Øyevitnet:Børge Ousland om eventyrlysten og klimaforandringer

I skrivende stund har Ousland, i løpet av de siste 30 årene, valgt de mest spektakulære utfordringene du kan tenke deg: På ski alene til Nordpolen, over Patagonia-breene i Sør-Amerika, alene til Sydpolen, alene fra Sibir via polpunktet til Canada, i seilbåt rundt hele Arktis og omsider til Nordpolen i stummende vintermørke.

Det han så på sin første ferd til Nordpolen i 1990 sammen med Erling Kagge, er ikke det samme som han så på turene de siste årene.

– Jeg forteller fordi jeg har sett hva som er i ferd med å skje i polishavet. Det er et helt, helt annet landskap der oppe nå enn for bare 20 år siden. På min siste tur så jeg bare ett-års-is, maks halvannen meter tykk. I 1990 var isen opp til to og tre ganger så tykk, sier Ousland.

Les også: – Klimaendringer gjorde sommerens europeiske hetebølge mye mer sannsynlig

Så han skriver artikler, forfatter bøker, holder foredrag – om reisene og om den dramatiske utviklingen som nå skjer aller lengst mot nord.

– Min oppgave er å fortelle, med konkrete eksempler fra turene, om hva som skjer med isen og hvorfor den er så viktig for oss.

Børge Ousland mener en del av dem som forfekter et helt annet virkelighetsbilde får langt større oppmerksomhet enn de fortjener.

– Den ørlille prosenten som fornekter konklusjonene til FNs klimapanel får altfor mye spalteplass. Og deres fornektelse skaper usikkerhet hos folk, som gjerne vil håpe og tro på det beste. Men hvis 9 av 10 leger sier at du må ta medisiner for det som feiler deg, eller så stryker du med, da tar du de medisinene. Du hører ikke på han siste som sier «nei, skitt, det er ikke noe å bry seg om». Men det er den reaksjonen klimaskeptikerne bringer fram hos mange.

Les også: 6 gode skisteder ved Middelhavet

(Saken fortsetter under)

Polfarer Børge Ousland (foran) og Thorleif Thorleifsson i 2010 før de skulle seile rundt det polare basseng, inklusive nordøst- og nordvestpassasjen. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix

Roald Amundsen og Fridjof Nansen

Børge Ouslands fortelling starter gjerne med portrettene av norsk polarhistories to største menn: Roald Amundsen og Fridtjof Nansen.

–Det er ingen tvil om at Amundsen var den største polfareren, Nansen var jo aldri på noen pol. Men Nansen er nok den som har betydd mest for meg. Han var på mange måter den første klimaforskeren i verden, den som forstod sammenhengen mellom havstrømmer, havtemperatur og klima, sier Ousland.

Børge Ousland på nordpolen i 1994. Her hadde han reist i 52 dager, 11 timer og 55 minutter. Han er den første som har gått alene til polpunktet, uten hjelp eller etterforsyninger. Her med sår i ansiktet. Foto: Erik Veigård / NTB scanpix

To av Nansens mest berømte reiser har Ousland gjort ham etter: Først skituren over Grønland. Nansen gikk over innlandsisen i 1888, «gjennem den hvite uendeligheten», som han kalte det. Så, 98 år senere, gikk Ousland med to dykkerkolleger fra Nordsjøen, Jan Morten Ertsaas og Agnar Berg, det han nå omtaler som en «guttetur» over samme kontinent.

Men nær 20 år senere fulgte han Nansens fotspor igjen, i en reprise på det som kanskje er den mest spektakulære ferden i norsk polarhistorie. Fridtjof Nansens idé var å teste teorien om at polisen driver fra Sibir over Polhavet til Grønland. Med støtte fra konge og Storting fikk han bygget «Fram» – en skute som skulle tåle belastningen fra isen, når han lot den fryse inne for å drive over polpunktet. Men «Fram» drev ikke over selve polen, så 14. mars 1895 tok Nansen med seg Hjalmar Johansen og forlot skipet for å gå til selve polpunktet med hjelp av ski og hunder. De kom lenger nord enn noen før dem, men aldri til polen. Istedet måtte de gå hjem til Norge, og traff lykkeligvis en britisk ekspedisjon på Frans Josef Land som brakte dem til Vadsø etter et drøyt års dramatisk ferd i Arktis.

