Reis til Sapa - det kan hende du får deg en venn for livet

SAPA, VIETNAM (ABC NYHETER): – Hei! Jeg heter May. Hva heter du? Er du klar for tur?

En lav, sped 22-åring stråler mot meg med et bredt og varmt smil mens hun rekker fram hånda.

– La oss ta en titt på kartet, så skal jeg vise deg hvor vi skal gå, sier May på plettfritt engelsk, og finner frem et hvitt ark med svarte streker på.

Den unge guiden jobber for selskapet Sapa Sisters nordvest i Vietnam. Hennes fulle navn er Giang Thi May. Hun er en av cirka 30 kvinnelige guider fra den lokale minoritetsgruppen H’mong som tar med reisende på fotturer i den slående vakre Sapa-dalen.

Klokken er 9 om morgenen en solfylt torsdag i mars, og en 1,5 mil lang gåtur venter May og meg før vi er fremme i landsbyen vi skal overnatte i. Før den tid skal vi vandre ned i dalen gjennom rismarker og bambustrær, og deretter følge elven Muong Hoa østover gjennom landsbyen Lao Cai, hvor May er født og oppvokst.

Artikkelen fortsetter under bildet:

Trekking-guiden May (22) stråler som ei sol, og er utadvent, pratsom og nysgjerrig. Hun forteller åpenhjertig om livet sitt som en ung H'mong-kvine. Foto: Elisabeth Bergskaug/ABC Nyheter

Bekymringsløse barn og ikoniske rismarker

Det er ikke en hvilkensomhelst torsdag vi er ute og vandrer. May er kledd i H'mong-folkets tradisjonelle folkedrakt, som hun har brukt fire måneder på å lage selv, med god hjelp av moren sin. Anledningen er en festival som finner sted nede i dalen, for å markere slutten på den to uker lange vietnamesiske

nyttårsfeiringen.

– Vanligvis går jeg på tur i vestlige treningsklær. Jeg bruker ordentlige joggesko og behagelige t-skjorter. Dette antrekket er jo altfor varmt, ler May, mens hun tørker svette demonstrativt fra pannen.

Våren er på vei til Sapa, og solen steker fra en skyfri himmel mens temperaturen har krøpet opp til over 20 grader. Kort tid etter at vi har forlatt byen, og tatt fatt på den bratte stien ned i dalen, dukker de første, våte rismarkene opp.

Seks vannbøfler gresser, bader og slapper av i den varme vårsola. Foto: Elisabeth Bergskaug/ABC Nyheter

Den svale dalen Sapa mellom Vietnams høyeste fjell, er verdenskjent for sine ikoniske risterasser. Årets avling er ennå ikke satt i jorda, og de eneste vi ser på rismarkene er gressende vannbøfler og to små barn som leker i gjørma mens de hviner av fryd. De kan ikke være mer enn 4 år gamle, men noen foreldre er ikke å se.

– Sånn lekte jeg også da jeg vokste opp. Det var ingen her som hadde telefoner eller TV da. Og mine foreldre fulgte heller ikke så nøye med på hva jeg og søsknene mine drev med. De følte nok at vi var ganske trygge i landsbyen, forteller May.

Om få måneder kommer hele dalen til å skinne i lysende grønt, når risplantene begynner å vokse. Men selv uten den karakteristiske grønnfargen er naturen rundt oss slående vakker, og grønne bambustrær vokser tett i tett like over risterassene. I det fjerne kan jeg skimte Vietnams høyeste fjell Fansipan, som ruver 3142 meter over havet.

Les også: Verdensarvperlen du ikke visste at du måtte få med deg

Artikkelen fortsetter under bildekarusellen:

Et selskap som vil bedre minoritetskvinners liv

Hver eneste dag året rundt går besøkende og reisende fotturer i Sapa-dalen i selskap av lokale H’mong-kvinner. Trekking-selskapet Sapa Sisters er bare en av mange aktører i bransjen, og ble startet i 2009 av seks venner. Svenske Ylva Landoff Lindberg var en av dem, og hun er i dag administrerende direktør i selskapet.

Den svenske kunstneren Ylva Landoff Lindberg var en av seks personer som var med å starte Sapa Sisters. I dag er hun administrerende direktør. Foto: Privat

Svensken besøkte Sapa for første gang i 2003, da hun var på utveksling som kunstnerstudent i hovedstaden Hanoi. Med på turen var blant annet en gruppe vietnamesiske lærere og medstudenter. Lindberg ble sjokkert da hun så hvordan de behandlet personer fra minoritetsgruppene i Sapa.

– De jeg reiste med var veldig utrivelige mot minoritetene. De sprang inn i folks hus og tok bilder av dem med deres barn. Eller tok bilder av dem på gata i folkedraktene sine. Vietnamesere i Sapa behandlet dem utrolig nedlatende. Det var ikke noe fint første møte, sier Lindberg til ABC Nyheter.

I 2004 dro hun tilbake til Sapa med sin daværende kjæreste, Radek Stypczynsk. De fikk begge god kontakt med minoritetskvinnene i Sapa-området.

