Port Barton – Ferieparadis med holdbarhetsdato

Barna i Langogan trenger hverken mobiltelefon eller lekeplass for å smile med ektefølt latter
Drømmer du om et tropisk ferieparadis med hvite strender? Veletablerte turiststeder byr uheldigvis også ofte på folkemengder, høylydt musikk og dyre hotell. Finnes det fortsatt ekte strandparadis? Port Barton kan være et av disse.
Av 23. mai 2018

PALAWAN, FILIPPINENE (ABC Nyheter): Den velkjente ferieøya har lenge vært på kartet for reisende på utkikk etter sol, varme og langstrakte, hvite strender. Hvis man velger å feriere her, finner man fort informasjon om anbefalte steder å dra. Puerto Princesa, hovedstaden man flyr til fra Manila, Sabang – en kjent strand med flere resort og nærhet til den kjente attraksjonen «underwater river», eller den største turistmagneten av de alle – El Nido.

El Nido ligger på øyas nordside og blir ofte beskrevet som et paradis for øyhopping og dykking.

Ektefølte barnelatter

Jeg ankommer Palawan uten særlig til plan, utenom et håp om å oppleve en liten bit tropeparadis. Flyet lander i Puerto Princesa, som er en relativt travel by med trafikk og bråk. Jeg forstår fort at dette ikke er det man reiser til Palawan for – og det er mange transportmuligheter for å komme seg rundt omkring på øya. Fra hovedstaden går det flere busser til de andre feriestedene, og de fleste hotellene organiserer også minibusser som tar deg dit du vil.

En rask titt på Google Maps viser et enslig overnattingssted ved en landsby som heter Langogan. I en blanding av eventyrlyst og spontanitet bestemmer jeg meg for å bevege meg i den retningen.  Jeg får plass på en minibuss som kjører forbi Langogan, og eventyret er igang.

(Saken fortsetter under)

Et normalt syn ved øyhopping i området rundt Port Barton.

Den ektefølte barnelatteren kommer helt uten lekeplass eller mobiltelefon.

Langogan er en søvnig fiskelandsby som ligger en og en halv time nord for Puerto Princesa, og det er lite som tilsier at dette er et stoppested for andre enn Palawans innbyggere. Lokalbefolkningen peker og smiler når de ser nordmannen komme gående langs stranden, mens jeg dukker under båtbauger og hopper over fiskenett.

Dagen er allerede på hell, og familiene sitter sammen utenfor hyttene og renser fisk fra dagens fangst. Det er mye lykke å se blant menneskene, og barna løper og leker rundt de mange fiskebåtene som dupper i strandkanten.

Den ektefølte barnelatteren kommer helt uten lekeplass eller mobiltelefon.

(Saken fortsetter under)

På slutten av dagen samles hele familien for å rense dagens fangst av fisk.

Edderkopper, gekkoer og 30 katter

Før natten kommer på, finner jeg veien til resorten, som er drevet av en kanadier ved navn Claude - en naturglad eks-jagerflypilot som nå har funnet roen i et stille hjørne av Palawan. På innsiden av Bungalowen henger det en plakat som oppfordrer deg til å ikke ta livet av småkrypene du ofte finner på rommet, og heller spørre betjeningen om å fjerne de – en altrustisk gest for de andre skapningene som bor her.

Utenom kanadiere, edderkopper og gekkoer, er resortet også hjem til tre hunder og 30 katter. Dette kan høres litt overdrevent ut, men den velfødde og veloppdragne hæren av katter er tydeligvis populær hos samtlige av gjestene som bor her, ifølge Claude.

Middagen er lagd av økologiske, lokale grønnsaker og ferskfanget fisk fra landsbyen, og jeg er den eneste gjesten for natten. Underveis i måltidet driver tankene tilbake min neste potensielle destinasjon. Som de mange andre reisende til Palawan, vurderer jeg å besøke El Nido. Men flere reiseforum tipset om en mindre bukt ved navn Port Barton, som blir beskrevet som en roligere, billigere og mer uberørt versjon av El Nido.

(Saken fortsetter under)

Fire av de 30 kattene på overnattingsstedet i Langogan.

Jeg lufter tanken til Claude, og får lovord om Port Barton tilbake.

– El Nido kan du bare glemme! Det er altfor mye folk der, og prisene er presset opp. Sove får du heller ikke, på grunn av alle nattklubbene. Da kan du heller dra til Ibiza. Dra til Port Barton!

Hvis jeg var i tvil om hvor jeg skulle, ble jeg vippet mot Port Barton av den tordentalen.

Roadtrip til Port Barton

Dagen etter står jeg langs hovedveien og venter på bussen. Den filippinske solen steker nakken med en behagelig varme, og sikadene i de knallgrønne trærne forteller meg at jeg er langt unna Norge.

Jeg har flaks, og det stopper tilfeldigvis en minibuss på vei til Port Barton som har et ledig sete. Kjøreturen, som er på en og en halv time, tar deg gjennom et landlig og tropisk øy-landskap, med tidvis gløtt mot det turikise havet på østkysten. De andre passasjerene er unge, vestlige par, så jeg forstår at jeg ikke er den eneste turisten som velger Port Barton fremfor berømte El Nido.