Les kommentar fra ABC Nyheters journalist Thomas Vermes: Klimaet kunne ikke vinne i Paris

–Denne turen til Nansen og Johansen henger for meg aller høyest, og i 2007 fikk jeg følge i sporene til mine to helter, sammen med sveitseren Thomas Ulrich. En rute på 1000 kilometer med drivende is. Forholdene er dramatisk endret de siste årene, så vi brukte kajakker istedet for pulker slik at vi kunne komme oss over råkene uten å tape for mye tid. Mange av disse stedene hadde det ikke vært folk siden Nansen og Johansen for mer enn 100 år siden. Bare hvalross. Og isbjørn. Vi traff 40 bjørner på turen, og fant også hytta der mennene overvintret. De kom dit høsten 1895, tomme for mat og slett uten plan for å overvintre. De skulle til Svalbard, men måtte vente. I løpet av den vinteren spiste de to 19 isbjørn, sier Ousland.

Les også: Studie: – Unge nordmenn er for travle til å ta seg ferie

– Det er nesten mystisk at de overlevde den turen, men viljestyrken er stikkordet her. De skulle gjennom den turen, og det gjennomsyret alt de foretok seg.

Selv ble han ikke hentet av en fremmed ekspedisjon, men av en god kamerat, Thorleif Thorleifsson, som seilte sin egen seilbåt fra Oslo.

–Det er fantastisk å ha sånne kamerater! Vi seilte da over Barentshavet til Nord-Norge, der jeg hoppet på sykkelen og tråkket hjem til Oslo. En fem måneders tur. Det er nok den mest miljøvennlige ekspedisjonen som er gjort der siden Nansen og Johansen, sier han.

Les også: Vinterferie i Alpene: Unngå «Knokkelekspressen»

(Saken fortsetter under)

Nordpolen april 1994. Dette teltet har vært Børge Ouslands hjem i 52 dager. Nå bytter han det gjerne ut med noe mer komfortabelt. Etter 52 dager, 11 timer og 55 minutter kan Børge Ousland plante det norske flagget på Nordpolen. Han er den første som har gått alene til polpunktet, uten hjelp eller etterforsyninger. Foto: Erik Veigård / NTB scanpix

Seilte rundt Nordpolen

Da han senere studerte satellittbildene fra turen gjorde han oppdagelsen som ga idéen til den neste store ferden: Seile rundt Nordpolen på en og samme sesong.

Blant Roald Amundsens største polarbragder var seilasene gjennom Nordvestpassasjen (med Gjøa 1903-06) og Nordøstpassasjen (med Maud 1918-20).

– Amundsen var best i klassen. Han brukte tre år på hver av turene, ikke fordi han var en sinke, men på grunn av isen. Men satellittbildene fra 2007 viste at Nordvest- og Nordøstpassasjen var åpne samtidig. Nå var det smeltet så mye is at jeg trodde reisen kunne gjøres i løpet av én sommer. Med Thorleifsson som skipper dro vi avgårde i en 31 fots trimaran, uten annen motor enn 10-hesteren bakpå. Vår tur hadde et helt annet klimafokus enn Amundsens. Vi ønsket å spørre med et konkret eksempel: Hva er det som skjer med isen i Arktis? Når vi kunne seile på fire måneder i en liten båt den turen som tidligere tok seks år, så ga det et sterkt og visuelt bilde på det som foregår, sier Børge Ousland.

Portrettbilde av Børge Ousland fra 2010. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix

I den lille seilbåten, Northern passage, med sine tre skrog, logget de 34 knops fart på det meste, og etter nøyaktig fire måneder gikk de i land ved Fram-museet på Bygdøy der de berømte ishavsskutene ligger.

Eller, for å bruke Ouslands egne ord:

– Det er dramatisk, det som skjer med isen i Arktis.

Men hva er det som driver ham? Hva er det som får en mann til å baske måneder i drivis og bitende kulde, bare for å komme hjem og pønske ut en enda større utfordring så snart det lar seg gjøre?

– Eventyrlyst, hvis jeg skal peke på én ting. Nysgjerrigheten på hva som er bak neste blåne har vært hos meg siden jeg var bitte liten.

