KGB-museet i Vilnius: Døden i kjelleren
Ikke noe annet sted i Vilnius gir samme sterke inntrykk og gåsehud på armene som det gamle KGB-fengslet. I dag er det både en hyllest og et minne om okkupasjonstidens redsler, der mange brutalt endte sine liv i det fryktede «kjøkkenet».
Museet for folkemordets ofre
Adresse: Aukų gate 2A
Åpningstider: Onsdag til lørdag 10:00-18:00 / Søndag 10:00-17:00
Billettpris: 4 euro for voksne, 1 euro for studenter og pensjonister
Foto/filming: Det koster 2 euro ekstra dersom du skal ta bilder, mens filming er forbudt
Hjemmeside: genocid.lt
VILNIUS, LITAUEN (ABC Nyheter): 11. mars 1990 ble Litauen den første sovjetrepublikken som erklærte uavhengighet. Sent i 1992 ble Museet for folkemordets ofre, også kalt KGB-museet, åpnet for publikum. Museet er i dag unikt ettersom det er det eneste i de Baltiske stater som holder til i et tidligere KGB-hovedkvarter, og er i sin helhet dedikert til de tusenvis av litauere som ble drept, fengslet eller deportert.
Aukų gate 2A ligger relativt kort gangavstand fra Katedralplassen og er en adresse som i tidligere tider var fryktet av mange litauere som bodde i Vilnius. Herfra opererte Sovjetunionens hemmelige etterretningstjeneste KGB med nådeløs jernhånd gjennom nesten 50 år. Mange kom aldri levende ut av fengslet i kjelleren.
Les også: For 70 år siden var dette helvete på jord
Som i en skrekkfilm
Etter Sovjets okkupasjon av Litauen i juni 1940, ble Vilnius hovedstad i Den litauiske sosialistiske sovjetrepublikk. Bygningen som i dag er museum ble bygget i 1899 og var opprinnelig tenkt å huse domstolene i Vilnius-provinsen. Istedenfor endte det med å tjenestegjøre ulike okkupasjonsregimer.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenSelv om gradestokken viser 20 plussgrader en solrik onsdag i mai, er det påfallende kjølig i luften når jeg trer innenfor dørene på den staselige, ruvende bygningen. Der, på begge sider av trappen, henger det flere hundre bilder av tidligere innsatte. Samtlige stirrer tomt fremfor seg, det er som om de har gitt opp alt håp da bildet ble tatt.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenFor å komme til selve KGB-fengslet, må du gå ned en kjellertrapp som kunne vært hentet ut fra en thriller eller skrekkfilm. Nakne pærer lyser opp trappetrinnene og man kjenner på den merkelige følelsen det er å gå ned de samme trinnene som de ulykkelige sjelene man akkurat har sett avbildet.
Les også: Opplev krigshistoriens store seire og nederlag
(Saken fortsetter under)
Klaustrofobiske «bokser»
Ved bunnen av trappen kommer du inn til en lang og opplyst gang der de fleste rommene og cellene står med døren på vidt gap, mens enkelte andre er låst. Flere steder er murpussen flasset av, her er det ikke gjort noe form for oppussing siden KGB forlot bygningen i august 1991.
Artikkelen fortsetter under annonsenDet første du passerer, er to små rom like innenfor på venstre side. Hvert rom er på 0,6 kvadratmeter og minner mest om to bokser. Her ble de nyankomne plassert i opptil tre timer mens papirene ble gjennomgått. De ble også benyttet til å låse inn folk slik at de ikke skulle få mulighet til å kommunisere med fanger som skulle inn til avhør.
En klaustrofobisk følelse melder seg fra det øyeblikket foten trår over dørterskelen til den ene «boksen». Det er så smalt mellom veggene at en bredskuldret mann som undertegnede har minimalt med ledig rom å bevege kroppen på, langt mindre forflytte meg.
Les også: Avis innklaget etter polsk holocaust-lov
(Saken fortsetter under)
Forsøkte å utslette egne spor
Opprinnelig kunne du bare stå oppreist inne i de to rommene, men etter Stalins død i 1953 ble regimet ørlite mykere i kantene. Det ble gjort enkelte forbedringer på 1960- og 1970-tallet, og nå kunne den arresterte i det minste sitte på en benk selv om den er i smaleste laget. Men i det store og det hele var bredden på benken det siste de nok tenkte på, de som fikk døra låst igjen bak seg.
