Topptur i skyggen av «Dødens fjell»

ANDESFJELLENE (ABC Nyheter): Toppen er synlig allerede fra bussen. Som en kritthvit og skinnende krone kneiser den over de svarte fjellene og den grågrønne dalbunnen nedenfor. Aconcagua er 6 962 meter høy, et uendelig vakker og mektig fjell, selve kongen av de majestetiske Andesfjellene.

Snart slynger en glissen rekke av fotturister seg innover Horcones-dalen. Målet for turen er Confluencia – den første av leirene for klatrerne som vil nå toppen av den frosne kjempen på grensen mellom Argentina og Chile. Den ligger om lag åtte kilometer unna, en grei dagstur for de fleste.

Aconcagua er Sør-Amerikas høyeste topp med sine 6 982 meter. På turen opp til Confluencia-leiren ved fjellfoten, er den mektige og snøkledte toppen synlig alle steder fra. Foto: Tore Ulabrand Johansen

Søppelforbud

Å trekke til fots i Sør-Amerika, i alle fall i Andes, er på mange måter helt annerledes enn hjemme i Norge. Terrenget er goldere, trærne er færre, gressflekkene mindre, steinene kvassere.
Men først og fremst går turene i mye høyere høyde enn i vårt land. Galdhøpiggens 2.469 meter er lavere enn startpunktet for de fleste av turene i Andes-massivet.

Turen denne formiddagen begynner 2.950 meter over havet, ved inngangen til Parque Provinsial Aconcagua, et vernet område der all ferdsel er strengt regulert. Base camp Confluencia ligger på drøyt 3 400 meter. Alle som ønsker å vandre i parken, må innom besøkssenteret, vise frem passet og betale de 500 pesoene (ca 200 kroner) som inngangsbilletten koster.

Det er ingen sjanse for å gå seg bort, selv om man skulle velge å dra alene, og ikke med guide, innover Horcones-dalen. Dette skiltet står et kvarters rusletur fra startstedet. Foto: Tore Ulabrand Johansen

Hvis man går alene på tur og ikke er med i en organisert gruppe, vil man bli utstyrt med en nummerert pose når man kjøper trekking-billetten. Posen er til søppel, ikke en eneste plastbit, flaske eller sjokoladepapir skal legges igjen inne i det vernede området.

Les også: Argentina: På hesteryggen er Patagonia et eventyr

Over 100 døde

Hele veien oppover dalen kan man se toppen av Aconcagua. Den skinnende kronen skiller seg ut fra alle andre fjell i Andes-massivet. Den er så voldsomt mye høyere, mye mer dramatisk og vakrere enn resten. Fordi den er lett tilgjengelig og ganske rimelig å klatre, er den populær blant klatrere fra hele verden.

Men den er ikke ufarlig. Siden registreringen av ulykker på fjellet begynte, har mer enn 100 mennesker mistet livet i forsøket på å nå toppen, mange har også blitt skadet. De mange ulykkene har gitt Aconcagua navnet «Mountain of Death» - Dødsfjellet.

Det er nesten ingen bratte stigninger innover dalen, bare slakt oppover. Stien er oppgått og veldig tydelig, og så lenge man har Aconcagua rett i fronten, er man på rett vei. Foto: Tore Ulabrand Johansen

Det er vanskelig å forstå når man observerer den sovende kjempen på noen kilometers avstand en vakker argentisk sensommerdag i februar, med blå himmel, strålende sol og temperaturer høyt opp på 20-tallet. Vandringen oppover Horcones-dalen går for det meste på godt opptråkkede stier et stykke oppe i dalsiden – stort sett i god avstand fra den brusende og skitne Rio Horcones – skitten av all grusen den fører med seg ned fra fjellene.

Ikke lenge etter start skal elva krysses. Det skjer via en hengebro, solid og trygg, men litt vinglete for den som har balanseproblemer. Brua ble bygget i forbindelse med innspillingen av filmen «Seven Years in Tibet, og har gjort elvekryssingen enkel og grei. Ikke langt forbi hengebrua kommer man til et grønt lite område, i enden av den trange «El Durazno-ravinen.» Her tar turgåerne ofte en pust i bakken.