Hvis du kobler nysgjerrigheten med trangen til utfordringer, får du det Ousland kaller «en ganske potent miks». Den har brakt ham dypt til havs (han jobbet 10 år som dykker i Nordsjøen), høyt til fjells (han var på sørtoppen av Mount Everest da oksygenmangel tvang ham til å snu), og til begge polene (med og uten selskap).

De fysiske prestasjonene er imponerende nok. Ingen har gjort maken, verken før eller siden. Men på mange vis framstår de mentale utfordringene enda råere. Hva går gjennom hodet når du skal ta det aller første steget på en tur over Antarktis, vel 3000 kilometer fra kyst til kyst?

– Starten er paradoksalt nok det vanskeligste, enda dette er en frivillig ting du har jobbet lenge for å få til. Det burde være en fest: Endelig i gang! Men når jeg ser flyet forsvinne over meg... På den første dagen av en tur ingen har gjort før, du aner ikke hvordan det kommer til å gå, du er ikke vant til å være alene. Og pulken er bare drit-tung! Hele situasjonen er et sjokk, rett og slett.

Les også: Verdens største yacht skal ta deg med på polekspedisjon

Børge Ousland i 1997. Her informerer han presse om tilskuere om sil rute til Sørpolen. Foto: Berit Roald / NTB scanpix

– Det største mentale jeg har gjort

Børge Ousland har et sterkt minne om den første gangen han kjente på den opplevelsen. 2. mars 1994. Da startet han marsjen mot Nordpolen, som den første til å gå alene inn uten etterforsyninger.

– Det er nok det største mentale spranget jeg har gjort. Det var som å gå gjennom en vegg og ut i intet. Jeg følte meg som verdens største idiot på dag 1 av den turen, første gang jeg var alene på ekspedisjon. 1000 kilometer og en pulk på 130 kilo.

– Hva gjør en stakkar da?

– Det handler om vilje. Om å overvinne seg selv igjen og igjen. Ikke gi seg. Javel, du er liten, du er redd, du gjør du tror kanskje ikke vil gå. Men det er jo en følelse, og følelser går over når du gir det litt tid. Så jeg lurte meg sjøl videre, og etter et par uker hadde jeg godfølelsen på plass. Når Nordpolen-turen i 1994 ble en av mine beste ekspedisjoner var det ikke bare fordi jeg overvant is og kulde, men også meg selv. Jeg har aldri vokst så mye på en tur som den, sier han.

Stor kåring: Grace Bay er nok en gang verdens beste strand

LES SAKEN

– Den gode følelsen ved å være alene på tur kommer etter noen dager eller uker. Nettopp fordi man ikke har andre å lene seg på blir man tvunget til å få en helt annen dialog med seg selv. Turene kan være ekstremt krevende, jeg kan sitte i teltet og grine av og til, men samtidig har jeg på disse soloturene hatt noen av de aller, aller største opplevelsene. Det er nærmest som meditasjon, der du når helt nye nivåer i deg selv – nesten som på steinaldernivå – som du ikke kan få sammen med andre. Du kommer så tett på naturen at du nesten er på instinktnivå. Det er kanskje eneste gang jeg har kjent på følelsen av å være et dyr, ikke tenke på noen ting, bare være helt i nuet. Det er ingen refleksjon om ting, du ser bare litt på sola, vurderer isen, og så går du videre. Det synes jeg er fascinerende: Når du utvisker mennesket i deg.

Les også: Arktis er hjem for 21.000 arter - se noen av dem

Naturen og Max

Børge Ousland er ikke veldig begeistret for vår higen etter å kontrollere naturen.

– Det er samhørigheten med naturen som er viktig for meg. De morsomste og mest verdifulle foredragene jeg holder, er for barn. Kanskje er det morsomt fordi det nettopp er natur som ungene responderer på. Det viktigste vi kan stimulere er interessen for naturen, for da lærer de å ta vare på den.

