MODERNE NASJONALROMANTIKK: Omtrent slik kunne vi tenkt oss at fotograf Anders Beer Wilse kunne avbildet en moderne Citroën C5 Aircross i Fjærland, hvis ikke fargefotografiet var oppfunnet. Foto: Ivar Engerud / Finansavisen
Gjenskaper fototuren for 90 år siden
Ingen fotodokumenterte Norge og bilen bedre for 90 år siden enn Anders Beer Wilse. Vi tok en Vestlandstur i hans ånd.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen ble først publisert i Finansavisen Motor.
VESTLAND: Det er lett å ty til de forslitte uttrykket om at «Veien er målet», når en kjører på Vestlandet. Og om det er noen steder det er sant, så må det være der. Med helligdager og inneklemtdager i fleng bød siste halvdel av mai på en perfekt mulighet til å starte norgesferiesesongen.
I Wilses ånd
Med Hardangerfjorden og Sognefjorden som mål har vi vår store nasjonalfotograf Anders Beer Wilse (Motor 16-2021) i bakhodet. For 90 år siden kjørte han sin Citroën Six rundt om og foreviget både bil og natur til postkort som ble solgt til både norske og utenlandske turister.
Hva ville han kjørt hvis han skulle kjøre rundt i Norge i Citroën i 2021?
Sannsynligvis ville Wilse valgt en C5 Aircross PHEV med tanke på både økonomi, plass og komfort på langtur. Foreløpig hadde nok ikke merkets elbilmodeller hatt nok rekkevidde til hans bruk, med mindre laderne lå der han fant sine motiver.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenHan ville nok blitt imponert over komforten og oversikten fra førerplass og trivdes med mange timer bak rattet både på hovedveier og ikke minst på små sideveier langs fjordene og inn i sidedalene på Vestlandet.
NYTT MØTER GAMMELT: Bruker en litt tid underveis, er det spennende å se hvordan de opprinnelige ingeniørene og ikke minst anleggsarbeiderne har bygd imponerende bruer og steinsettingsmurer basert på kunnskap og muskelkraft. Som her nær bunnen av Måbødalen. Foto: Ivar Engerud / Finansavisen
Ingen omveier
Det er selvsagt fristende å feie inn i det som er av tuneller for å komme «frem», men hvorfor ikke senke skuldrene og tenke at du er «fremme» hele tiden? I hvert fall når du er på en slik tur. Da er ikke tunellen ti minutter eller en halvtime spart. Det er en tapt opplevelse.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenFor på siden, eller over, alle disse hullene som selvsagt er nødvendige for den moderne logistikken, der ligger gjerne perlene. Elven, fossen, den spesielle fjellformasjonen, det vakre veipartiet, alt du trenger for å føle at selve kjøreturen blir en opplevelse, et mål i seg selv og ikke en omvei. Et sted å ta bilder.
Artikkelen fortsetter under annonsenDet er helt greit å bli minnet på hvor trangt og ufremkommelig deler av landet må ha vært. Det har skjedd «litt» på de siste hundre årene.
IMPONERENDE SKUE: Oppstigningen fra Jølstravatnet østover mot Fjærlandstunnelen er imponerende, og som så ofte ellers kan det lønne seg å stoppe på den siste rasteplassen før tunnelmunningen. Ser du opp, og gjerne med kikkert, kan du se de ville strukturene i kanten av Bøyabreen med sin karakteristiske blåfargede breis. Foto: Ivar Engerud / Finansavisen
Perlerad
2021 ser jo også ut til å bli et år hvor nordmenn skal tilbringe ferieukene på hjemmebane. Det er bare å legge opp en inspirerende tur hvor opplevelsene både langs veien og på overnattingsstedene kan anbefales.
Det har poppet opp med hyggelige overnattingssteder, gjerne på gårder, og hyggelige spiseopplevelser av klasse der du minst skulle vente det. Som på Fjærland Fjordstove med sine kun 14 rom. En skulle kanskje tro at middagen da ble litt enkel, men i stedet er det lagt opp til en kulinarisk høytidsstund, basert på lokale råvarer og kompetente kokker.
Der, og flere steder til, er absolutt «verd en omvei» som det heter i Guide Michelin. Men det fine er at du ikke føler at noe av det du kjører på er omveier når du triller i dette eventyrlandskapet opp og ned fjell og dalsider.
De er selve målet.
