Nice – Rivieraens dronning i ny, grønn drakt

En eventyrlig solnedgang over Nice med den berømte strandpromenaden.
En eventyrlig solnedgang over Nice med den berømte strandpromenaden. Foto: Dreamstime
Artikkelen fortsetter under annonsen

Artikkelen fortsetter under annonsen

NICE (ABC Nyheter): Nice har fått en face-lift det siste tiåret. Og brukt corona-krisen til å fremstå i ny, grønn skrud – uten å gi avkall på sin personlighet og unike attraksjoner. Stadig flere nordmenn flyr til den franske rivieraens største by. Noen bestemmer seg for å bli.

Ekteparet fra småbruket i Valdres, kjent av mange fra den NRKs populære fjernsynsserie «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu» har funnet seg til rette i sentrum av den franske rivieraens «hovedstad» - Nice.

Jeg møter det norske paret Yvonne Tonnaer og Ole Jacob Christensen ved den lune båthavnen i Nice.

– Ble ikke storbyen Nice en brå overgang fra stølslivet i bygda dere de levde i
nærkontakt med naturen? spør jeg dem.

– Tvert imot! ler de, og forteller at de dro på flere «befaring-besøk» før de for å gjøre alvor av å flytte til den franske Middelhavskysten.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

(Artikkelen fortsetter under bildene)

Yvonne Tonnaer og Ole Jacob Christensen fra "Der ingen skulle tru at nokon kunne bu" til........ Foto: Privat
Yvonne Tonnaer og Ole Jacob Christensen fra "Der ingen skulle tru at nokon kunne bu" til........ Foto: Privat
...der hvor mange skulle ha lyst til å bo: Nice. - Overgangen var ikke så stor, sier Yvonne Tonnaer og Ole Jacob Christensen. Foto: Arild Molstad
...der hvor mange skulle ha lyst til å bo: Nice. - Overgangen var ikke så stor, sier Yvonne Tonnaer og Ole Jacob Christensen. Foto: Arild Molstad

15 minutter-byen

– Nice er en såkalt «15-minutter by», forteller Ole Jacob.

– I løpet av et kvarters tid når vi de fleste av storbyens attraksjoner til fots, på to-hjuling, med buss eller trikk. Dessuten er flotte fjell og åser kort vei unna.

At Nice, tross sine drøyt halv million innbyggere, er forbausende kompakt merker
man fort. Spaserturen er kort fra havnekvarteret, der lokale snekke-eiere står krøket over sine malerspann ved bryggekanten, til Petit-Marais nabolaget, oppkalt etter sitt ettertraktede Paris-forbilde.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Mot kveld myldrer det her; gater og torg er fullpakket av reisende fra alle verdenshjørner.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

På dagtid er det et yrende liv på stranden i Nice. Foto: Aril Molstad
På dagtid er det et yrende liv på stranden i Nice. Foto: Aril Molstad

Vi peiler oss inn på pynten ut mot havet. Underveis vandrer vi forbi intime
fortauskafeer og et loppemarked. Den vindblåste østenden av strandpromenaden blir av fastboende kalt Rauba Capeu -«Miste Hatten-odden». Herfra, i klare morgentimer, hender det at Korsikas fjerne øy-silhuett dukker opp.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nå nøyer vi oss med å beundre oddens panoramautsikt over den åtte kilometer
lange, nylig utvidete strandpromenaden, bred nok til å være et livlig møtested for flanører, joggere og syklister.

Nede på sanden har en ny, streng miljølov sørget for godt albuerom mellom parasoller, restaurantbord, vinkjølere, og solsenger.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Yvonne Tonnaer og Ole Jacob Christensen ved den lune båthavnen i Nice. Foto: Arild Molstad
Yvonne Tonnaer og Ole Jacob Christensen ved den lune båthavnen i Nice. Foto: Arild Molstad

En levende historiebok

Mot horisonten skimter vi noen 10-dekks høye cruiseskip gli østover mot den elegante perlekjeden av strandbyer – Villefranche, Beaulieu, Eze, Monaco og Menton – grensebyen til Italia.

Nylig har myndighetene både i Nice og Monaco besluttet å forby besøk fra store
cruise-skip og den forsøpling som kolossene medfører, både til sjøs og på land.

Men visitter fra super-yachter vil tillates. Nice og omegn er tross alt en magnet for milliardærer. Den første, store bølgen av bemidlete besøkende besto av russisk adel som stakk av gårde med sine formuer, på flukt fra 1917-revolusjonen.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Nice ble tidlig en lekegrind for kjendiser og rike.
Nice ble tidlig en lekegrind for kjendiser og rike.

I mellom- og etterkrigsårene begynte nyrike yankees å dukke opp. Og med dem fulgte Hollywood-fjes og de litterære parhestene Ernest Hemingway og Scott Fitzgerald, som spilte ut sine Great Gatsby-fantasier på Côte d’Azurs mondene strandhoteller.

Samtidig som det luksuriøse Train Bleu tøffet inn på perrongen, ble fjellveien fra Alpene til Middelhavet åpnet for biltrafikk.

Men Nice er først og fremst en by hvor folk bor. Den er en fascinerende,
kosmopolitisk smeltedigel av europeere, nord-afrikanere og - fremfor alt - innflyttere fra Italia.

Opprinnelig gikk byen under navnet Nizza, som preger både bykulturen, væremåten og, ikke minst, matrettene man kan glede seg over på bistroer, restauranter og trattoriaer.