Artikkelen fortsetter under annonsenEtter å ha blitt hentet inn av KGB, ble du tvunget til å kle av deg. Klærne ble nøye gjennomsøkt, belter, skolisser og personlige eiendeler fjernet og hver bidige knapp klippet av. Deretter ble det tatt fingeravtrykk og bilde av deg i rommet ved siden av.
Etter at KGB etablerte fengselet i løpet av høsten 1940, inneholdt det 50 celler. Utover 1960-tallet ble et mindretall av rommene benyttet som fengselsceller. Derimot ble de fleste cellene brukt til å huse KGBs arkiv, og innenfor et av de låste rommene kan du se en stabel sekker fylt til randen med tynne papirstrimler.
Mellom 1988 og 1991 begynte nemlig KGB-sjefene å makulere dokumenter i hopetall for å skjule sporene til de aktivitetene de hadde vært med på. Avslørende papirer ble også brent, revet i stykker eller fraktet til Russland.
(Saken fortsetter under)
Artikkelen fortsetter under annonsen15 til 20 personer i én celle
Det hersker en egen stillhet over de lange gangene, cellene og rommene. Det er en type ro som kun finnes på steder der umenneskelige handlinger, terror og skrekk har rådet. Her nede er luften blitt fylt av utallige skrik, bønner og forbannelser, og slikt etterlater usynlig arr som ikke lar seg fjerne av tidens tann.
Kontrasten føles stor når jeg går gjennom de lange gangene i ytterste taushet mens jeg hører lyden av fugler som synger fornøyd i sollyset utenfor vinduene. Underveis passeres celler som i etterkrigsårene kunne romme fra 15 til 20 personer i et enkelt rom. Inntil 1947 var det ingen møbler, gulvene i de fleste av cellene var av sement, og fangene sov med klærne på. Lyset var på hele dagen og natten.
Artikkelen fortsetter under annonsenCelleveggene ble ofte malt, men ikke på grunn av renslighet eller det estetiske. Snarere ble det tatt i bruk flere strøk med maling for å dekke over skrift som fangene hadde påført veggene. Da det ble utført en test av veggene i det ene rommet i 1995 og 1996, viste det seg at cellen hadde 18 strøk med maling.
Artikkelen fortsetter under annonsenOpptil ti dager i isolasjon
Isolat var først og fremst et middel for straffe de som brøt fengslets harde lover. Men som oftest var det de som ikke ville oppgi bevis som ble kastet på isolasjonscelle i opptil ti sammenhengende dager.
Cellen var ikke oppvarmet og fangene var kun ikledd undertøy. Den daglige matrasjonen besto av 300 gram brød og en halv liter varmt vann. Besøk og lufting var utelukket og du fikk kun fem timers søvn om natten.
Ifølge en liten brosjyre som jeg fikk med meg fra billettluken, ble 23.000 litauere fengslet, drept eller deportert i forbindelse med den sovjetiske okkupasjonen mellom 15. juni 1940 og 22. juni 1941. Så gjorde Nazi-Tyskland sin entre.
Les også: Stalingrad: – Hit, men ikke lenger
(Saken fortsetter under)
Katastrofe for litauiske jøder
En av cellene er blitt omgjort til en liten utstilling viet nazistenes okkupasjon mellom juni 1941 og juli 1944, og ofrene for Holocaust. Nazistenes okkupasjon var en av de mest dramatiske periodene i Litauens historie, og landets store jødiske befolkning ble nærmest utslettet.
Artikkelen fortsetter under annonsenDet er antatt at 95 prosent av de litauiske jødene ble fordrevet, sendt i eksil eller «forsvant» under Holocaust. Tar du turen til Det jødiske museet i Pamėnkalnio gate 12, kan du blant annet få vite mer om den mislykkede ghetto-oppstanden 1. september 1943. Byens eneste synagoge finner du ved Pylimo 39 og den står i dag som et sterkt bilde av Holocaust ettersom Vilnius alene tidligere hadde over 100 synagoger.