De siste kilometerne mot bukten viser at det ikke er en velutbygd destinasjon, da veien går over til å være en humpete jordvei som snor seg ned fra høylandet til kysten og inn til Port Barton.

(Saken fortsetter under)

Den vestvendte stranden ved Port Barton er fredelig, og man finner alltid en rolig plass til å nyte lyden av bølger.

Idet minibussen parkerer og jeg tar steget ut på jordveien som utgjør en av hovedgatene i landsbyen, blir jeg slått av hvor fredelig det virker. Her og der tusler det et par turister i flip-flops og badebukser, tilsynelatende uten noe hastverk for å komme seg noe sted. Selv om dette skulle være en mindre turistifsert plass, legger jeg fort merke til at omtrent hver eneste bygning er enten et gjestehus eller restaurant.

Off the grid

Jeg får en følelse av å være litt «off the grid» likevel.

Jeg er heldigvis satt av rett ved mitt avtalte gjestehus, og jeg velger å slippe av bagasjen på rommet før jeg utforsker mer. Jeg får meg en overraskelse da jeg ser at gjestehuset reklamerer for 24/7 elektrisitet og får opplyst av overnattingsstedet er det eneste stedet hvor man har strøm døgnet rundt – mens resten av Port Barton har strøm fra 18:00 til 22:00.

Jeg får en følelse av å være litt «off the grid» likevel.

Som resten av filippinerne jeg har møtt er eierne av gjestehuset blide, imøtekommende og varme mennesker. Engelskferdighetene til lokalbefolkningen er absolutt et positivt element av å reise i Filippinene. Jeg kommenterer dette til eieren, Gerlie, og blir forklart at engelsk for en tid tilbake ble morsmål nummer to i landet ettersom det finnes uttallige dialekter og varianter av filippinsk.

Uansett hvor man er i Port Barton, er den langstrakte, vestvendte stranden kun to korte kvartaler unna. Etter innsjekkingen blir jeg ubevisst trukket mot havet.

Ro og tilfredshet

Jeg føler en ro i sjelen i det jeg tråkker mine første steg ut på den fine sanden. Stranden strekker seg i en lang bue både til høyre og venstre, avsluttet i begge ender med palmekledde, grønne åser, og foran nesen min er det et hav av en forfriskende blå-turkis farge som man kun kan finne i et tropeparadis.

Selv om strandsonen til Port Barton er full av strand-vendte restauranter og hotell, er det behagelig lite liv og røre på stranden.

Jeg tusler nedover stranden med føttene plaskende i det lunkne vannet, og observerer hva slags andre mennesker som har funnet veien hit. Det er en god blanding av folk, og det er enslige og par i alle aldre som har funnet seg godt tilrette i den myke sanden. Fellesnevneren blant alle er et uttrykk av ro og tilfredshet i blikkene, og jeg skjønner at Port Barton er et sted man kan slappe av i tropiske omgivelser.

Les også:   Verdensarvperlen du ikke visste at du måtte få med deg

Slakkline og backpackere

– Dette stedet minner meg om den stranden.

Mellom to palmer er det spent en slakkline, og jeg begir meg bort for å banke litt rust av noen glemte balansekunster. Etter et par halveise forsøk på å gå over linen, dukker den ene etter den andre som også er interesserte i prøve. Snart står det en nordmann, en franskmann, en kanadier og en israelitt rundt linen og deler historier og erfaringer om å reise i Filippinene. Yosef, en 23 år gammel backpacker fra Israel, forklarer at han akkurat kom fra El Nido.

– Jeg planla å bli der i fem dager, men jeg dro vekk etter to. Alle bildene viste at det var et pent øyparadis, men da vi kom dit var det bare masse folk og bråk. Vi dro ut på øyhopping, men det var mer som en stor partybåt hvor alle drakk alkohol, og de satte tilogmed opp en diger, flytende volleyballbane midt på havet. Det var helt sykt. Det er sikkert mange som liker den typen ferie, men det var ikke noe for meg.

Rob, en Kanadisk surfer som kom til Port Barton etter tips fra andre backpackere, titter utover havet i stillhet. Ut av det blå spør han meg;

– Har du sett filmen «The Beach», med Leonardo DiCaprio?

– Eh, ja.

– Dette stedet minner meg om den stranden.

Jeg tar meg selv i å nikke enig, og rister fort av meg minnet fra scenen med haiangrepet.

På grunn av den vestvendte plasseringen, gir stranden en perfekt arena for å se den tropiske solnedgangen. Dette er tydeligvis et høydepunkt for de reisende, og idet skyene i horisonten begynner å skinne oransje fra den dalende solen, blir stranden fylt opp av turister. Det er nok av restauranter med bord på stranden, så mange nyter en drink eller et måltid med sand mellom tærne og blikket på solnedgangen. De mange hengekøyene mellom palmene som finnes i strandkanten, er også å anbefale på denne tiden.

