Meny

Nordmenn må integreres bedre

Illustrasjonsfoto: NTB scanpix Foto: Tore Meek / NTB scanpix
Illustrasjonsfoto: NTB scanpix Foto: Tore Meek / NTB scanpix
Stemmer: Mahir M. Osman​​
Student ved det juridiske fakultet i Oslo

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Den syriske utvandringen har de senere år gitt nytt liv til innvandrings- og integreringsdebatten i Norge og Vesten. Denne debatten har imidlertid en alvorlig blindsone som sjelden blir tatt opp.

I de senere år har det politiske klimaet i Vesten sett en fremvekst av hat og fremmedfrykt. Dette så vi kanskje klarest i USA, og bølgen av det såkalte «alt-right» som har fulgt etter presidentvalget, men vi ser det også i de semi-fascistiske partiene som begynner å få oppslutning her i Europa. Høyrepopulisme og en noe betent debatt har fulgt den syriske utvandringen, og mange også her i Norge tenker stadig mer på innvandring- og integreringspolitikken vår.

Det står dårlig til med integreringen i Norge. Dette er noe vi alle vet.

Det har nærmest blitt et mantra i visse miljøer. Å klage over hvor dårlig det faktisk går med integreringen har for noen partier blitt en grunnstein i deres politikk. Det er ikke mangel på kritiske ord rettet mot og om «våre nye landsmenn». Det er imidlertid en del spørsmål som sjeldent blir tatt opp i debatten, på tross av økende behov for svar.

For oss som har vokst opp i Norge – oss som kanskje er litt mørkere i huden, eller har litt mindre vanlige navn – så har integreringsdebatten ofte vært preget av dårlig skjulte hundefløyter. Det er konstant saker i media som diskuterer og problematiserer hvordan og hvorfor vi er annerledes enn majoriteten. Noen ganger er denne typen diskusjon nødvendig: blant annet er det viktig å finne måter å få nyankomne innvandrere ut i arbeid, og det er viktig å bekjempe kriminalitet, og listen fortsetter. Dette er temaer som må tas opp for å bedre samfunnet vårt, og de er ofte nok i mediebildet.

Men likevel er temaene som blir diskutert aller mest, og som dukker opp igjen og igjen, mindre i retning av å optimalisere samfunnsstrukturer, men heller snakk om å problematisere annerledeshet.

Jantelov er norsk (u-)kultur

Det er ikke mulig å vokse opp og leve i Norge uten å legge merke til noen av de mer kritikkverdige sidene ved norsk kultur. At vi har litt jantelov her til lands er det nok få som betviler. Det er ikke så pent å forsøke å skille seg ut, fordi det kan gi inntrykk av at en tror en er bedre enn alle andre.

For mange av oss «nye landsmenn» (selv om vi er født og oppvokst her) er det imidlertid ofte vanskelig, og noen ganger rett ut umulig, å passe helt inn.

Det er vanskelig å endre klesstiler, og ens syn på hva som er anstendig bekledning. Det er vanskelig å endre ens kulturelle og religiøse verdier. Det er urimelig å forvente at dette er ting som vil endres så fort noen bosetter seg i landet. Ja, det kan også stilles spørsmål ved hvor rimelig det er å forvente at slike religiøse og kulturelle tradisjoner blir forlatt i det hele tatt – det kan godt være at barn av innvandrere vil ønske å holde fast ved disse, og aldri forlater dem. Dette er noe vi faktisk ser ofte; barn født inn i et samfunn hvor de er en kulturell eller etnisk minoritet, vil ofte føle enda sterkere tilknytning til denne annerledesheten. Antakelsen om at de norskfødte generasjonene vil bli helassimilerte har noen etnosentriske undertoner.

Hvis en slik antakelse ligger til grunn for norsk integreringspolitikk, vil en stor del av innvandrerbefolkningen aldri bli ansett for å være del av Norge – på tross av at de er bidragsytere på linje med alle andre.

Ikke alle former for annerledeshet

Det er problematisk at mye av fokuset i integreringsdebatten er rettet mot akkurat disse tingene: hvordan noen muslimske kvinner velger å kle seg på skole eller i offentlighet, eller hvordan noen muslimer ikke tar del i tradisjonelle høytider og feiringer.

For det er jo heller ikke alle former for annerledeshet som blir tatt opp. Det er noen spesifikke grupper som konstant er i medias søkelys.

Ingen politikere tar til orde for å forby turban i barneskolen, slik mange gjør med hijab.

Svært få problematiserer kjønnsskiller blant konservative kristne i Norges bibelbelte, eller bibelskoler, slik man gjør med muslimers samlinger. Det er heller ingen som problematiserer å sende ungdommer til skoler i utlandet i frykt for at de skal miste sin «norske kultur», slik dette gjøres med koranskoler.

Integrering er en prosess som har til hensikt å innlemme og inkludere innvandrere i samfunnet på en effektiv måte.

Det er imidlertid ikke slik, som mange etniske nordmenn kanskje ser for seg, at denne innlemmelsen bare krever en innsats fra én part.

Integreringsprosessen krever endringer og arbeid på begge sider. Det er nødvendig at majoritetsbefolkningen anerkjenner kulturelt mangfold, uten forventninger om at dette mangfoldet vil tynnes ut med årene. Det er et problem når den offentlige diskursen behander slik annerledeshet som noe unorsk, som om hva som er norsk aldri lar seg endre.

Det er dårlig integrering at ungdom født og oppvokst i Norge ikke føler seg hjemme her. Det er dårlig integrering at muslimske, norske kvinner ikke blir vist respekt, og deres grad av autonomi blir satt i tvil, fordi de velger å kle seg annerledes. Det er dårlig integrering at Ola Nordmann har bedre jobbmuligheter enn Ali Hussein, tross lik utdanning og kompetanse, bare på grunn av hans navn eller hudfarge.

Det er problemer med integreringen i Norge. Men de problemene er ikke alltid at nye landsmenn er annerledes. Noen ganger er problemet at gamle landsmenn ikke klarer å akseptere annerledeshet.

Stemmer
Populært