CORK, IRLAND (ABC Nyheter): Her kommer en uforbeholden unnskyldning til alle som befant seg i Cork sentrum klokken ti om morgenen torsdag 21. september. Tonene som strømmet ut fra klokketårnet til St. Anne-kirken var under enhver kritikk.
Vi hadde klatret opp alle de 132 trinnene til toppen av kirken, vi hadde sett vakre Cork fra alle himmelretninger, og vi hadde priset oss lykkelige for nok en dag uten regn. Det var på tur ned igjen at vi grep sjansen. Tilbudet var der jo allerede: Åtte rep festet til åtte respektive kirkeklokker. En raus invitasjon om å prøve seg som klokkenist.
Ekstern finansiering
Journalisten ble invitert på pressetur til Irland av det irske turistbyrået Fáilte Ireland, som betalte for turen.
Vi kunne velge mellom flere kjente melodier og gikk for den gamle Cat Stevens-slageren «Morning has broken». Men det som kom ut, var en nokså sørgelig versjon der vi bommet på et par av tonene og slet med takten. Ett av refrengene ble dessuten fremført to ganger. Vi kan bare skylde på oss selv.
Hele byen var tilhørere de to minuttene vi radbrekket låta. Men vi fikk ingen klager. Muligens var naboene døve. Eller så var de bare som irer flest:
Rause, vennlige og trivelige.
Det er jo en grunn til at vi nordmenn liker Irland så godt.
Cork, Irland
Cork er Irlands nest største by og ligger i det som gjerne kalles den irske riviera.
Byen har 210.000 innbyggere og oppstod rundt et kloster på en øy mellom flere elveløp i år 650. Deretter kom vikinger fra Norge på 800-tallet og senere vikinger fra Danmark.
Senere var det litt fram og tilbake mellom anglo-normannere, protestanter og katolikker, før store deler av sentrum ble brent ned av britiske styrker i 1920, under den irske selvstendighetskrigen.
I dag er Cork en levende kulturby full av historie og opplevelser. Byen regnes også for å være Irlands kulinariske hovedstad, med flere gode spisesteder.
Hoteller og overnattingssteder finnes i alle prisklasser. Selv bodde vi på Hotel Metropole, et stort og ærverdig hotell i det viktorianske kvarteret av byen, en timinutters spasertur fra togstasjonen.
Det går ingen direktefly fra Norge til Cork. Men til Dublin flyr du for en billig penge. Derfra kan du hoppe på ett av de mange togene som forbinder de to byene.
Turen fra Dublin til Cork tar litt under tre timer.
(Artikkelen fortsetter under bildet).
Irland har alltid hatt noe forlokkende over seg for oss nordboere. Først dro vi dit som vikinger i vesterled. Deretter som turister med fly på helgeturer til Dublin.
De færreste av oss tar imidlertid turen ut fra den irske hovedstaden for å oppleve mer av smaragdøya. Synd, for Irland har mange kort i ermet. Og ett av trumfkortene er landets nest største by, Cork.
Vi hadde ankommet byen dagen før episoden med kirketårnet. Med tog fra Dublin, en tur som bare tar to og en halv time.
Forventningene var i det blå. Det eneste vi visste, var at byen med 210.000 innbyggere har mange kallenavn. Så som «Irlands matmekka», «Europas tek-hovedstad» og «den egentlige irske hovedstaden», for eksempel. Sistnevnte visstnok fordi flere av landets statsministere har kommet fra Cork. Pluss forfedrene til USAs president John F. Kennedy.
Vi kunne også kalt byen «Grünerløkka på steroider». Cork er nemlig flust av uavhengige butikker, trivelige serveringssteder og fargerike bygninger. Sentrum av byen er kompakt, alt ligger innenfor gangavstand. Legg til en ytterst avslappet og hyggelig befolkning, og du har en unik og inviterende atmosfære – som om det skulle dreid seg om en forstørret utgave av den populære bydelen på Oslos østkant.
