Å bli pårørende betyr ikke at man skal sponse statlig helsepolitikk med egen lønn og lommebok. Men for mange er det en realitet.

Snøen smelter, sevja stiger, hormonene slår saltomortale, det er vår og det betyr russetid, og for de aller fleste er det en fantastisk tid! Dessverre kan det også for noen bety utestengelse, grenseoverskridende atferd, seksuelle overgrep og i verste fall, gruppevoldtekt.

Det taper Norge milliarder på.

Kompetansemangelen er så prekær at vi må ta i bruk velkjent teknologi for å sjarmere de beste talentene i Europa. Vi må rett og slett på Tinder – for arbeidssøkere.

Alkohol er, som mange liker å understreke, en lovlig vare. Men det er likevel ingen vanlig vare. Det får noen konsekvenser.

Det må aldri være tvil om at det bare er EØS, i mangel av EU-medlemskap, som gir oss en rettslig og reell politisk forankring i EU. Men gjennom EØS vil vi aldri få medbestemmelse i EU. Det er et demokratisk problem.

Utsiktene til en drøy prosents vekst i kjøpekraft for folk flest får alarmklokkene til å ringe i visse kretser. Akkurat de kretsene media velger ut til å forklare at positive tariffoppgjør er negative.

Helse- og omsorgsministeren må gå fordi hun har jukset.

Kostrådene er ikke politiske og skal ikke vedtas. Men det er et politisk ansvar å sørge for at rådene får politisk kraft til å gjøre en forskjell for helsen vår.

Marian Hussein (SV) stiller viktige spørsmål om ansvaret for å informere pasienter og pårørende om rehabiliteringstjenestene. Dessverre er svarene fra helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol urovekkende.