Les om prosjektetStatus: 45 dager gjennomført • 3351 km av 3351 km
Les mer45 dager gjennomført • 3351 km av 3351 km

Lofoten tørrfiskmuseum:

Dette er verdens eneste museum av sitt slag

Ved siden av trelast, olje, gass og inntekter fra handelsflåten, er tørrfisken Norges lengst vedvarende eksportartikkel. Foto: Roger Grosvolds
Ved siden av trelast, olje, gass og inntekter fra handelsflåten, er tørrfisken Norges lengst vedvarende eksportartikkel. Foto: Roger Grosvolds

I et gammelt fiskemottak får du se hele prosessen fra fisken tas inn til land til den er ferdig pakket som tørrfisk. Samtidig gis det et bilde av en tid som er på vei ut: – I dag er det borte, alt er blitt endret, mener museumssjefen.

Å, MOSKENES (ABC Nyheter): Det er umulig å snakke om Norges eksporthistorie uten å nevne tørrfisk. I boken «Historien om Norge i nord» (2003) skriver journalist og tidligere Nordlys-redaktør Ivan Kolbjørn Kristofferen at tørrfisk er vår lengst vedvarende eksportartikkel ved siden av trelast, olje, gass og inntekter fra handelsflåten.

Men ikke minst er tørrfisk en viktig del av den norske matkulturen, både som snacks og som sentral ingrediens for å lage lutefisk. Likevel finnes det bare ett eneste museum i verden som tar for seg historien om hvordan lofotskreien blir til tørrfisk.

– Jeg har ikke markedsført museet, så det er mange som får en aha-opplevelse når de kommer inn dørene. Men jeg kan ikke ha for mange her heller fordi du skal ta deg av gjestene også, forklarer museumssjef Steinar Larsen til ABC Nyheter.

Hele idéen bak er at de som kommer hit skal kunne spørre litt og få vite alt.

– Jeg tror det er viktig for folk som er på reise å kunne få den personlige praten der de kan spørre litt underveis. I alle fall synes jeg selv det er artig å kunne prate med og føle at jeg kommer tettere på de lokale innbyggerne når jeg er ute på reise.

(Saken fortsetter under)

I Lofoten tørrfiskmuseum på Å kan du følge torsken fra den svømmer i havet til den er knusktørr. Foto: Roger Grosvold

Fra fiskeforhandlinger til museum

Lofoten tørrfiskmuseum holder til inne i et gammel fiskemottak som har vært i Larsen-familiens eie gjennom flere tiår. Selv har Steinar Larsen bakgrunn innenfor tørrfiskeksport, men valgte til slutt å bytte ut 20 års karriere innen kjøp og salg av fisk med museumsdrift.

– Museet åpnet i juni 1993, men planleggingen ble begynt året før. Jeg kunne ikke starte med fersk fisk, den måtte jo bli tørr først, smiler han lurt.

– Vi hadde fiskebruk her frem til 1987, da ble det kondemnert frivillig. Vi hadde andre mottaksstasjoner, så vi kondemnerte det fordi det var umoderne. Det var lite båter igjen og havna var dårlig. Dermed omgjorde vi det til et lagerhus. Turismen var begynt å komme til Lofoten og jeg fikk støtte til å renovere bygget.

Den tidligere selgeren forteller at han ikke visste hva han gjorde da han begynte med museum, bare at han gjerne ville ha noe innendørs å tilby tilreisende de dagene det var dårlig vær.

– Jeg ville lage et sted der folk kunne få vite mer om vår lokale kultur og tilegne seg kunnskaper om tørrfisk.

Les også: Laksekontakt i havgapet

Tørrfisk

  • Tørrfisk er usaltet fisk som er naturlig tørket av sol og vind på hjell eller (mer sjeldent) tørket i egne tørkerier.
  • Å tørke mat er verdens eldste kjente konserveringsmetode, og tørket fisk er holdbar i årevis. Metoden er også billig, arbeidet kan gjøres av fiskeren selv og den gjør fisken enklere å transportere til markedet.
  • Tørking av fisk er gammelt i Norge, ordet «torsk» kommer av det gammelnorske turskr som betyr turrfiskr (tørrfisk).
  • Norge er i en monopolsituasjon i tørrfiskmarkedet. I dag går det aller meste av tørrfisken til Italia. Også det gastronomisk nærbeslektede Kroatia kjøper tørrfisk.
  • Tørrfisken er blitt en beskyttet merkevare i EU, på linje med roquefort og chablis.

Kilde: Wikipedia

Språksterk historieforteller

Mens vi står der og snakker sammen, kommer det et tysk par inn døren og Steinar slår automatisk over til flytende tysk når han forstår hvor de kommer fra. Litt senere gjør franske turister sin entré, og brått er det de franske glosene som gjelder.

