Syk kunstner, døde kaniner

Syk kunstner, døde kaniner
Syk kunstner, døde kaniner
Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg møter opp presis og med velformulerte spørsmål på blokka. Men hovedpersonen selv er ikke å finne.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen


Sjefen min mener at jeg må se forbi det opplagte. Han mener at kjernen i en sak ikke alltid er den mest åpenbare. At det ikke bestandig er gull, det som ligger og skinner i overflaten. Han mener at vi må grave dypere. Journalister må grave og se forbi.

Det er derfor jeg er på Theatercafeen i Oslo akkurat nå. Saken er at Odd Nerdrum skal presentere en ny bok med bilder av sine viktigste malerier. Men om vi graver og ser forbi, så er historien en ganske annen. Da handler det om eksentrikeren Odd Nerdrum som for fem år siden sa takk og farvel til Norge, satte seg på første fly til Island og byttet statsborgerskap.

Den gang erklærte Nerdrum at han aldri mer ville la seg intervjue av norske journalister. Men i dag er han altså tilbake på gamle tomter.

Det vi journalister ønsker å vite er om han har sluttet fred med oss nå. Om uvennskapet er lagt til side og om vi igjen kan sove trygt om nettene. Det handler jo ikke om boka. Det er jo ikke derfor vi er her. Jeg husker ikke en gang hva boka heter. Jeg, som graver og ser forbi.

Derfor er skuffelsen stor når det plutselig viser seg at hovedpersonen selv ikke møter opp.

- Odd Nerdrum har fått et tilbakefall av sykdom og kunne dessverre ikke komme i dag, sier forlagsdirektøren, før han skynder seg å legge til at den vakre kunstboka til Nerdrum er her, og at det tross alt er den som er viktigst. Han holder opp boka , slik at alle kan se. Jeg har hundre journalister foran meg, og ser ingenting.

Jeg titter ned på blokka mi. Der har jeg skrevet ned godt vinklede spørsmål om han savner Norge av og til, og om han synes det er forskjell på norske og islandske journalister. Om han liker journalistene i

Hornafjörður bedre enn journalistene i Aftenposten, for eksempel.

Jeg har ingen spørsmål knyttet til boka. Den som sjefen min sa ikke var noe viktig.

- Den sykdommen du snakket om, er det en sykdom med stor S, er det en journalist som vil vite.

- Da er du i gang med å tolke selv, svarer forlagsdirektøren og lar det henge i luften at han ikke synes det er noe særlig å begynne å tolke selv, når det har kommet en ny bok på markedet, som er på hele 500 sider og med bilder av Nerdrum sortert tematisk.

Det er flere journalister som lurer på det samme. Hvorfor Nerdrum ikke er her. De kaller hele opplegget for en fesjå og klarer ikke bestemme seg for om dette er genial konseptkunst eller om det bare er en finger i øyet på oss journalistene.

De vil ha håndfaste bevis på at Nerdrum virkelig er syk. De vil se legeerklæringer, høre host og se termometeret stå på 40.

For fingre i øyet har de ikke noe til overs for. Finger i øyet er en krigserklæring.



– Vi er omtrent like forberedt på dette som det dere er, sier forlagsdirektøren.

Jeg visste ikke at Nerdrum var syk. Jeg visste bare at han hadde Tourettes syndrom. Kanskje har han fått en verre variant. En variant der han løper rundt i kjortelen sin og bare rope ut navn på smågnagere. KANIN, for eksempel. Eller EKORN, BEVER eller UGLE! Nei, forresten, ugle er ikke en gnager.



Jeg titter på klokka. Den er kvart på to. Innerst i lokalet holder de fortsatt på med sitt. Nå er assistenten til Nerdrum i gang med å spille en hilsen Odd Nerdrum har lest inn på cd.

Kollegaer fra

VG, Dagbladet, TV Norge og NTB kaster seg fram for å høre. Jeg håper inderlig Odd Nerdrum vil rope MARSVIN så høyt han klarer.

Et amerikansk par i femtiårene kommer bort til meg og spør meg hva alt oppstyret skyldes.

- What's all the fuzz, lurer de.

Og på en engelsk som plutselig blir bred amerikansk prøver jeg så godt jeg kan

å sette amerikanerne inn i Odd Nerdrums gjøren og laden. Well, you know, sier jeg og forteller om krigen med journalistene og om islandsk statsborgerskap. De ler godt når jeg forteller at han ikke dukket opp.

– Han sitter kanskje og ler av oss på Island nå. Men han er en ganske god maler, forklarer jeg.



Det amerikanske paret har ikke hørt om Nerdrum før. Av norske malere har de bare hørt om Munch. Men han synes de til gjengjeld var et geni. Måten han fikk fram farger på, og så den spesielle teknikken.

Jeg forteller at om de har sansen for denslags, så er ikke Nasjonalgalleriet så langt unna. Og siden de først er i gang, kan de jo også ta en båt ut i Oslofjorden for å besøke noen av øyene. For eksempel Gressholmen. Der det finnes massevis av kaniner som folk kan mate.

- Rabbits, sier jeg og sniffer med tennene mine. Cute little rabbits. Et øyeblikk vurderer jeg å rope det også.

- That's a wonderful idea, sier paret. De forteller at de liker Norge. De skjønner ikke helt hvorfor denne Nerdrum ville dra fra et land som er så fint. For vel er Island fint, men Norge er tross alt finere.

- Det er mer variert her i Norge, sier de og titter bort på to fotografer som tar bilder av hverandre i mangel på andre ting å ta bilde av.

Tilbake på jobb leser jeg at Odd Nerdrum lurte et samlet norsk pressekorps da han unnlot å møte opp på sin egen pressekonferanse.

Og en kollega forteller meg at viltnemnda har skutt alle kaninene på Gressholmen.

-----

Forrige kapittel: Sure får oftest sex

.

Bli venn med Benjamin Bust på Facebook.