(Artikkelen fortsetter under bildet).
«Det irske Venezia» er et annet av tilnavnene Cork har hatt. Det skyldes at byen ble grunnlagt i et våtmarksområde, Coraigh, og at Cork de første hundreårene var fullt av elveløp og kanaler.
Ifølge vår guide Dave Riordan forteller om gamle nedtegnelser om en uheldig viking fra Norge som en gang falt uti elva her.
– Den første registrerte drukningen i Cork, sier Riordan, og peker bort på hvor det i sin tid ville vært både vikingbosettinger og vikingeskip.
I dag er kanalene og ett av elveløpene fylt igjen. Hovedgaten Grand Parade følger det gamle elveløpet. Den brede gaten ble pusset opp i 2004, i anledning Corks utnevnelse som europeisk kulturhovedstad. Inspirasjonen til utformingen ble hentet fra Barcelonas berømte gate La Rambla, men med lyktestolper utformet som skipsmaster.
Kunne vi sett tilbake i tid et par, tre hundre år, ville vi kanskje sett varehus fylt til randen og store seilskip liggende her. Cork var nemlig en gang verdens smørhovedstad, og herfra ble det eksportert smør til hele verden.
Den spesielt interesserte og smørblide kan besøke det nasjonale smørmuseet i området Shandon på andre siden av elva.
(Artikkelen fortsetter under bildet).
At Cork ble Irlands mathovedstad skyldes trolig at denne delen av landet har ekstra gunstig klima og vekstvilkår.
– Det gjør at Sørvest-Irland nærmest blir et stort spiskammer, forteller Dave Riordan.
Mye av dette ender opp i den store, viktorianske mathallen som ligger midt i sentrum av byen. «The English Market» går for å være Irlands beste mathall og beskrives gjerne som Corks bankende hjerte.
Her finner du et vell av organisk frukt og grønt, sjømat, oliven, kjøtt og mengder av lokale oster. Vi prøvesmaker noen veganske småretter, en saftig østers og en håndfull reker, store som fra et treningsstudio.
(Artikkelen fortsetter under bildet).
Det vi imidlertid ikke prøver, er en av Corks spesialiteter: «Tripe and Drisheen», hvor førstnevnte er kuas magemuskler og sistnevnte en slags pølse som visstnok består av saueblod og melk … Vi er jo ikke helt «corka» heller!
Vil du oppleve det kulinariske Cork, er det forresten ikke Guinness som gjelder her. I Cork drikker man Beamish, forteller Riordan. Den er sort som en Guinness og med samme type skum.
– Og minst like god, lover han.
(Artikkelen fortsetter under bildet).
Irland er kjent for sitt regnvær. Man blir jo ikke en grønn øy om sola alltid skinner! Men de lokale innbyggerne, «corkonians», later til å være like ivrige som nordlendinger i å ta på seg shorts om temperaturen er over ti grader og dagen hinter om sol.
– Solbriller med regndråper på, det er noe av det mest irske som finnes, sier Dave Riordan og ler.
Han forteller at irer har en teori om at energien til sola genereres av skolebarns lidelse. For ofte blir været dårlig når elevene har fri. Og fint igjen når skolene starter.
Våt øy til tross, klimaet rundt Cork skal være det mest behagelige i Irland. Her smyger den lune Golfstrømmen seg langs kysten og bidrar til at området gjerne kalles «Den irske riviera», solkysten. Bli ikke overrasket om du ser palmetrær innimellom sandstrender, imponerende klipper og fargerike småbyer.
Den lille fiskelandsbyen Kinsale er en av disse småbyene vel verdt et besøk. Småbyen har Irlands tetteste samling av gode restauranter og ligger bare 30 minutter sør for Cork.
En annen fargerik småby er kystbyen Cobh, som for millioner av irer en gang var siste stopp før Amerika.
(Artikkelen fortsetter under bildet).
