Lisboa: Melankoliens mester

PÅ VEI: Byens mest kjente trikk – nr. 28 – ved Largo das Portas do Sol, et av Lisboas mest populære og mest besøkte utkikkspunkter.
Lisboas sjel ligger i fattigkvarterene, mellom de gamle sjømanns-kroene i Cais de Sodré, og i Alfamas trange smug. Dypt inne i den falmete storheten ligger det attraksjoner du knapt ser før de står der – rett foran deg.

– Det er her, forsikrer han oss og vifter meg vennlig, men bestemt bort til døren.

Lisboa bevarer mye av fortiden. Foto: Colourbox

LISBOA, PORTUGAL (ABC Nyheter): På utsiden minner Palácio Belmonte mest om en sammenrasket steinhaug. Heldigvis kunne drosjesjåføren veien gjennom Alfamas svingete smug, men foran inngangsdøren til det som skal være et av byens mest eksklusive hoteller vet jeg ikke helt om han er til å stole på.

– Det er her, forsikrer han oss og vifter meg vennlig, men bestemt bort til døren.

Den røper lite, selv om størrelsen og den knirkende lyden porten lager når jeg forsiktig åpner den tyder på at noen med penger en gang holdt til her.

Kveldsmørket omslutter oss. Et varmt lys fra butikkene i smuget bortenfor farger brosteinen innover mot Castelo de São Jorge i gull.

– Kom inn, kom inn, sier plutselig en liten, vever kvinne inne i halvmørket. I det meislete ansiktet under den bustete frisyren brer det seg et smil, som vokser når vi måpende tar inn over oss de imponerende omgivelsene i byggets indre.

Som så mye annet i Lisboa er Palácio Belmonte noe helt annet enn det overflaten forteller.

Populært

Eksentrisk hotelleier

Bygget som en gang huset greven av Belmonte er som en syntese over Portugals mer enn 2000 år gamle historie. Fra sine nærmere 400 vinduer på høyden over Lisboas mauriske bydel – der byen en gang ble grunnlagt – har det gamle palasset sett herskere og folkeslag komme og gå, men da den eksentriske franskmannen Frederic Coustols kjøpte det sto nesten bare skallet tilbake.

KONGEPLASS: Fra terrassen på Palácio Belmonte har innehaverne, ekteparet Frederic Coustols og Maria Mendonca, strålende utsikt over den gamle maurtiske bydelen Alfama. Foto: Bjørn Moholdt

– Et hjem hjemmefra. Jeg kjøpte stedet for å ha det som bolig, inntil jeg så alle vinduene her, sier han om hvorfor palasset til slutt ble til hotell.

Selv mer ligger enn sitter Frederic når vi kommer inn i det lille, intime biblioteket. Her er han tydeligvis hjemme. Vår vertinne viser seg å være hans frue, og det er ingen andre å se.

– Velkommen, sier 73-åringen muntert over boken han var dypt konsentrert om. Det som er igjen av håret står til alle kanten. En eggeplommegul genser minst to nummer for stor omslutter den lille, runde kroppen som en toga.

Trangt smug i Lisboa. Foto: COLOURBOX

Ikke akkurat hva man forventer av et hotell som huser superkjendiser og statsmenn fra hele verden. Ingen piccolo eller resepsjonssjef, ingen travel bar eller lobby, bare ekteparet – og altmuligmannen Paco.

– Dette er et gjestepalass. I luksusklassen, riktignok, men ikke noe hotell, understreker Frederic når jeg forsiktig hinter om den noe uortodokse mottakelsen.

– Et hjem hjemmefra. Jeg kjøpte stedet for å ha det som bolig, inntil jeg så alle vinduene her, sier han om hvorfor palasset til slutt ble til hotell.

Den eksentriske hotelleieren og eiendomsinvestoren vil nok aldri få igjen de ti årene, og de mer enn 200 millioner kronene han har brukt på ”steinhaugen”, men det går likevel et tilfreds drag over det ovale ansiktet når jeg påpeker det åpenbare faktum at dette for alltid vil være et pengesluk.

