Nytt kapittel i det store spillet om Afghanistan

Den siste tida har nyhetsbildet vært preget av en rekke dramatiske terrorhandlinger i Afghanistan. Det kan se ut som om Taliban og IS driver en grusom konkurranse om å ramme flest sivile. Misnøye med regjeringen gir seg uttrykk i omfattende protestaksjoner i de store byene. Taliban ser ut til å vinne terreng. President Ashraf Ghani presser på med sin reform-agenda og har skiftet ut en rekke folk. Men initiativet for å avsette den mektige guvernøren Atta Noor i Balkh-provinsen har så langt ikke ført frem, etter halvannen måned holder Noor på posten. Samtidig med denne dramatikken innenriks, så endres det internasjonale spillet om Afghanistan.

Historisk er Det store spillet («The Great Game») en beskrivelse av konfrontasjonen mellom det britiske og det russiske imperiet i Sentral Asia fra midten av 1800-tallet. Afghanistan fikk sin form som en buffer mellom de to imperiene. Som svak, men selvstendig stat, førte Afghanistan en forsiktig utenrikspolitikk, som la vekt på balansen mellom de stormaktene. Den balansen ble gradvis svekket på 60- og 70-tallet, og raknet etter kommunistkuppet i 1978 som ble innledningen på tiår med krig.

Nabolandene like viktige

Men Afghanistans konflikter påvirkes ikke bare av stormaktene, minst like viktig er nabolandene. I boka «A Rock Between Hard Places» utvikler Shahrbanou Tadjbakhsh og jeg tesen om at nabolandene engasjerer seg i Afghanistan, ikke først og fremst utfra deres interesser der, men utfra eksistensielle utfordringer innen deres egen region.

Pakistan, for eksempel, spiller en svært viktig rolle i Afghanistan, men er først og fremst et land i Sør-Asia og frykter India mer enn alt annet.

Med det utgangspunktet betyr oppbyggingen av indisk nærvær i Afghanistan, tungt støttet av USA, neppe godt nytt for afghanerne.

I USA har ledende politikere lenge vært trøtt av en krig som koster både penger og soldatliv, og som er lite populær hos velgerne. Donald Trump gikk til valg på å komme seg ut av krigen. Etter måneders vegring valgte han en mindre militær opptrapping. I øyeblikket er fokus på krigen. Logikken er at forhandlinger vil følge etter hvert som Taliban innser at de taper. Det gjøres at poeng av at USA vil stå i dette så lenge det er nødvendig. (Det er en kritikk av Obamas selvpåførte uttrekkingsfrist). Men det er vanskelig å tro at Trump vil gå inn i en ny valgkamp om et par år uten at krigsinnsatsen i Afghanistan er trappet betydelig ned.

Russland utnyttet vakuumet

Russland så vakuumet som oppsto i USAs engasjement. Umiddelbart etter valget av Trump sammenkalte de til fredskonferanse i Moskva, med bare Kina og Pakistan ved bordet. Senere har det vært nye slike møter, med stadig flere land ved bordet, men hverken USA eller Taliban har deltatt. Russland har vært åpen på at de pleier forbindelser med Taliban, som på denne måten sikrer at de har flere ben å stå på, enn bare Pakistan. Russland henter nok inspirasjon fra suksessen i Syria, som har gitt dem en ny global sikkerhetspolitisk rolle. Det er ingen grunn til å tro at Russland vil engasjere seg militært i Afghanistan, minnene om krigen på 80-tallet lever fortsatt.

Spørsmålet er også om Russland egentlig vil drive frem noen endring i spillet om Afghanistan, eller om de er godt fornøyd med at USA mislykkes der.

Kina er interessert

Enda mer spennende er det å følge Kinas nye interesse for Afghanistan. Etter 2001 har kineserne fulgt med. Men de har begrenset sitt engasjement til det økonomiske området, med bygging av veier og investering i mineralutvinning. Forholdet til Pakistan er nært og omtales av begge parter som et allværs-samarbeid. Investeringene i Pakistan trappes opp, og det blir sett på som en prøvestein på det svært ambisiøse «Belt and Road Initiative», som skal knytte Kina til markeder i Midtøsten og Europa, både via sjø og land. Dette vil kreve politisk stabilitet.

De siste par årene har Kina vist seg villig til å legge press på Pakistan for å engasjere seg i fredsforhandlinger om Afghanistan. Globalt ser vi at USAs tilbaketrekking på en rekke området skaper et rom, som Kina nå trer inn i. I Afghanistan og regionene rundt ser vi det samme, i det Kina går fra å engasjere seg nesten utelukkende økonomisk, til også å spille en rolle politisk og militært.

Terror og konfrontasjoner

Så er spørsmålet hvorvidt Afghanistan selv klarer å spille på disse mulighetene. En utfordring er selvsagt de akutte krisene som må håndteres hjemme, med terrorangrep og konfrontasjoner internt i regjeringsalliansen. En annen utfordring er den grunnleggende analysen. President Ghani, og kretsen rundt ham, synes å være overbevist om at hovedproblemet er Pakistan, og at Taliban ikke vil overleve uten støtte fra naboen i sør. Pakistan er utvilsomt et problem, og må være en del av løsningen. Men motstanden har sine røtter i Afghanistan, og det internasjonale spillet er langt mer enn forholdet til Pakistan. Dermed er det vanskelig å være veldig optimistisk til at vi vil få se endringer til det bedre i Afghanistan. Men, vi ser etter hvert trekkene av et helt nytt stormaktsspill, som vil virke inn på dynamikken både i Afghanistan og i regionene som omkranser landet. I dette ligger kimen til endring.

Kommentaren er først publisert på Bistandsaktuelt.no