Les også: Argentina er meir enn tango og biff

Forbudt for barn

På grunn av høyden og varmen er tempoet betydelig lavere enn det ville vært på en vanlig tur, tre-fire timer er normalt å bruke på de åtte kilometerne. Underveis er det ikke uvanlig å møte på en muldyrkaravane, de sterke og hardføre dyrene brukes til å frakte mat og utstyr inn til klatreleiren – og søppel tilbake igjen.

Det er nesten bare voksne å se langs stien oppover dalen. Det har sammenheng med at turen i prinsippet er forbudt for barn under 16 år. De trenger spesiell tillatelse for å ta turen, er man under 12 år er det enda strengere. Disse tillatelsene kan ikke fås ved inngangen til parken, men må skaffes i Mendoza før turen starter. Har man kjøpt en tur med en lokal arrangør, vet de alt om prosedyrene og kan være til hjelp.

Utgangspunktet for denne typen fotturer, er for de aller flestes vedkommende regionhovedstaden Mendoza – byen som også er Argentinas vinhovedstad. På nesten alle gatehjørner kan man finne vinbutikker – og byråer som lokker med alle slags turer – i fjellet, på sykkel, på vinsafari.

Les også: Norwegian ser mot Argentina

Saken fortsetter under bildeserien

Ta med vann

Det er enkelt å bestille tur. Når det er gjort, blir man plukket opp på sitt hotell av guider i minibusser, og kursen settes opp i fjellene. Det tar tre timer å kjøre til startstedet for fotturen, og formalitetene tar en halvtimes tid, før man kan legge av sted.

Det er ikke mye man trenger å bære med seg for en dagstur når gradestokken viser fra midt på 20-tallet og oppover. Litt tøy, lunsjpakkene som guiden deler ut – og vann, er egentlig det eneste. Guiden er helt nazi på behovet for å drikke, ingen slipper av sted uten å ha med seg minst to liter vann, helst det dobbelte.

Maset viser seg å ha noe for seg. Det er så varmt at kroppen hele tiden trenger påfyll, høyden gjør også at behovet for drikke melder seg oftere enn vi er vant med. De fleste av «vår» gruppe hadde ikke en dråpe igjen i sekken da de seks-syv timene var tilbakelagt.

Vandringen oppover Horcones-dalen er ikke spesielt slitsom, det stiger jevnt, men det er ikke særlig bratt. Likevel gjør høyden at det blir tungt for enkelte, pusten går tyngre, melkesyre setter seg i musklene, hodepinen truer. De aller fleste klarer seg likevel helt fint, luften er ikke tynnere enn at det er oksygen nok til en rolig fottur.

Det er mange måter å hilse fjellet på. Denne gruppen brasilianske turister gjorde det på sin måte. Foto: Tore Ulabrand Johansen

Enkel «hjemtur»

Aconcagua er så høy i forhold til landskapet rundt, at den er synlig hele dagen, et skinnende Soria Moria i det fjerne. Så lenge man ser den, er man på rett vei. Det er ikke vanskelig å skjønne at toppen er et populært mål for klatrere fra hele verden. Normalruta er heller ikke spesielt krevende å gå. Likevel klarer bare rundt halvparten av de som prøver seg, å nå toppen. At fjellet er så lett å komme til, gjør at mange som ikke er dyktige nok, tar sjansen på å klatre veggen.

Den siste biten opp mot Confluencia er litt bratt, men den er ikke lang. Teltleiren ligger i bunnen av en liten «gryte», fra en åskam har man fin utsikt over området rundt. Når klatresesongen er over i slutten av februar, fjernes teltene, bare et par brakker og noen teltskjeletter av metall blir stående igjen til neste sesong.

Når målet er nådd, er det ikke stort annet å gjøre enn å ta noen bilder, tygge i seg siste rest av lunsjpakken, drikke litt mer vann og sette kursen nedover dalen igjen.

Returen går på halve tiden.