– Jeg gjør det da ikke for pengenes skyld, dette er ren lidenskap, understreker Frederic og setter blikket i meg som for riktig å understreke det.

Etter noen dager hos Maria og Frederic har også vi fått et hjem hjemmefra – i hjertet av Lisboa.

Populært

Savnet etter fortiden

– Det er en måte å ta tiden tilbake på, prøver han å forklare.

Vi kunne sjekket inn på et av byens mange internasjonale hoteller, men skal du virkelig bli kjent med den portugisiske hovedstaden er Palácio Belmonte perfekt. Hotellet ligger dypt inne i den gamle mauriske bydelen Alfama, tett inntil landemerket Castelo de São Jorge, som troner på høyden der Lisboa i sin tid ble grunnlagt.

Alt dette og mye mer snakker vi om, og kvelden blir til natt før vi kommer oss i seng. Heldigvis er det ikke så nøye med frokosten hos Frederic og Maria.

– Dere kan spise når dere vil, frokosten serveres alltid på bestilling, forklarte Maria meg da vi endelig var på vei til rommet – som noen dager tidligere var hjemmet til den kjente engelske skuespilleren Jeremy Irons.

TINTYPE: Nono Marcelino tar bildet ditt mens du venter – på den eldgamle måten.

Nedenfor hotellet, bare et steinkast fra det populære utkikkspunktet Largo das Portas do Sol, stopper jeg dagen etter opp foran døren til Nono Marcelino. Den er åpen, og innenfor står innehaveren med ei trekasse i hånda.

– Et tintype-kamera, forklarer han imøtekommende, og viser meg rundt i det lille lokalet. Metoden han bruker for å portrettere mennesker er nærmere 150 år gammel, og virker noe meningsløs i vår digitale tidsalder.

– Det er en måte å ta tiden tilbake på, prøver han å forklare.

Rundt meg henger portretter av tilfeldige mennesker som har kommet forbi og latt seg begeistre.

– Vi portugisere har et nærmest overdrevent behov for å holde fortiden levende, sier han, en kommentar som blir forståelig når du graver dypere i Portugals historie.

Frem til det store jordskjelvet i 1755 var landet et av de mektigste i verden. Portugals store oppdagere reiste jorden rundt, og etablerte kolonier i Sør-Amerika (Brasil) og Afrika (blant annet Mosambik og Angola).

KVELDENS LYS: På kvelden troner kirken Igreja de São Vicente de Fora som en himling over Alfama (foran).

Savnet etter fortiden ligger dypt i den portugisiske folkesjelen. Nono er en utpreget nostalgiker, men også en kunstner som bruker et utdøende håndverk som et redskap for å nøre opp under byens iboende melankoli, og koble fortiden med nåtiden.

– Bor det ikke en nostalgiker i oss alle? spør han lettere retorisk – uten egentlig å vente noe svar..

På sangens vinger

Alt som har gått galt, rett og slett, eller som kommer til å gjøre det.

Lengselen og nostalgien tar ulike former. En av de mest fremtredende uttrykksformene finner sted i Lisboas kneiper og klubber. Fadoen, Portugals blues, er noen ganger som et destillat av landets oppmagasinerte sorg – over dem som har dødd, mislykket kjærlighet – og landets tapte storhet.

Alt som har gått galt, rett og slett, eller som kommer til å gjøre det.

FESTLIG BY: Mye av livet i Lisboa foregår i byens mange smug, som her under St. Antonius-dagen i juni.

Det er som om alt dette – og mer til etter innsatsen å dømme – ligger i Yukos sang.

Et 20-talls mennesker sitter andektig trykket sammen på det lille, men velkjente spisestedet A Baiuca i Alfamas indre. Den metalliske klimpringen fra en portugisisk gitar innleder sangen. Stemmen skingrer, de første strofene er nervøse, men gradvis blir tonen varmere og avstemt etter akkompagnementet.

