Seychellene: God plass i solen

MAHÉ, SEYCHELLENE (ABC Nyheter): – Du skulle vært her i '82!

Den noe omfangsrike, italiensk-kanadiske kvinnen i irrgrønn bikini går langs Beau Vallon-stranden på Mahé hver eneste dag, drar inn den fuktige, salte luften som om det var hennes siste åndedrag, og snakker så ofte hun kan med fiskerne. De kommer ofte inn her med fangsten sin.

– Av og til får jeg med meg en fisk eller to, forklarer hun.

I dag er det imidlertid krise for de stakkars karene, som febrilsk prøver å redde så mye som mulig av fangsten. Urolig vær og lumske understrømmer har tvinnet nøtene til en håpløst ugjennomtrengelig vase.

– Regntiden kommer tidlig i år, bemerker Clothilde og drar blikket fra de intenst arbeidende fiskerne mot de truende, stålgrå skyene over Jasminfjellet i sørvest.

Vi rekker en dukkert før regnet kommer, for rett over oss skinner fortsatt solen.

ALENETID: Noen ganger har Günther og Constance fra Frankfurt (i bakgrunnen) den ikoniske Anse Lazio-stranden nordøst på Praslin omtrent helt for seg selv.

Les også : En dag på stranda er billigst i Vietnam

Dramatisk fortid

Clothilde kom hit med mannen sin tidlig på 1980-tallet. Da var Seychellene det nærmeste du kunne komme et ubesudlet øyparadis.

Et par hundre år før den tid var øygruppen under fransk kontroll, men frem til uavhengigheten i 1976 var Seychellene – oppkalt etter finansministeren til Ludvig den 15. Jean Moreau de Séchelles – underlagt Storbritannia.

Under britene ble kronkolonien et yndet feriested for eliten, og på begynnelsen av 1970-tallet lekegrind for filmstjerner og det internasjonale jetsettet.

Etter frigjøringen forandret mye seg. Misfornøyd med landets avhengighet av turisme og «andres velgjørenhet» – som daværende statsminister France Albert René unnskyldte statskuppet sitt med – ble Seychellene en ettpartistat.

Flere senere kuppforsøk lyktes ikke. Det mest spektakulære skjedde i 1981, da den herostratisk berømte, irske kommandanten Mike Hoare – verdenskjent som inspirasjon til skuespilleren Richard Burtons rolle i filmen The Wild Geese – landet på Seychellene med 43 godt bevæpnede sørafrikanske leiesoldater. Forkledd som rugbyspillere var planen å kaste René og gjeninnsette den lovlig valgte James Mancham.

Men allerede ved ankomsten på flyplassen skar det seg. Et av våpnene soldatene forsøkte å smugle inn som barneleke ble tilfeldigvis oppdaget. Etter et kort, dramatisk intermesso klarte Hoare og mesteparten av gruppen til slutt å kapre et Air India-fly og komme seg unna.

Hoare og mange av de involverte ble senere dømt av et FN-tribunal. Førstnevnte fikk ti år for sitt engasjement i det som internasjonalt ble hetende «Affæren på Seychellene».

Clothilde kjenner ikke så mye til all hurlumheien med «Mad» Mike Hoare, annet enn at Seychellene på den tiden var et paradis – dog styrt med jernhånd.

– Veldig jomfruelig – og billig, forklarer hun.

Det er en stund siden nå.

Ting du ikke bør gå glipp av i Guangzhou

LES SAKEN

Huset som ble restaurant

Seychellene har fortsatt noe paradisisk over seg, selv om veldig mye – ifølge Clothilde – har forandret seg.

– Det er blitt mer kommersielt, mer av alt liksom, sier hun.

Også britiskfødte Karen – som vi senere møter et par hundre meter bakenfor Beau Vallon-stranda – merker en endring siden hun var her første gang for mer enn 20 år siden.

– Den gang var de veldig overtroiske, og la ikke skjul på det, forklarer hun over buffeten vi nyter sammen med henne og ektemannen Richard.

Sola har gått ned for lengst, og det er regn i lufta. En tiltagende vind rusker litt i palmene mellom The Boathouse og stranda, som skimrer som sølv under det slørete månelyset.