– Vi så hvor hardt de jobbet som trekkingguider for ulike hoteller under elendige vilkår. De kjempet for å få en levelig lønn, og de kjempet for å få lønnen utbetalt. De ble dårlig behandlet. De hadde ikke en gang ID-kort eller bankkort. Disse kvinnene hadde ingen rettigheter og ingen sikkerhet, forklarer Lindberg.

På et tredje besøk i 2009, hjalp Lindberg og Stypczynsk de hardtarbeidene guidene med skaffe ID-kort og bankkort, og laget en veldig enkel hjemmeside hvor guidene kunne få kontakt med kundene sine. Det var den spede begynnelsen på Sapa Sisters.

Les også: Topptur i skyggen av «Dødens fjell»

Sluttet på skolen for å betale for brorens studier

Nesten hver dag året rundt går May på disse stiene for å vise fremmede det vakre stedet hun vokste opp. Foto: Elisabeth Bergskaug/ABC Nyheter

Rusler du rundt i gatene i Sapa by, ser du mange lokale kvinner kledd i folkedrakter som prøver å selge håndlagde suvenirer til turister, men du ser få menn gjøre det samme. Ifølge May er det vanlig at H'mong-kvinnene jobber hardt for å tjene penger, i tillegg til å ta seg av barn og hjem, mens mennene lever en mer sosial og avslappet livsstil med høyt inntak av brennevinet risvin.

– De jobber bare tre måneder av året, når vi kan dyrke ris her, sier May.

Selv sluttet hun å gå på skole som 15-åring, og begynte å jobbe som trekking-guide for å finansiere sin eldre brors universitetsutdanning i hovedstaden Hanoi.

– Selv om han har studert, og jeg ikke har det, er jeg mye bedre enn han i engelsk, smiler May stolt.

Det er ikke uvanlig at unge minoritetsjenter må jobbe fra ung alder av for å forsørge familien. Det er heller ikke uvanlig at de giftes bort i 15-17-årsalderen mot at brudens familie får betalt en sum penger av brudgommens familie.

Selskapet Sapa Sisters ønsker å hjelpe H’mong-kvinner til å være mer selvstendige, og gi dem en sjanse til å spare penger og bygge opp noe på egen hånd. Derfor betaler de sine ansatte høyere lønn enn de andre trekkingselskapene i Sapa.

– En guide som jobber for oss tjener like mye som en utdannet kontoransatt i Hanoi. Vi har gratis sykeforsikring for våre guider og deres barn. De kan også få gratis lån til å kjøpe land og bygge hus. Vi støtter guidene så mye vi kan med alt av sånne type ting, så de kan jobbe med sine egne prosjekter og skape et liv for seg selv, sier Ylva Landoff Lindberg.

Les også: Indias ukjente turistperle - hvor kvinnene styrer

Drømmer om Europa

May er endelig ferdig med å finansiere storebrorens fire år lange universitetsutdanning. Nå er det hans jobb å forsørge familien økonomisk, og May har større frihet til å bruke pengene sine til det hun vil. I desember skal hun på ferie til utlandet for første gang.

– To uker i Thailand med en venninne. Etter det har jeg lyst til å reise til Europa. Jeg har jo fått meg flere venner der, gjennom jobben, og det hadde vært fantastisk å besøke dem og se hvordan dere lever der.

– Men du synes vel at det er ganske vakkert her i Sapa, selv om du vil reise bort?

– Ja. Eller, jeg pleide ikke å gjøre det. Men måten dere vestlige reagerer på dette stedet har fått meg til å sette større pris på hvor flott det faktisk er her, smiler May.

Sammen sitter vi på toppen av en grønn kolle og skuer innover dalen, mens en vannbøffel gresser ved siden av oss. Det har blitt fredag, og solen steker fra en skyfri himmel nok en gang. Natten har vi tilbragt i hjemmet til en eldre kvinne i en liten landsby i fjellsiden, sammen med tre andre fotturister på tur med Sapa Sisters.

Huseieren disket opp med et fantastisk vietnamesisk måltid, og kvelden ble av det sosiale slaget, med kortspill, reiseprat og god drikke. May insisterte på at alle måtte smake på «Happy wine», navnet de lokale bruker om brennevinet risvin.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Vietnamesisk buffet til middag. Foto: Elisabeth Bergskaug/ABC Nyheter

Hjemreise

Etter en god natts søvn og hjemmelagde pannekaker, legger vi i vei igjen. May spør meg hvor langt jeg vil gå før vi drar tilbake til byen. Beina mine føles tunge og slitne etter all gåingen dagen før, og jeg sier at jeg vil ta det rolig.

Etter et par timer setter vi oss ned på den grønne kollen for en pause, mens vi spiser riskaker og prater. May ringer etter motorsykler som skal plukke opp oss nede i dalen og kjøre oss tilbake til utgangspunktet.

– Er du klar for å dra tilbake?

Vi reiser og vandrer det siste stykket for å finne motorsykkelsjåførene som skal ta oss med tilbake til byen. Trygt plassert bakpå motorsykkelen kaster jeg noen siste lengselsfulle blikk mot dalen under meg. Sapa er et sted det er lett å bli glad i, og vanskelig å glemme.

Vi tar et siste stopp på motorsyklene for å nyte synet av dalen og landsbyen Lao Cai. Foto: Elisabeth Bergskaug/ABC Nyheter