– Jeg har alltid tatt med Max, sønnen min, på turer, selv om han noen ganger har syns det var helt teit. En gang skulle vi padle Karasjokka River i Finnmark, og han var ikke veldig interessert i å bli med. Til og med min mor ringte og spurte om det var nødvendig at jeg utsatte ham for noe så grusomt! Han var 12 år. Så mye mygg! Og så kaldt og forferdelig! Men underveis på den turen fikk han jo lyst til å flytte til Finnmark og begynne på skole i Kirkenes. Det var en fantastisk tur! Så få barna ut, gjør dem interessert i natur og få dem til å skjønne sammenhengen natur-menneske. I dag blir det en kløft mellom naturen og livet vi lever. Naturen er noe annet, noe du ser på BBC.

Andre ganger er det nettopp de unge som kan sette perspektivet rett. For å minne seg på hva som virkelig betyr noe, fikk han Max til å male skiene han brukte over Nordpolen.

– Det ble utrolig fine ski! Å krysse Nordpolen var kjempeviktig for meg, men i den store sammenheng så betyr det jo ingen verdens ting og det minnet disse skiene meg på: Hele poenget var å komme helskinnet hjem igjen.

–Kjenner du på frykten når du går der alene?

–Jajaja, frykt er en vidunderlig følelse! Den får deg til å føle deg virkelig levende.

– Og da...?

– Svaret er rett og slett å skille mellom vanlig, rasjonell frykt som er med på å holde deg i live, som det å være redd for en farlig situasjon. Det er positivt fordi det gjør deg forsiktig. Men så har du den irrasjonelle frykten, som at du er redd for mørket, redd for å være alene, redd for å mislykkes. Det er en frykt du må overvinne. Mye handler om å kjenne seg selv, si at det er OK med en dårlig dag, akseptere dine negative sider når du må, men samtidig klare å komme deg ovenpå. Kanskje ikke i dag, kanskje ikke i morgen, men om en ukes tid. Da må du lure deg videre, samtidig som du leter etter løsninger. Jeg pleier å skrive ned hva som er problemet, synes litt synd på meg selv og deppe litt, men så tvinge meg over på problemløsning.

Les også: Bli med på ekstrem klimaforskning under isen

– Rene Disneyland

En solotur Nordpolen er en...ja, selvfølgelig, ensom ting. Det finnes rett nok stadig isbjørn å passe seg for.

– Men det farligste er helt klart å gå gjennom isen. Da har du ikke veldig lang tid til å få opp det teltet og få fyr på primusen før fingrene dine er helt, helt ubrukelige. Og da er du ferdig, konstaterer Børge Ousland.

På turen tvers over Nordpolen i 1994 erfarte han at overraskelser er mer enn bamser og råk.

Klimaendringer kan gi ubehagelige flyreiser

LES SAKEN

– Nær polpunktet dumpet jeg plutselig oppi en tømmerstokk. For meg som bare hadde sett snø og is i flere uker var det rene Disneyland. Men på selve polen fikk jeg den største overraskelsen. Halvveis har alltid vært et magisk punkt, så jeg lå i teltet og koste meg. Alene. På Nordpolen er det ingen base, bare drivis. Så hører jeg plutselig helikopter i det fjerne, hiver på meg klærne og kommer meg ut. Helikopteret lander og ut stiger en ekte arabisk sjeik!

Historien sier ingen ting om hvem av de to som var mest overrasket; han som trodde han var ensom midtveis i sitt livs største utfordring, eller han som traff en vandrer ved verdens ende. Men skal sjeiken treffe Ousland igjen, er sjansen størst om han drar til Steigen i Nordland. Der bygger polfareren nå opp det som skal bli et «bærekraftig, økologisk opplevelsessenter for naturbasert turisme», når han kommer i mål om et par år. Eller så kan sjeiken lete på verdens største isbreer.

– Jeg har skaffet meg et genialt prosjekt: Å krysse alle de 20 største isbreene i verden. Jeg elsker is! Den er faktisk helt avgjørende for liv på jorden. Og den har skapt dette landet, sprengt ut daler og gjort det levelig her. Isbreer er jeg glad i og fascinert av, så planen er å dokumentere at dette er en verden som vi er i ferd med å miste, sier Børge Ousland.

Slik er det et klimaprosjekt, også dette, pent i tråd med den typen utfordring som hans store inspirator også stadig søkte, noen generasjoner tilbake.

– Hva ville Nansen sagt?

– Jeg tror han ville sagt at den retningen vi er på vei ikke er bærekraftig og at konsekvensen av det er at vi må endre kurs. Og tenke annerledes.