Bjørns reisetips: Åtte strandfavoritter på Seychellene

LES SAKEN

Sammen driver de to tidligere lærerne en av øyenes mest populære restauranter. Bygget som i dag er et uformelt spisested med en populær daglig kreolsk buffet var en gang hjemmet deres.

– Det startet ganske tilfeldig en dag i 1993, da Richard inviterte to turister på middag, forteller Karen mens Richard nikker mellom munnfullene.

– Det ene tok det andre med seg. Flere gjester dukker etter hvert opp, og et par år senere var hjemmet vårt gjort om til restaurant. Da måtte vi rett og slett bare flytte ut.

Richard var kokken mens Karen tok seg av regnskapet. Siden har de blitt flere, både kokker, servitører og ikke minst gjester, og barna Francoise og Dominic har kommer til. De står for den daglige driften, mens mor og far holder seg i bakgrunnen.

– Det ble litt mye en periode, vi flyttet tilbake til England, men så måtte vi bare tilbake igjen. Vi savnet klimaet for mye, innrømmer Karen.

SAMSTEMT: Karen og Richard kom tilbake til Seychellene etter flere år i England. – Vi savnet det behagelige klimaet her, sier de to.

Flyvende hund på menyen

Siden oppstarten av The Boathouse i 1993 har Seychellene opplevd en solid økonomisk oppgang. Skatte- og strandparadiset har tiltrukket seg mange investorer, turismen blomstrer, og overtroen – som Karen ble advart mot – har måttet vike for en langt mer pragmatisk tilnærming til omgivelsene.

– Nå praktiseres voodoo mer i det stille, nærmest hvisker Karen, for at ikke svigermor skal høre henne.

Tidligere måtte hun passe seg for å samle opp alt av håravfall, man kunne aldri vite om andre plukket det opp for ved en passende anledning å bruke det rituelt mot henne.

– Jeg tuller ikke, understreker Karen med alvorlig mine når hun forstår at vi ikke helt kan tro på det hun forteller.

– De holder på ennå.

Mye annet er fortsatt ved det gamle. Som det å spise flyvende hund. «Fruit bats» – de digre flaggermusene på Seychellene man ofte tar for å være fugler – har en viktig oppgave i øyenes økosystem. Gjennom dietten – som er frukt og annen vegetarføde – er de frøbærere og med sitt omflakkende liv bidrar til øyenes fenomenale biologiske mangfold.

Men lenge hadde de også en annen funksjon: de var slavearbeidernes viktigste proteinkilde, i et brutalt plantasjesamfunn der det var lite av den slags. Siden utviklet flaggermus-kjøttet seg til å bli en delikatesse på øyene. Litt som steinbiten her på berget, eller smalahove. I trange tider spiser man det meste.

– Min favoritt, sier Richard, som langer innpå av stuingen han har laget for anledningen.

Det noe søtlige kjøttet er faktisk veldig godt på smak, men kvinnene holder seg unna.

– For mye småbein, synes Karen.

– Mer til meg da, gliser Richard.

Før kvelden er omme er kjelen tom.

Naturens skulpturpark

Folk kommer ikke til Seychellene på grunn av flaggermusene, det fargerike og livlige ferskvaremarkedet i Victoria, eller regnskogen i Vallée de Mai på Praslin vi besøker noen dager senere.

Det er strendene som er den store attraksjonen, alt annet er garnityr.

Og strender er det mange av. De er fenomenale – fra verdensberømte Anse Source d’Argent på La Digue til den mer avsides beliggende Anse Lazio nordøst på Praslin. Der møter vi det tyske pensjonistparet Günther og Constance fra Frankfurt, som bruker sine oppsparte midler og evigheter av tid til å reise.

– Helst til varmere strøk, sier de og har avsatt to uker til litt slaraffenliv under palmene på Praslin.

I REGNSKOGEN: Midt inne på øya Praslin ligger regnskogen i Vallée de Mai – som er et fint utfluktsmål for den som vil ha et avbrekk fra strandlivet.

Anse Lazio er nydelig, selv om litt ruskevær gjør at det er få på stranda denne dagen. Den er lang og bred nok til å ta imot godt med mennesker, men ifølge tyskerne er det sjelden fullt her – selv om den omtales som Seychellenes fineste. Til det ligger den trolig litt for avsides.

