Meny

På sporet av ulv i Hviterussland

Hylende ulv i Hviterusslands dype skoger. Foto: NTB scanpix
I Øst-Europas dype skoger kan du spore truet ulv sammen med en zoolog med stor lidenskap for ulvestammens overlevelse.

Det er daggry i Naliboki-skogen. Tåken ligger over myrene og flaggermusene smatrer i bjørketrærene. Over rydningen svinner lyset fra stjernene på den bleke himmelen. Vi er i det dypeste Gud-vet-hvor i en av Europas største urskoger. Zoologist Vadim Sidorovich sitter på huk i morgenlyset og studerer et spor. Jeg puster knapt, så intens er stillheten. En brunbjørn, sier Vadim. Han lar en finger stryke over avtrykket av frampotene, og – i form av to nye ovaler - bakpotene. Jeg kan se merkene etter klørne. Rundt et dusin bjørner streifer omkring i denne delen av skogen.

Men vi er egentlig ikke her for bjørnens del. 30 minutter senere ser vi utover en eng opplyst i gyllent lys med rådyr som beiter i det lange gresset. Dette er ulvens territorium. Den 2.000 kvadratkilometer store Naliboki-skogen i det sentrale Hviterussland har også en av verdens høyeste tettheter av gaupe, elg, bison, stork og ørn.

Les også: De beste cruisedestinasjonene i verden

– Jeg liker bondelivet

Etter en dag i hovedstaden Minsk, tilbringer besøkende to netter på en utpost i skogen med Vadim og hans familie: Forskningsassistent og kone Irina, deres barn og deres hunder, en av dem en halvavlet ulv. Det føles som hjemmet til en skogvokter i et eventyr med håndlaget servise og møbler laget av furutømmer. Wifi? Selv mobildekningen er klein.

– Jeg liker bondelivet, sier Vadim.

– Folk som levde i denne skogen for to århundrer siden var lykkeligere enn dagens milliardærer.

Den tidligere universitetsprofessoren Vadim avsluttet sin karriere i akademia for 15 år siden til fordel for forskning i Naliboki-skogen. Ulv er hans spesialitet. Fra rundt slutten av september migrerer omlag 40 ulv inn i skogen for å pare seg hvert år, noe som resulterer i en firedobling ved slutten av januar. Sky, nattlige og raske av natur, er blant egenskapene som gjør ulven så vanskelig å studere. De samme egenskapene bidrar samtidig til fascinasjonen ved dem, antar jeg. For Vadim, er det å se en ulv «en gudgitt gave».

Den ettermiddagen vandrer vi dypt inn i den mosete skogen. Mens vi passerer forlatte husklynger, forteller Vadim om ulvene som om de er hans gamle venner. Han forteller om hvorfor moren lar ungene hennes veksle mellom omtrent 30 forskjellige hi, hvordan de fleste ulvungene blir drept av gaupe som ser på ulven som konkurrent og at flokkmedlemmene sitter barnevakt etter tur.

Vi er på vei inn til hans bevegelsesaktiverte kameraer. Vadim håper å finne bilder av en ulvetispe og hennes valper som han har sporet en stund – hvert år er det imidlertid færre ulver som parer seg her. Jeg håper jeg klarer å stilne en viss krypende uro. Nesten umerkelig har skogen har lukket seg om oss i all sin stillhet.

I Vest-Europa er de store tette skogene forbundet med en viss fare – som i Rødhette og Hans & Grete drar du inn i skogen på eget ansvar. I Hviterussland ser de på skogen på en annen måte: Naliboki er et spiskammers fylt opp av bær og sopp. Det er også et tilfluktssted, hvor partisaner fra andre verdenskrig skjulte seg da Hviterussland ble maltraktert mellom de russiske og tyske frontene.

Egentlig er det er fortsatt en tilflukt å søke her.

– For meg er skogen som hjem for et barn. Det er en varm følelse. Her glemmer du myndighetene. Du lever som gresset vokser, sier Vadim.

Ved slutten av oppholdet mitt er jeg ikke lenger sikker på hvem som trenger Naliboki-skogen mest – selve dyrelivet eller Vadim sjøl.

Etter to timer kommer vi til kameraene. Vi finner bilder som viser en bjørn som krysser en bekk, en gaupe på en velta stubbe, en elg og kalven hennes, et trøffelsvin og endelig en sølvbrun ulv som trasker av sted. Men ingen valper. Vadim er bekymret for at skogen ikke lenger gir den samme beskyttelsen for ulvevalper. På vår etterfølgende jeepsafari ser vi storfugl, rev, hjort, hvite kraner, stork og alle slags rovfugler. Vadim peker ut et tre med merker av ulveklør. Men intet tegn etter unger.

Les også: Her er broen som skal symbolisere tilknytningen mellom Norge og Russland

Saken fortsetter under

Aggressive ulver i Hviterussland. Foto: NTB scanpix

Valperabagaster

På vår siste kveld fører Vadim oss langs en myr. Du kan merke at bison ikke er langt unna. Gresset der de har rullet seg ser ut som det har blitt harvet opp og trær er dekket med svarte hår der dyra har klødd seg. Det ligger en varm, musket dyrelukt mellom trærne. I det vi kommer rundt et hjørne, hører vi noe stort brake gjennom skogen i form av tunge hover og grener som knekker. Det stopper. Blant trærne kan jeg se konturene av to bison som stirrer på oss. Det er magisk, som noe fra en drøm eller en myte.

Litt som Naliboki-skogen i seg selv, faktisk. Tilbake i Minsk føles det utrolig at en så forskjellig en verden i det hele tatt eksisterer. I den grad denne reisen har et problem, er det at den promoteres som en ulvesafari. Om du ikke får se en, kan du reise hjem skuffet.

Likevel er Naliboki et transformerende sted. Der ute i det mobilfrie Gud-vet-hvor, er dagene, så vel som de stille beksvarte nettene like forførende. Å bli her en stund er å innse at livets pauser kan være like berikende som livets eventyr.

Det viser seg at en e-post venter på meg i Minsk. Det er fra Vadim. Et bilde fra bevegelseskameraet. Jeg åpner den. I en pen bjørkerydning står to ulver – og rundt dem et koppel med 10 små valperabagaster.

Oversatt av Inge Kvivik /ABC Nyheter / Pressworks © Guardian News & Media Limited

Reise
Populært