Cobh uttales forresten «Cove», lærer den hyggelige damen i billettluka oss. Det går tog dit fra Cork hver halvtime, togturen tar under 25 minutter og går så nært fjærsteinene at det nærmest føles som om vi flyter på vannet.
Det bor ikke mer enn 13.000 mennesker i Cobh, men småbyen har jaggu fått sin porsjon med verdenshistorie.
Herfra ble rundt 40.000 menn og kvinner sendt til straffekolonien Australia som straff. Disse irene ble dermed blant Australias første europeiske innbyggere. Fra Cobh ble også mange straffanger sendt til Jamaica, hvor deres irske dialekt visstnok bidro til den spesielle Jamaica-aksenten.
Ved havna i Cobh gikk de siste passasjerene om bord på Titanic før den skjebnesvangre reisen over Atlanteren. Cobh har både museum og en egen Titanic-løype viet det berømte skipet.
(Artikkelen fortsetter under bildet).
Til Cobh kom også de overlevende fra passasjerskipet «Lusitania», etter at det hadde blitt senket av en tysk undervannsbåt i 1915 og 1198 menneske mistet livet. Et stort monument står i sentrum av byen.
Rett utenfor havna ligger berømte «Spike Island», en gammel fangeøy med et stjerneformet fort. På det meste levde det mer enn 2300 fanger her, og fengselet var verdens største. I 2017 vant Spike Island prisen som «Europas fremste turistattraksjon».
Og i årene mellom 1848 og 1950, da uår og nød fikk mer enn seks millioner irer til å forlate Irland for å søke lykken i Nord-Amerika, så forlot to og en halv millioner av dem fra Cobh. Det var ikke uten grunn at byen en gang ble kalt «Det sørgeligste stedet i Irland».
Siden den gang har stemningen snudd 180 grader.
Et stort cruiseskip ligger ved havn ved togstasjonen i Cobh i det vi besøker. Amerikanske pensjonister beveger seg rundt som på tøfler. De knipser i alle retninger. Den enorme katedralen på høyden over sentrum. Rekken med småhus. Minneplaketter og monumenter. Byen har farger som regnbuen, dersom regnbuen var på syretripp. Vi plukker opp mobilen og knipser vi også.
Flere kilder hevder at det var irske sjømenn som begynte å male husene sine i sprakende farger for at de bedre skulle vises fra sjøen. En lokalhistoriker vi snakker med, Michael Martin, mener det i stedet begynte med «Tidy Towns», en årlig konkurranse opprettet i 1958, som premierer attraktive lokalsamfunn.
– Cobh vant konkurransen i 2021, forteller han.
(Artikkelen fortsetter under bildet).
Også Cork er vakker, men den poserer kanskje ikke på bilder i like stor grad som Cobh og Kinsale. Skjønnheten gir seg heller uttrykk i følelsen man får, som går langt utover det visuelle. Det kan komme fra opplevelser, møtene byen gir, gode samtaler, små øyeblikk av lykke.
«Statio Bene Fida Carinis» er byens motto. Det er latin for «trygg havn», og spiller på at Cork ligger i det som skal være verdens nest største naturlige havn, etter australske Sydney.
(Artikkelen fortsetter under bildet).
Og, kanskje høres det overdrevent svulstig ut, men vi trenger vel alle en trygg havn fra tid til annen. I Cork kan du la skuldrene senke seg og ta inn gode inntrykk og opplevelser. Det er i hvert fall sånn det føles.
Vi gløtter opp på tårnet til St. Anne-kirken. Hver side har en stor urskive, hvor viserne viser ulik tid, alt etter hvilken side du ser på.
Ut fra tårnet strømmer tonene fra klokkespillet igjen. Det er en Elvis-låt denne gang.
«Can't help falling in love».
(Journalisten ble invitert på pressetur til Irland av det irske turistbyrået Fáilte Ireland, som betalte for turen).