Artikkelen fortsetter under annonsenDet er mange sterke inntrykk som melder seg mens man går her nede i fengselsgangene. Men de tyngste venter ennå i et rom som ble kalt «kjøkkenet» av sovjetrusserne og som skal ha blitt siste stopp på reisen for flere tusen litauere.
Les også: Putin ville ha hindret oppløsningen av Sovjetunionen
Minner etter ofre under føttene dine
For å komme til henrettelsesrommet, må du ta en trapp ned enda et nivå. Originalgulvet er her beskyttet av glass, og under kan du se sko, briller, rester av tenner og andre minner etter ofre som arkeologer har gravd frem i senere tid.
Artikkelen fortsetter under annonsenSelve henrettelsesrommet er på cirka 15 kvadratmeter. På veggen, beskyttet bak en glassplate, kan du se en rekke kulehull som vitner om det som skjedde her inne. De offisielle tallene sier at 1.031 mennesker ble henrettet i det hemmelige rommet frem til 1963. Men det er mistanker om at antallet i realiteten kan være et sted mellom 3.000 og 4.000.
En enslig TV-skjerm på veggen viser en liten filmsnutt som går i kontinuerlig loop, der skuespillere dramatiserer hvordan en henrettelse ble gjennomført. Selv om filmen ikke er tekstet på engelsk, er det ikke vanskelig å forstå hva som skjedde her inne.
Les også: EV13K, en norsk spion i kamp mot nazistene
(Saken fortsetter under)
Fikk hodet presset sammen
De fleste ofrene var motstandsfolk og politiske fanger. Det var ikke rom for å kunne anke en dødsdom. Holdt fast i et jerngrep av to vakter, ble den «skyldige» ført inn til selve henrettelsesrommet der det siste de så var blodsprut og kulehull på veggen fremfor seg.
Artikkelen fortsetter under annonsenI omkring 80 prosent av tilfellene kom døden raskt i form av en kule i bakhodet. Men det er også funnet bevis for at det ble benyttet øks og kniv, mens andre døde etter å ha fått hodet presset sammen i en presse. Liket ble så raskt trukket ut av et smalt, kjellerliknende vindu oppe ved taket og kastet på en båre. Det verste blodet på gulvet ble raskt vasket bort og så var alt klart for neste henrettelse.
De fleste drepte endte i massegraver ved Tuskulenai Manor i Žirmūnų gate 1F der Sovjetunionens sikkerhetstjeneste og hemmelige politi NKVD hadde sitt hovedkontor. I dag er stedet omgjort til en minnelund der de dødes levninger er plassert i små kister.
Les også: Flere mener overgrepsdømte bør sone atskilt fra andre fanger
(Saken fortsetter under)
Evig minne om fortidens redsler
Under sovjetisk og tysk okkupasjon mellom 1940 og 1954 mistet Litauen over 780 000 av sine innbyggere. Det blir antatt at til sammen 130.000 litauere ble ført i eksil til Sibir inntil Stalin døde i 1953.
Artikkelen fortsetter under annonsenDeportasjonen av motstandsfolk fortsatte imidlertid under både Khrusjtsjov og Brezjnev uten at Vesten grep inn, mens de siste politisk motiverte fengslingene skal ha inntruffet frem til 1986 da Gorbatsjov styrte Sovjet. Så erklærte omsider Litauen sin uavhengighet i 1990. Island ble det første landet som anerkjente Litauen som selvstendig i februar 1991, mens Sovjetunionen omsider gjorde det samme i august samme år.
Oppe på gaten igjen er det tydelig å se hvordan dagens Vilnius er blitt forvandlet til en kosmopolitisk, varm og imøtekommende hovedstad som tiltrekker seg internasjonale turister i økende tempo. Det er lite som minner om tidligere okkupasjonsmakters grep. Desto viktigere er det at steder som Museet for folkemordets ofre formidler fortidens minner til nye generasjoner slik at historien ikke skal gjenta seg.
Les også: Forsvarssjefen lar Polen styre norsk krigshistorie