– Det er i grunnen alltid godt med plass på strendene her, muligens fordi det er så mange av dem, bemerker Günther.
Det er nesten påfallende. Selv på mer værbeskyttede Anse Georgette like nord for ferieanlegget Constanse Lemuria – en kilometer eller to vest for Anse Lazio – er det ikke et menneske å se. Den har vi et par dager senere helt for oss selv.

På La Digue og ikoniske Anse Source d’Argent – Seychellenes og en av verdens mest kjente – er det alltid mennesker. Også da vi var der, men det er likevel mer enn plass nok til alle. For selv om den ikke er særlig bred strekker den seg flere hundre meter avgårde.

Vannet på Anse Source d’Argent er som ofte ellers på Seychellene krystallklart, men stranda er langgrunn og egner seg ikke så godt til svømming eller dykking. Jeg mistenker de besøkende for å være her mest for å komme tett på et av naturens underverker. Mellom de naturlig runde granittblokkene er det som å vandre rundt i Vår herres skulpturpark. De ulike fargesjatteringene i steinenes ru overflate gir skulpturene i tillegg en ekstra, mystisk dimensjon av noe fremmede kulturer kan ha skapt, ikke naturen selv.

Les også : Makarska – et paradis for fotturer

SKILPADDESLIPP: Kampen for tilværelsen er i gang på Anse Kerlan-stranden på Praslin.

Kampen for tilværelsen

Det litt avsides ferieanlegget Constance Lemuria på den vestlige spissen av Praslin ligger som en bortgjemt landsby mellom to smellvakre strender. De fleste som oppsøker denne delen av øya vil som regel bare gjemme seg unna i noen dager. For den som ikke klarer å sitte stille kan du likevel dra ut i havet i kajakk, dykke, spille golf, eller som oss – snorkle langs land.

Når solen er på vei ned samler mange seg på den største av strendene – Anse Kerlan. Den ligger vestvendt, og den varme, lave solen farger den myke sanden ravgul.

Akkurat denne kvelden er det spesielt flott rundt oss. Tunge skyer har veket for solen. Etter alt regnet den siste tiden er fargene i vegetasjonen rundt oss sterke som neon.

Til overmål er det skilpaddeslipp – et søtt lite ritual som ikke minst begeistrer de yngste av gjestene. Et par hundre små skilpaddebabyer, knapt fem centimeter lange, slippes ut i havet. De har nylig blitt klekket, som en del av feriestedets økoprogram, og håpet er at så mange av de knøttsmå babyene som mulig overlever den farefulle ferden ut i storhavet.

Første etappe fra bakenden av stranden går greit. Allerede før de små veivene deres treffer sanden kaver de febrilsk, mekanisk – som programmert.

Bjørns reisetips: 5 fantastiske turer

LES SAKEN

Når naturen alene får bestemme pleier de små å bevege seg mot havet under månen. Den viser vei fra hullet i sanden der mor skilpadde har begravd dem for å klekkes ut, men ifølge hotellets ansvarlige fungerer dette like greit.

– So far so good, sier marinbiologen som overvåker det hele.

Det er rundt 20 meter fra der de blir sluppet til de når vannet. Den ene etter den andre kravler av gårde med forbausende hastighet, inntil bølgene med ett feier en etter en med seg vekk fra stranda. I havet flyter de små krypene som ørsmå korker, mens de veiver frenetisk for å komme ned under overflaten og i sikkerhet.

Etter noen minutter er de alle borte, overlatt til seg selv i det enorme oseanet.

– På egen hånd blir det tøft, får vi vite, og det er de færreste som overlever. Det klarer vi ikke helt å ta inn over oss, til det er idyllen rundt oss litt for påtrengende.

Vi kan likevel ikke annet enn å slå oss til ro med at slik er naturens gang. For som med oss mennesker handler det nødvendigvis ikke om den sterkestes rett, men like mye om flaks.

Når vi etterpå sitter og nyter solens siste stråler over Det indiske hav føles det som å ha trukket vinnerloddet i livets evige kamp for tilværelsen.

Islas Cíes: Spanias skjulte skattkiste

LES SAKEN