Hit kan du reise for å se dyr vi har mistet for alltid

Dersom du tar turen opp marmortrappene til andre etasje på Zoologisk museum i Oslo, vil du finne et monter som rommer en enslig pungulv. Det hundeliknende rovdyret, med gulbrun pels og tigerliknende striper over ryggen, er et av en håndfull eksisterende minner etter en fire millioner år gammel dyreart, som trakk sitt siste åndedrag 7. september 1936.

Pungulven var fremdeles tallrik da britene koloniserte Tasmania på slutten av 1800-tallet. Snart kom den i konflikt med sauebøndene. Det ble drevet massiv jakt og i 1930 drepte en bonde den siste ville pungulven. Sykdommer som fulgte med koloniseringen, skal også ha tatt knekken på mange dyr.

(Saken fortsetter under)

Noen få pungulver levde i dyrehager, og til slutt var det bare én igjen, i Beaumaris Zoo i Hobart på Tasmania. Men da dyrepasserne kom på jobb tidlig om morgenen 7. september 1936, oppdaget de at den siste pungulven var død av kulde etter å ha blitt låst ute av sitt lune sovekammer.

Museumskappløp ble geirfuglens dødsdom

I dag er det kun en håndfull utstoppede eksemplarer tilbake, deriblant på Zoologisk museum i Oslo. Den tragiske historien om pungulvens endelikt er dessverre ikke enestående, og på naturhistoriske museer rundt om i verden kan du se dyr som er borte for bestandig.

Tar du turen ned igjen til første etasje på Zoologisk museum, finner du en rekonstruksjon av geirfuglen. Denne store sjøfuglen kunne ikke fly og hadde kolonier på egnede steder langs kysten av blant annet Norge. Hensynsløs jakt drev arten til kanten av stupet, men det var naturhistoriske museer som leverte den siste spikeren i kisten.

Da det ble klart at arten ikke ville overleve, startet naturhistoriske museer i Europa et heseblesende kappløp for å sikre seg et utstoppet eksemplar før det var for sent. Store summer ble utlovet, og det siste paret som ruget egg ble drept på øya Eldey sørvest for Island 3. juli 1844.

I skrivende stund finnes det 78 skinn, 75 egg og 24 komplette skjeletter i ulike museer. I tillegg til Zoologisk Museum i Oslo, kan du se geirfugl på museum i blant annet Brussel , Frankfurt , Glasgow og Los Angeles.

Les også: Reisemålene der du garantert får se dyr

(Saken fortsetter under)

Fra verdens mest tallrike til utryddet

Av alle fuglearter var vandreduen den mest tallrike, med en bestand man regner med varierte mellom fem og åtte milliarder. Da de første europeiske nybyggerne kom til USA, skrev de om fugleflokker som kunne formørke himmelen i dagevis.

Så sent som i det 19. århundre fantes det millioner av disse fuglene i Nord-Amerika. Men på grunn av utstrakt industriell jakt ble den fort sjelden - bare på én dag skal det ha blitt fanget og drept en kvart million vandreduer. Den siste, Martha, døde 1. september 1914 i den zoologiske hagen i Cincinnati. Fire år senere skulle også den siste gjenlevende Carolina-parakitt dø i Marthas gamle bur.

(Saken fortsetter under)

Historien om vandreduens endelikt medførte en endring i Vestens syn på bevaring av dyr og man innså viktigheten av jaktregulering. I dag står det en skulptur av Martha fremfor det gamle fuglehuset, som er blitt omgjort til et minnebygg der utstoppede utgaver av vandredue og Carolina-parakitt står utstilt.

Les også: WWF: Mennesket kan utrydde to tredeler av dyrelivet

Den naive «kjempehavfruen»

Med en samling på over 30 millioner dyr er Naturhistorisk museum i Wien på størrelse med tilsvarende museer i Berlin og New York. Kun London, Washington og Paris er større. Her kan du blant annet se pungulven, den gigantiske moafuglen, en rekonstruksjon av dronten, samt tre arter utdødde kenguruer. Her finner du også skjelettet til et godmodig dyr som døde ut under tre tiår etter det ble oppdaget.

Stellers sjøku var et planteetende sjøpattedyr som kunne bli åtte meter lang og veie opp mot ti tonn. Den levde rundt to øyer i Beringstredet og ble oppdaget av naturforskeren Georg Wilhelm Steller og hans ekspedisjon i 1741.

(Saken fortsetter under)

Stellers sjøku hadde ingen naturlige fiender fordi den var så stor, og den var derfor naiv i møte med mennesket. Jegere kunne enkelt nærme seg dyret og sjøkua ble fanget for kjøttets, fettets og hudens skyld. Det var ikke mange av den da den ble oppdaget og allerede 27 år senere var den utryddet.

I dag står det komplette skjelett på Naturhistorisk museum i Wien og Helsinki . I London kan du se en naturtro modell av den godmodige kjempen.

Les også: Masaienes ukjente søskenbarn

En blå-grå skjønnhet

Et av de mest verdifulle dyrene som står utstilt på naturhistorisk museum i Paris, er blåbukken. Det finnes kun fire utstoppede eksemplarer av den i hele verden, de andre tre befinner seg på lager i Wien, Stockholm og Leiden. I tillegg finnes det en hodeskalle og et par horn.

Rommet der den staselige blåbukken står utstilt i Paris ligger i mørket, knapt opplyst av forsiktige lyspærer, og luften innenfor de tette glassveggene er strengt regulert for å holde møll og andre skadedyr unna den over 200 år gamle pelsen.

(Saken fortsetter under)

Denne vakre antilopen med blågrå pels, var en sjelden underart av sabelantilopen og levde i et begrenset område nær Kapp det gode håp i Sør-Afrika. Ingen er helt sikre på om dyret ble utryddet i 1799 eller 1800, og bestanden var allerede redusert grunnet klimaendringer før boer-nybyggerne utryddet den.

Les også: Canada: Inn i villmarken

Tilbake fra de døde?

Blåbukken ble det første store afrikanske pattedyret som ble utryddet i nyere historie. Rundt 80 år senere skulle den få følge av kvaggaen, en underart av steppesebra med klassisk sebrahode, men der stripene gradvis forsvant på resten av kroppen og var erstattet av brun pels.

Den fantes tidligere i store antall i Oranjefristaten og Kapp-provinsen i Sør-Afrika, men etter hvert som landet ble bosatt av hollandske boere ble den jaktet til utryddelse for kjøttet og pelsen. Den siste ville kvagga døde i 1878, og den aller siste døde i en zoologisk hage i Amsterdam 12. august i 1883.

(Saken fortsetter under)

I dag finnes det 23 kjente utstoppede eksemplarer. Naturhistoriske museer i Basel , Leiden og Berlin er blant dem som har kvagga i sine samlinger, mens Grant Museum i London har utstilt ett av syv kjente skjeletter.

I 1987 startet Kvaggaprosjektet i Sør-Afrika der målet er å forsøke å gjenskape kvaggaen og reintrodusere den i sitt opprinnelige habitat. Liknende forsøk er gjort for å bringe blant annet pungulven, blåbukken og geirfuglen tilbake til livet, men enn så lenge er det langt igjen til målstreken.

I mellomtiden lever minnet om dem videre i museer og universitetssamlinger.

Kilder: Wikipedia , Australian Geographic , NRK , NatGeo.no

Les også:

Syv vakre vandreturer i Irland

Hit vil vi på norgesferie

Gaupa kan bli utryddet i Norge

Dette er verdens eldste levende organisme