Hellas, men i hele Europa, brukes lover som er ment for menneskesmuglere på folk som hjelper flyktninger. De store hjelpeorganisasjonene er heller ikke så glad i pop up-bistand, for giverglede er en begrenset naturressurs og pop up-ene får de se store til å se industriaktige ut.

Flyktninger har kommet til Lesvos siden 1990-tallet og de vil fortsette å komme etter denne fasen – hvis fasen tar slutt.

Men EU/Tyrkia-avtalen har gjort skade. Flyktningenes menneskerettigheter – alle sammen – blir brutt hver dag, Athen og Brussel har overlatt Lesvos-innbyggerne til seg selv og lokalbefolkningen er forbi møkk lei.

Inn kommer høyreekstremistene, som pisker opp stemningen og sprer falske nyheter om at øya er i ferd med å bli islamisert. Når de får sjansen, som de fikk tidligere i våres, banker de flyktninger opp på gata. Ikke rart det bryter ut opprør i leirene. I begynnelsen av juni endte det med at 1 000 kurdere stakk av. Ikke rart øybefolkningen er blitt polarisert. Og ja, det er fortsatt finans- og turistkrise på Lesvos.

Dette gir den aller beste grobunn for radikalisering, politikerforakt, høyrepopulisme, og det som er enda verre. Landets tredje største parti, det fascistiske Gyllent Daggry, er plutselig blitt en stemme folk lytter til på det som tradisjonelt har vært den rødest av øyene i Egeerhavet.

Ifølge Georgios Ergas, fra grasrotinitiativet Agkalia, er det allerede for seint. Høyreekstremistene har vunnet definisjonskampen og de solidariske ildsjelene er blitt en utsatt minoritet, som jobber med ryggen mot veggen – og verden. Små batterislitne lommelykter i bekmørket.

Og flyktningene vil jo fortsette å komme så lenge man ikke fjerner årsaken til at de flykter; krig, sult, konflikt og vestlige intervensjoner, mener han.

Georgios og Agkalia fikk Raoul Wallenberg-prisen av Thorbjørn Jagland i 2016, for deres uegennyttig innsats for flyktningene. På bildene fra seremonien gliser Europarådets generalsekretær betydelig bredere enn Georgios.

Det er rasjonelle grunner til å være Georgios-pessimistisk, men så lenge det finnes små pustehull av humanisme – for eksempel cafe Nan på øya, der flyktninger lager og selger hjemmelaget Midtøsten-mat – kan vi klamre oss til håpet om at Brussel og omegn snart våkner opp og innser at de ikke har løst en tøddel. De har til gjengjeld skapte mange nye problemer mens de har utsatt å løse problemet.

Dette stemmer-innlegget er tidligere publisert på Agenda Magasin

Stemmer
Populært