Her får grizzlyen leve i fred
Grizzlyen – den brune bjørnen som lever i store deler av Nord-Amerika, har i alle år blitt utsatt for krypskyting og troféjakt. Dypt inne i British Columbias skoger finnes det et reservat hvor grizzlybjørnene kan leve i fred, og vi kan besøke de.
BRITISH COLUMBIA, CANADA (ABC Nyheter): Velkommen til Khutzemateen!
– Vi ser etter noe som er brunt og hårete. Det kan ligne litt på en stein eller tømmerstokk, men den beveger seg.
Klokken er 09:30 på morgenen, og på en spesialbygd Zodiac-båt er vi på vei innover fjorden som leder til Khutzeymateen Grizzlybjørn-reservat. Guiden vår Megan, en tidligere hvalforsker fra New Zealand, styrer båten mens hun speider mot strandsonen med kikkert. Hun har god tro på at vi skal få øye på en av reservatets bjørner, og forteller at en annen guide hadde sett en binne med to unger dagen før.
«En..to..tre..fire..»
For en nordmann som besøker British Columbia for første gang er det stimulerende nok å betrakte den uberørte Canadiske naturen vi beveger oss
gjennom.
Det er overskyet og regn i luften, men det bidrar til et tykt lag med dis og tåke blant tretoppene i de skrånende dalsidene som stiger opp fra fjorden. Den mystiske atmosfæren er med på å bygge opp spenningen og forventningen, og vi tar oss selv i å glemme den kalde vinden og de piskende regndråpene mens oppmerksomheten er rettet utover. Heldigvis har vi også fått på overlevelsesdrakter som gjør turen adskillig mye mer komfortabel.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenVi kjører inn mot et elveutløp hvor bjørnene liker å oppholde seg. På veien ser vi en flytende trestokk som jeg kunne sverge på hadde et hode med et par øyne. Jeg spør Megan om å sakte ned, og får mistanken bekreftet da vi ser en Sel som bestemte seg for å ta en hvil på trestammen.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenDen ser opp på oss med et blikk som sier «hva vil dere?» før den legger seg ned igjen.
Saken fortsetter under
Megan kjører båten inn foran elveutløpet, og vi blir liggende og drive mens vi speider etter noe brunt og hårete. Megan står i kikkerten og teller «en..to..tre..fire..», og det tar noen sekunder før det går opp for oss at hun teller ørner som sitter i tretoppene.
Elveutløpet er populært også for rovfugl, og vi blir iaktatt av ikke mindre enn sju majestetiske hvithodeørn.
Vi blir værende for å se om bjørnene vil titte frem. Megan forteller at sommersesongen til Grizzlyene er delt opp i tre matsorter: Den første perioden spiser de spiser de et proteinrikt gress som
Artikkelen fortsetter under annonsenkalles starr, som vokser lands strandlinjen. Neste periode er bær-sesongen, og deretter begynner de å fiske laks, under gyteperioden da fisken hopper oppover elvene. Vi er nå i starten av laksesesongen, og bjørnene burde begynne å finne veien til elveutløpene.
Megan vil gjøre et forsøk til, og kjører mot enda en strand, hvor bjørner av og til kommer for å grave etter muslinger. Jeg betrakter stranden med kikkert idet vi nærmer oss, og jeg må blunke tre ganger ekstra når jeg tror jeg ser noe brunt og hårete som beveger seg ut fra skogkanten. Avstanden kortes, og jeg skjønner at det utvilsomt er en grizzlybjørn jeg ser. Den lunter sakte bortover stranden, med nesten menneskelignende bevegelser mens den titter seg rundt, tydeligvis uaffektert av båten som nærmere seg.
Artikkelen fortsetter under annonsenEnser ikke båten
Plutselig titter enda en bjørn ut fra skogkanten og følger bak den første. Båten er nå nærme nok stranden, og jeg ser at det er to bjørnunger jeg har hatt i
Artikkelen fortsetter under annonsenkikkertsiktet. Megan forklarer at de to bjørneungene vi ser er nå et og et halvt år gamle, og har blitt forlatt av moren sin for en tid tilbake.
Megan så selv at moren jaget de vekk, og siden har de ikke blitt sett sammen.
– De ser tynne ut, så de er tydelig underernærte, men forhåpentligvis skjønner de snart at det er nok av laks i vannet.
Bjørnene tusler rundt på stranden og stopper av og til opp for å grave etter muslinger. De enser ikke oss eller båten, selv om vi er et steinkast unna. Mens jeg betrakter bjørnenes aktivitet, skjønner jeg plutselig hvor unikt det er å kunne se rett inn på livet til disse dyrene.
Det er en behagelig stillhet over øyeblikket, og alle i zodiacen ser ut på bjørnene med tilfredshet i øynene. Det er lett å glemme tid og sted når man har en så intim kobling til naturen. Etter en god stund sammen med bjørnene er det tid for å dra tilbake, og Megan bryter stillheten med båtmotoren. Selv kunne jeg nok sittet der i et par timer til.
Artikkelen fortsetter under annonsenSaken fortsetter under
Khutzeymateen Grizzlybjørnreservat var Canadas første reservat som ble etablert hovedsakelig for å bevare bestanden av grizzlybjørner og habitatet de lever i.
Jamie Hahn, som driver Khutzeymateen Wilderness Lodge, kan fortelle at det lever mellom 50 og 60 grizzlybjørner i reservatet i dag, og han har selv vært med på å fotoidentifisere 46 av disse i år.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Hver enkelt bjørn har sitt eget kallenavn, og vi som jobber her kjenner de så godt at vi kan identifisere de på lang avstand, sier han.