Yuko har kommet ens ærend fra Japan – for sjette gang visstnok – bare for å få synge her. Vanligvis går fado-sangerne på rundgang i strøkets barer, synger i ti-femten minutter, før de går videre.

Folk kommer til A Baiuca like mye for musikken som for maten, og mot slutten av kvelden istemmer til og med servitørene i en sang som gjaller innover i de trange smugene.

Den vakre, følelsesladde hymnen til byen og landet følger oss hele veien hjem, opp de mange trappene, til vårt nye hjem under borgen.

Til langt inn i søvnen…

5 gode opplevelser

Belém

Bydelen litt utenfor sentrum bør oppleves for å få en forståelse av Portugals storhetstid, da landets oppdagere – blant annet Henrik Sjøfareren og Vasco da Gama – reiste verden rundt. Det store oppdager-monumentet er alene verdt turen. Belém er ellers et fint område å oppholde i seg særlig på søndagene, når det ikke skjer så mye ellers i byen på dagtid. Du kan vandre rundt i parken Jardim Ultramar, besøke det gedigne klosteret Mosteiro dos Jerónimos, kultusenteret like ved eller bare få deg en kaffe og en smak av de berømte pastéis de nataAntiga Confeitaria.

Tyvenes marked

Tirsdag og lørdag avvikles det berømte Feira da Ladra – Tyvenes marked – i Campo de Santa Clara. Her får du alt fra ubrukelig juggel til sjeldne vinylplater og gamle pelskåper. Husk å prute – og ikke minst – pass på verdisakene. Det heter ikke Tyvenes marked for ingenting.

Fado

Denne ofte hjerteskjærende sangen er best å oppleve i områdene der den ble kjent, som i Alfama eller Bairro Alto. Clube de Fado er et fint sted å starte. Maten er i tillegg god, og musikken holder høyt, internasjonalt nivå.

Trikk 28

Den gamle trikken – Eléctrico 28 – som skjærer gjennom Bairro Alto (gamlebyen) og Alfama er en fenomenal måte å oppleve sentrum av Lisboa på. Den er blitt en smule turistifisert med årene. Likevel finnes det knapt bedre måte komme tett på byen på, og den brukes også av lokalbefolkningen.

Kasino

Den lille byen Estoril ligger en liten taxitur fra sentrum av Lisboa, og er mest kjent som lekegrind for de litt velbemidlede – og et av Europas største kasinoer. Her kan du spille rulett, eller se et av de flotte showene om du heller vil det. Og skulle du gå lei av innendørsaktivitetene er det flust med gode utendørs-restauranter, barer og ikke minst flotte strender her.

Sintra

Landsbyen en liten kjøretur ut av Lisboa er kjent for sin gedigne 1800-tallsbygninger i romantisk bløtkakestil. Den er beskyttet av UNESCO, og særlig det gamle kongeliges sommerpalasset Pena imponerer.

Bo godt

Palácio Belmonte (se hovedsak) er en helt spesiell opplevelse, som herved anbefales. Hotel Lisboa Plaza er også et fint sted. Landemerket Hotel Mundial midt i byen er et prisgunstig alternativ. Pluss også for fantastisk utsikt fra hotellets restaurant i toppetasjen. Lisboa Tejo Hotel holder tross tre stjerner god kvalitet.

Slik kommer du dit

TAP flyr direkte fra Oslo hele året. Norwegian flyr direkte til Lisboa i sommerhalvåret. Lufthansa flyr via München og Frankfurt.

Spis godt

Det er spesielt hyggelig i og rundt gamlebyen Bairro Alto. Portugisisk mat handler ofte om fisk, og en av de bedre restaurantene er Lisboa á Noite. Smak stedets Algarve-muslinger med blekksprut. A Baiuca i Alfama (se hovedsak) er lite, det er trangt, men stemningen er stor og maten god. Merendinha do Arco i Rossio er også et klassisk tascas-sted (tascas er portugals tapas). Restaurante Adega Dantas i Bairro Alto har mye av det samme. Gambrinus er en gammel institusjon, der maten bare er en del av attraksjonen.

Reise