Jeg er muslim, men oppdrar barna uten religion

Når jeg tenker tilbake på det som snart er 8 år siden, så innser jeg at det viktigste jeg har lært av det, ikke handler om teologi eller religionen, men viktigheten av trosfrihet, og at vi skal være et samfunn der alle kan føle seg trygge til å ta selvstendige valg knyttet til sin identitet og verdigrunnlag.

Når jeg nå reiser rundt å holder foredrag om ekstremisme blir jeg ofte spurt om hvorfor jeg konverterte, om teologiske aspekter i islam og om misjonering.

Jeg svarer alltid det samme. Jeg hater misjonering.

Det å bruke følelser og appellere til andres samvittighet for å få dem over på et bestemt spor, det er manipulerende og jeg synes det er frastøtende. Det jeg derimot har blitt opptatt av er å gjøre mitt for at alle barn, ungdom og voksne kan føle trygghet til å utfordre seg selv, identiteten sin og verdigrunnlaget. Bli tøffe nok til å ta selvstendige valg.

Mange muslimer er muslimer bare fordi foreldrene deres er det, mange er kanskje redde for reaksjoner om man bryter ut og at noen skal føle seg skuffet. Derfor passer jeg alltid på å si at man skal være tro til seg selv, og man skal leve livet sitt for seg selv. Dersom man føler man er religiøs, og føler at religion er viktig. Da bør vi ha et samfunn som er åpent nok til å godta det.

Hvis man derimot føler at man ikke er religiøs, og kanskje egentlig føler seg som en ateist, kristen eller hva det måtte være. Så må vi være et samfunn som er åpen for det også. For, hva slags samfunn er vi når vi tvinger ungdom til å legge begrensninger på sin identitet og verdigrunnlag? Når vi skaper usikkerhet, utrygghet og en opplevelse av å tenke og føle feil?

Like viktig som at min rett og min mulighet til å konvertere til islam og bli en fullt ut praktiserende muslim skal bli ivaretatt, må også retten til å ta andre valg, til å utforske og prøve seg frem i livet være.

Om det er én ting jeg er ordentlig stolt av, så er det at kona har valgt å oppdra barna uten religion, uten noe press og det eneste som blir krevd her hjemme er at man skal besøke kirken, synagogen og moskeen på skolen, følge med i RLE undervisningen og ha et åpent sinn mot alle, uansett tro, legning, kultur eller bakgrunn.

Ufornuftig om islam og integrering

LES SAKEN

Det er gøy å følge med på når de en dag heller mot å være ateister og en annen dag synes de religion er spennende og ønsker å utforske det videre. De blir påvirket av venner, miljø, det de lærer på skolen og ting de leser på nettet. De vokser opp med impulser fra alt rundt dem, uten begrensninger eller et uttalt mål fra starten av.

De stiller vanskelige spørsmål, de er noen ganger en skikkelig «pain in the ass», når de utfordrer oss og vi ikke alltid har en kjapp replikk på lager, og det tvinger oss også til å stadig granske utforske og være kritisk til oss selv og alt rundt oss. Det tvinger også oss til å lære, oss til å bli bedre kjent med oss selv og det vi har rundt oss.

En dag håper jeg de selv vil sette seg ned og ta et reflektert valg rundt verdigrunnlag, rundt tro/ikke-tro og få en tydelig og solid følelse av identitet og hvem de er.

I 2018 ønsker eldstemann å konfirmere seg borgerlig og vi tenker at det kan være en fin måte for han å lære om verdier og få et viktig perspektiv på hva det vil si å være et medmenneske og en del av samfunnet.

For oss som foreldre spiller det ikke så stor rolle hvor de en dag kommer til å ende opp, så lenge de er trygge på seg selv, trygge på hvem de er og ikke er redd for at den de er skal skuffe eller oppleves som et svik for oss. Vi håper at de en dag kan være så trygge på seg selv, at de ikke trenger å føle seg krenket eller skremt av andre, at de kan bli gode, omtenksomme og tolerante ovenfor alle mennesker uavhengig av tro, kultur, legning eller annerledeshet.

Innlegget ble først publisert på Yousef Al-Nahis Facebook-side.