I dag lever Jamie av å vise bjørnene i Khutzeymateen til besøkende, og synes det er positivt at flere får kjennskap til reservatet og bevaringstiltaket som er gjort for naturen der.
– Økende interesse
I samarbeid med B.C. parks har det blitt gjennomført flere vitenskapelige studier av påvirkning fra besøkende. Konklusjonene fra disse har vært at en liten andel
økoturisme vil ha liten til ingen negativ effekt.
Allikevel er bjørnene individer med forskjellig personlighet og gemytt, og kan reagere forskjellig på tilstedeværelse av båter og mennesker.
Artikkelen fortsetter under annonsenPå grunn av dette blir ikke menneskelig besøk oppmuntret, men B.C parks mener at en viss andel økoturisme er positivt for spredning av viktigheten for reservater som dette.
I dag finnes det derfor fem lisenser for å ta med seg gjester inn i området.
Saken fortsetter under
Jamie, med Khutzeymateen Wilderness lodge, holder én av disse lisensene, og er en av få muligheter for tilreisende å tilbringe et par netter i nærhet av reservatet. Han kjøpte lisensen og det som da var en nedslitt lodge for to år siden. Siden da har han bygd lodgen fra bunnen av, og begynt å ta inn gjester.
– Det har vært en stadig økende interesse, og i år var det ca dobbelt så mange bookinger som i fjor.
Jamie kan også fortelle at jeg var første nordmann som var på besøk.
For å komme seg til Khutzeymateen må man først reise til Prince Rupert, i British Columbia. Herifra kan en av operatørene ta deg til reservatet med enten båt eller sjøfly. Om man velger å bo hos Jamie er tur/retur med sjøfly inkludert i prisen. Og innflyvningen over de skogkledde fjellene er en opplevelse i seg selv.
Artikkelen fortsetter under annonsenLodgen til Jamie består av to husbåter og diverse flytebrygger, og kan huse opp til 10 gjester, i svært komfortable omgivelser. En egen, dedikert italiensk kokk ved navn Marcel står for all matlagingen (han disket tilogmed opp en diger hjemmelaget tiramisu da jeg klarte å lire ut av meg at det var yndlingsdesserten min). Utenom Zodiacen som tar deg på 2-3 turer daglig, kan man låne kayak eller padlebrett for å oppleve omgivelsene i et roligere tempo. På kvelden kan man slappe foran bålet eller i en vedfyrt badstue, og det er kort vei fra badstuen til å hoppe ut i den forfriskende fjorden. Selv Jeg fikk et godt støkk og høy puls da jeg ble overrasket av en hvilende sel som lå i mørket på bryggen da jeg skulle stupe ut i vannet.
Les også: Syv av verdens mest ekstreme eventyr
Nok et eventyr
Etter lunsj sklir vi inn i overlevelsesdraktene igjen og er klar for neste eventyr. Megan forklarer at tidevannet er høyt, så det er lite sjans for å få øye på Grizzlyer i strandsonen, vi skal derfor ut mot havgapet for å se etter hval – knølhval for å være spesifikk.
Artikkelen fortsetter under annonsenBåten glir silkemykt over vannet men jeg ser de grønnkledde fjellsidene farer forbi. Disen henger fortsatt i tretoppene, og med jevne mellomrom ser vi en ørn lette fra utkikksposten sin idet motorlyden til båten durer avgårde.
Havet er stille i dag. Megan har parkert båten i et fjordinnløp hvor hun ofte har sett hval. Motoren er skrudd av, og båten vugger behagelig i takt med skvulpende lyder fra de små bølgene. Samtlige i båten tier, og de mangfoldige kameralinsene er pekt i alle retninger. Alle har en følelse av hvor de tror noe skal dukke opp fra det dype, mørke.
Artikkelen fortsetter under annonsenStillheten brytes av en høylydt blåselyd.
Megan er rask på å rette pekefingeren, og alle linsene peker plutselig på vannspruten fra pustehullet på en knølhval. Den glatte kroppen bryter overflaten i en bue, og rett før den dykker ned i dypet igjen har den en fremvisning av den svarte og hvite halefinnen.
Artikkelen fortsetter under annonsenSaken fortsetter under
Som et tegn på at kysten var klar, dukker det opp sju-åtte knølhvaler til, og de følger alle den førstes eksempel på å bryte overflaten, puste en blåst som står tre meter til værs, og vinke med halefinnen. Vi blir også vitne til noe Megan kaller «bubble net feeding», hvor hvalene samarbeider på å stime fisk sammen ved hjelp av lyd og bobler, og avslutningen er seks knølhvaler som bryter vannet synkront i en sirkel med hodet først og munnen på gap. Et spektakulært show som var over på et par sekunder.
Tiden går fort, og min første dag i Khutzeymateen nærmer seg slutten. Idet båten durer innover innløpet mot lodgen igjen, er vi nesten i vantro over hvor mange inntrykksfullle opplevelser dette området klarte å gi oss på noen timer. Det er ubenektelig noe magisk med naturen som blir bevart her, og man kan undre på hva mer den har tenkt å vise under oppholdet her.
Historien bak reservatet:
I løpet av 1900-tallet var bjørnebestanden i hele Nord-Amerika på vei nedover grunnet menneskelig ekspansjon og utvikling. På grunn av sin avsidesliggenhet, var bjørnepopulasjonen i i Khutzeymateen relativt beskyttet, frem til 1980, da krypskyting på bjørnene ble et økende problem. I 1984 ble det etablert et jaktforbud på grizzlyene i dalen. Habitatet, på en annen side, var fortsatt truet av tømmerhoggingen som foregikk. På bakgrunn av undersøkelser rundt påvirkningen av tømmerhogst på miljøet, erklærte British Columbia i 1992 at det ikke skulle hogges mer tømmer i dalen.