Steinar Larsen har lang erfaring fra knallharde prisforhandlinger på flytende italiensk. Foto: Roger Grosvold
Steinar Larsen har lang erfaring fra knallharde prisforhandlinger på flytende italiensk. Foto: Roger Grosvold

– Jeg kan tysk, fransk, italiensk, spansk, engelsk, samisk, dansk og svensk, forklarer den språksterke lofotværingen. Og det er ikke noe problem å holde språkkunnskapene ved like gjennom sesongen.

– Jeg får besøk av veldig mange franskmenn, for museet har fått god omtale i Frankrikes største reiselivsmagasin. Jeg får også besøkende fra italienske Costa-skip der passasjerene er italienere, spanjoler og franskmenn. Det kan komme opptil tre busser om gangen og da sitter de i fellesrommet i andre etasje der det akkurat er plass til 130. Selv står jeg i midten og forteller på de ulike språkene.

Underveis i foredragene om tørrfisk liker han å legge inn litt humor.

– Men du må hele tiden fortelle sannheten, du vet jo aldri hvem som sitter og hører på.

Les også: Da kong Olav V fikk skarv

Rot med mening

Museet viser hovedsakelig ei brygge fra 1920, men den nærmeste delen er bygd i 1960. Det var den første brygga i Larsen-familiens eie før de ekspanderte og kjøpte flere plasser i Svolvær og Henningsvær der de hadde mottak.

– I dag er det borte, alt er blitt endret. Det er jo nesten ikke fiskebruk igjen i Svolvær og Henningsvær, forteller Larsen med alvor i stemmen.

(Saken fortsetter under)

Det er for det meste torsk som brukes til tørrfisk, andre fiskeslag som for eksempel sei, hyse, brosme og lange brukes i mindre grad. Foto: Roger Grosvold
Det er for det meste torsk som brukes til tørrfisk, andre fiskeslag som for eksempel sei, hyse, brosme og lange brukes i mindre grad. Foto: Roger Grosvold

Alt som står på museet stammer herfra, det er ingen ting som er hentet fra andre kanter av Lofoten. Vi går inn i den delen av museet som viser produksjonen av tørrfisk. Larsen forteller at det er meningen at det er litt uryddig der inne. Det var slik det var på bryggen den gang den var i bruk.

– Jeg har gjort det slik jeg husker det tilbake i tid. Gamle fiskere som kommer hit synes det er artig. Denne brygga var for øvrig den største ferskfiskprodusenten i Lofoten på 60- og 70-tallet, og den første ismaskinen i et konvensjonelt fiskebruk ble også installert på denne brygga i 1960.

Les også: Kvåsfossen hjelper villaksen: – En drøm for bygda siden 30-tallet

– Ikke i min levetid

En svensk kvinne kommer bort og spør om hvorfor måkene ikke spiser av tørrfisken som henger der ute, et spørsmål jeg må innrømme at jeg har lurt på selv. Og Larsen har selvfølgelig svaret: Det er fordi de vet bedre.

– Måkene har nok lyst til å smake på tørrfisken, men fisken er beskyttet av sin egen hale som stikker rett opp. Under halen har du ti centimeter med bare ryggbein og skinn. I tillegg er stengene som fisken henger på runde. Det skyldes at måkene har føtter for å svømme, ikke for å klatre. Den har ikke klør og klarer derfor ikke finne fotfeste på stengene.

(Saken fortsetter under)

Kongetorsk ble fra gammelt av brukt som "værprofet". Fisken ble hengt opp i en ulltråd. Luftfuktighet påvirket ulltråden,m noe som igjen medførte at torsken ble hengende med hodet i ulike vindretninger. Foto: Roger Grosvold
Kongetorsk ble fra gammelt av brukt som "værprofet". Fisken ble hengt opp i en ulltråd. Luftfuktighet påvirket ulltråden,m noe som igjen medførte at torsken ble hengende med hodet i ulike vindretninger. Foto: Roger Grosvold

Larsen forteller at han får mye positiv respons på at museet ikke ser ut som et klassisk museum der alt fremstår oppstilt, gjerne bak glass. Mange som kommer hit, spør om stedet fremdeles er i bruk.

For noen år siden bestemte han seg for å kjøpe noen utstillingsdukker, og på en fabrikk i Köln i Tyskland kjøpte han fire stykker som skulle illustrere de ulike arbeidsoppgavene på fiskemottak. Men dukkene kom aldri på utstilling.

– Da jeg kom hjem og snakket med flere om hva de syntes om det, sa samtlige at det måtte jeg for all del ikke finne på å gjøre. De mente at da ville museet se ut som et museum. Så den dag i dag ligger de oppe på et rom her og kommer aldri til å bli brukt. I alle fall ikke i min tid.

Samleside: Alle artiklene fra «To på strømmen»

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden
Populært