Det skulle bli en ny generasjon politikere, anført og orkestrert av Christian Estrosi, ordfører og av mange spådd til å bli Frankrikes neste president, som påtok seg oppgaven med å tilføre Nices imaget tiltrengte doser energi.

Artikkelen fortsetter under annonsen

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Nice har nylig gjennomgått en grønn forvandling, der parker, torg og strender har fått en ansiktsløftning. Foto: Arild Molstad
Nice har nylig gjennomgått en grønn forvandling, der parker, torg og strender har fått en ansiktsløftning. Foto: Arild Molstad

På verdensarvlisten

Under Estrosis styre har byen nylig gjennomgått en grønn forvandling, der parker, torg og strender har gitt Nice en ansiktsløftning. Denne har funnet sted uten at Nice’s personlighet og identitet har gått tapt. Litt av et kunststykke, mener de fleste fastboende så vel som besøkende.

Ammunisjonen ble hentet fra det grønne skiftet som begynte å prege Europas
politiske landskap. Estrosi, en tidligere motorsyklist-racer, utstyrt med en god porsjon karisma og utålmodighet, vekket et tregt fransk byråkrati og kickstartet en grønn prosess som ble lagt merke til også nasjonalt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Vi vil gi Nice-innbyggerne byens hjerte tilbake, lovet han.

Og det slår sterkest i Vieux Nice – gamlebyen. Her holder de til fremdeles, under falmete barokkfasader og vindskeive kirkespir: Skomakere, vinhandlere, slaktere, fiskehandlere, krydderblandere, porselensmalere og blomsterbindere – selv om juice- og sushibarer, negleskulptører og fancy frisørsalonger trenger seg på, her som ellers verden, i trange smug og på tettbefolkete torg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kronen på verket kom i 2021, da Nice fikk sin fortjente plass på Unescos
verdensarvliste. Året etter fikk byen en pris for å være «Frankrikes grønneste by.»

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Nice jazzfestival er en årlig foreteelse.
Nice jazzfestival er en årlig foreteelse.

Den romslige Place Massena er midtpunktet for Nice’s dagligliv. Plassen er blitt større og grønnere – et raust rektangel av plener, palmer og vekster (hentet hit fra klodens fem kontinenter). Til sammen danner rektangelet en elegant park som på sommerstid forvandles til fotogent, fontene-sprutende vannspeil, og om vinteren en skøytebane, som i desember pyntes til jul.

Den årlige jazz-festivalen i juli finner også sted like ved.

I disse dager legges siste hånd på flyplassområdet, som er Frankrikes nest største.
Den vil fungere som et knutepunkt for transport til resten av rivieraen, og til alle de pittoreske fjellandsbyene som engang var festninger, bygget for hundrevis av år siden for å beskytte bønder og frodige jordbruksbygder mot fiender som truet fra sjøveien.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

(Artikkelen fortsetter under bildet)

I de fleste gatene, sidegatene og smugene finner du kunstnere av ymse slag som selger eller stiller ut. Foto: Dreamstime
I de fleste gatene, sidegatene og smugene finner du kunstnere av ymse slag som selger eller stiller ut. Foto: Dreamstime

Kunstnerne viste veien

I løpet av et halvt århundre er disse forvandlet til vakre, velholdte, restaurerte landsbyer som serverer noe av det ypperste fransk kokke- og vinkunst har å by på. Og hvor man kan bo i sjarmerende, små boutique-hoteller – Sør-Frankrikes svar på masseturismen som i stadig større grad har satt sitt preg på Middelhavskysten i andre land.

Kunstgalleriene som har formert seg de siste tiårene i disse småbyene er også blitt en del av Nice-omegnens meny av attraksjoner. Ikke å undres over, for det er jo her Picasso, Chagall, Van Gogh, Miro, Cézanne, Renoir, Bonnard og Matisse hentet sine motiver – og derved revolusjonerte verdens malerkunst.

Til og med vår egen Munch ble inspirert av koloritten som preger Provence-
landskapet – havets og himmelens dypblå sjatteringer, pastellfargete frukt- og
grønnsaksgårder.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kunstnerne oppdaget også at på disse kanter – Nice kan skilte med drøyt 300
soldager i året – kunne man male utendørs året rundt. Her begynner våren like over jul:

Sitronfestivalen i Menton og karnevalet i Nice gir en forsmak alt i februar, mens mandeltrær og jasmin ofte blomstrer fra seg før påske.
Før var druehøsten ute i september en påminnelse om at sommeren er på hell. Med klimaendringene har dette endret seg. Nå kan både oktober og deler av november by på behagelige badetemperaturer.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Artikkelen fortsetter under annonsen
Middagstid byr på folkemylkder i gamlebyen i Nice. Foto: Dreamstime
Middagstid byr på folkemylkder i gamlebyen i Nice. Foto: Dreamstime

Et rikt liv

Noen dager senere treffer jeg det norske ekteparet igjen nær Place Garibaldi- torget – den østlige del av «den grønne stripen» i sentrum som har erstattet sement med fontener, tropiske vekster og gedigne basseng: Ikke bare vakkert, men behagelig luftig når sommertemperaturene topper +30C.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Før var torget nærmeste nabo til en nedslitt bussterminal befolket av uteliggere. Nå bugner det av spisesteder med utsikt til omfangsrike trær og små butikker. En liten lavpris-kino viser filmer av toppklasse.

Vi takker ja til et «happy hour»- øltilbud, mens vi studerer menyen som frister med tre-retters middag til under €25.

Yvonne smiler lurt og minner meg på hvorfor paret slo seg ned i Nice.

– Vi ville jo til et sted der vi kunne leve et rikt liv med enkle midler.