Populært

Fra malaria til strandresort

Jeg finner meg et bord på en restaurant med utsikt over stranden, og selv når solen har gått ned kan jeg høre skvulpingen fra bølgene som er et lite steinkast unna.

En populær rett i Filippinene heter adobo, enten med kylling, svin eller sjømat. Sausen og marinaden er lagd med soyasaus og eddik, og serveres med ris. Sterkt anbefalt, og ikke til å unngå hvis man reiser i dette området.

(Saken fortsetter under)

Bukten utenfor Port Barton blir ekstra pittoresk ved solnedgang.

– Det kommer stadig nye investorer hit, og hovedveien er snart ferdigbygd. Det er også snakk om at det skal komme en ny internasjonal flyplass i nærheten, og da kommer alt til å forandre seg.

Etter måltidet kommer jeg i prat med en voksen filippinsk dame på restauranten, som viser seg å være eieren av hotellet og restauranten, Elsa. Hun forteller at hun var den første som oppdaget Port Barton som en turistdestinasjon da hun jobbet med malariaforebygging på Palawan på 80-tallet. Hun bestemte seg for å åpne et overnattingssted i den søvnige landsbyen, og siden den gang har det bare blitt større og større.

Hun forklarer at Port Barton foreløpig har en rolig sjarm over seg, men at dette snart kan ta slutt.

– Det kommer stadig nye investorer hit, og hovedveien er snart ferdigbygd. Det er også snakk om at det skal komme en ny internasjonal flyplass i nærheten, og da kommer alt til å forandre seg.

Hun sammenligner også Port Barton med El Nido, og sier at for noen år siden var El Nido slik som Port Barton er nå – og om noen år vil Port Barton bli som El Nido.

Jeg tusler sakte bortover stranden under stjernehimmelen og tenker at paradis tydeligvis også har en holdbarhetsdato.

Akvarium og paradisøy

Port Barton er spesielt kjent for øyhopping og snorkling, og på hvert gatehjørne finner man stands og plakater med bilder av øyer med navn som «tropical island», «paradise island» og  «aquarium reef».

Klokken er ni på morgenen dagen etter, og jeg sitter allerede klar i en liten trebåt som skal ta oss ut til øyene med de forlokkende navnene. Solstrålene glitrer lekent i de turkise krusningene, og jeg undres om det noen gang er dårlig vær i Port Barton. Havområdet utenfor bukta er full av små og store øyer. Alle har knallgrønn vegetasjon, med innslag av mørkt berg, og er omkranset av lyse, fine sandstrender. Flere av øyene er hjem for øyresorter – hvor ferierende kan føle tilværelsen på en ekte, liten tropeøy.

Første stoppested er Aquarium Reef, og navnet står til sin rett - å dyppe hodet under overflaten med dykkermaske er som å se inn i et fyldig akvarium. Vi tilbringer en god stund ved akvariumet, og jeg svever uanstrengt over et relativt uberørt korallrev, bebodd av flere fargerike fisketyper enn jeg kan telle.

Etter noen minutter med innsyn i denne fremmede verdenen, glemmer jeg et lite øyeblikk at jeg egentlig ikke hører hjemme her.

Ekte strandliv

– Da skulle du vært her for to år siden!

Resten av dagen består av å besøke flere små øyer, uten noe annet formål enn å nyte tilværelsen i de tropiske omgivelsene. Noen av stoppestedene er øde strender, mens andre er besøk hos øyresort. Vi stopper også innom en strand med en enslig hytte, hvor den eremittiske beboeren serverer oss fersk kokosnøtt og grillet fisk.

På ettermiddagen, når båten er på vei tilbake, spør båtføreren om jeg liker Port Barton. Jeg svarer at jeg stortrives, og at jeg liker at det er så stille og fredelig. Båtføreren ler og sier:

– Da skulle du vært her for to år siden!

Han fortsetter å forklare at bukta stadig tiltrekker seg flere og flere turister, og bedriftene følger etter.

– Det er jo bra, for mer folk betyr mer penger. Men det er ikke like fredelig som før.

(Saken fortsetter under)

Øyens eneste beboer byr på nysankede kokosnøtter.

«Best før, men ikke dårlig etter»

Med disse ordene i tankene, kommer vi tilbake til Port Barton idet turistene igjen samler seg på stranden for å nyte solnedgangen.

Jeg visualiserer plassen for noen år tilbake, med færre folk, færre hotell, og jeg ignorerer diskomusikken som spilles et stykke unna. Jeg må innrømme at jeg foretrekker visualiseringen min. Jeg skulle kommet hit for to år siden – tenker jeg, men hvis paradis virkelig har en holdbarhetsdato, så handler det kanskje om å finne de ferskeste destinasjonene før masseturismen tar over.

Mens jeg undrer over hvor morgendagens Port Barton finnes, ser jeg utover de dramatiske, oransje skyene i horisonten, og er egentlig ganske glad for at jeg er der jeg er – akkurat nå.

Les også:

Indias ukjente turistperle - hvor kvinnene styrer

Christianittene drukner i turister

Oman: Fra handelsmakt til eksotisk turistparadis

Vinlandet knapt en nordmann besøker

Populært
Reise