Meny

Argentina: På hesteryggen er Patagonia et eventyr

Myten og romantikken har gauchoen beholdt, pluss tonnevis med yrkesstolthet

PATAGONIA, ARGENTINA (KingGoya): Kontrasten er skarp mellom Buenos Aires travle gater og utmarken i Nord-Patagonia. Det er som å fly fra sivilisasjonen og lande ved verdens endepunkt. Precordilleraen, som betyr «før Andesfjellene», er et kupert område som ved første øyekast minner mest om lysegrønne, frodige sletter. Vel ute på hesteryggen oppdager vi at den friske fargen tilhører den torneklette Neneo-busken, som under seg skjuler et ørkentørt jordsmonn. Villmarker er rik, men samtidig nådeløs, og den friske vårluften minner oss om vidder på motsatt side av kloden.

Fra salen til min hest Bienvenido er utsikten upåklagelig. I horisonten bak åsene stikker snødekte Andes-topper opp som skinnende huggtenner. Bare lyden av skrittende hester og knirkende sadler bryter stillheten, og i timene som kommer blir selv en hjemmekjær nordmann nødt til å innse at Precordilleraen overgår det aller meste.

Saken fortsetter under bildet

Argentinsk biff og hjemmelagde pølser grilles på bålet. Stort mer trenger man ikke til et fullkomment måltid.

Erfarne hestefolk

Florencia og Joaquin er våre erfarne guider. Begge har sittet på hest siden bleiealder, noe som ikke er vanskelig å se. Joaquin rir en ung, svart og hvitfarget Criollo som fra tid til annen skvetter til uten tilsynelatende grunn. Med kort hale og kraftig hals ser den argentinske rasehesten noe fortung ut – nesten som en forhistorisk medlem av hestefamilien.

Les også:  Trentino – sjelden blanding av fjell, snø, kunst og kultur

Joaquin sitter mineløs i salen uansett hva den nervøse hesten foretar seg, og leder den med bestemthet og fatning. Med en tradisjonsrik boina på hodet, en ullhatt med form som en sixpence, tørkle rundt halsen og lange skinnstøvler ser han ut som en fjellmann fra 1920-tallet. Med jevne mellomrom plystrer han på pakkhesten Pitufo, som motvillig henger etter på slep.

Florencia utgjør baktroppen sammen med Porotto, en grå og svartprikket Criollo. Selv kommer hun fra tjukkeste Buenos Aires, men har gitt opp kontorlivet for et liv med hest i Patagonia. Hestetilknytning fikk hun igjennom faren, som driver oppdrett av polo-hester i hovedstaden. Polo sporten er stor i Argentina, en indikasjon på hestens kulturelle betydning i landet.

Vi våkner opp tidlig neste morgen etter en småkald natt i teltet. Bakenden er sår, mens hodet er småtungt etter en overdose rødvin. Et herremåltid av grillet lammestek hviler tungt i magen, til minne om en kvelden rundt bålet. Vi trenger ingen frokost – en sterk kopp kaffe duger.

Saken fortsetter under bildet

Naturen er grenseløs vakker i Patagonia. Her med vulkanen Lanin i bakgrunnen.

El Gaucho

Han oser av påtatt stolthet der han rir langs åskammen. Kontroll over hest og terreng er fullkommen. Rett som det er skriker gauchoen høylydt på kyrne, som ikke ser ut til å ha det særlig travelt. En collie-liknende hund løper tett ved criolloen hans. Den er så nær at et feilsteg vil gjøre hunden flat.

Les også:  Favoritten Tavira ikke lenger en hemmelighet

Gauchoene er Argentinas svar på cowboyer. Før i tiden var de frie einstøinger som livnærte seg på jakt av like frie kveg på Pampasen. Men når landområdene ble inndelt i enorme estanciaer (rancher) på 1800-tallet, ble gauchoen ”tvunget” inn som kvegdriver for landeierne. Myten og romantikken rundt egen person har gauchoen likevel klart å beholde, og til tross for at tiden løper fra ham i det moderne Argentina, har gauchoen tilsynelatende tonnevis med yrkesstolthet.

Ren galskap

Identiteten bevarer han i klesstilen: De posete bombacha-buksene henget slapt rundt beina, og det lykkebringende, røde beltet ligger stramt rundt livet. I beltet har han en karakteristisk kniv, gjerne plassert bak på ryggen. Stort flere eiendeler har ikke gauchoen.

Les også:  Flate Berlin er blitt en bra sykkelby

Det gauchoen imidlertid er mest kjent for, er hans omgang med hester. Smågale hingster som normalt sett bare selvmordskandidater våger seg opp på, ser gauchoen på som en velkommen utfordring i hverdagen. En gang i året er det også prestisjetung konkurranse i nettopp denne grenen. Ren galskap, mener Florencia.

Maria og Joaquin nyter utsikten i Lanin nasjonalpark.

Kvegdrift

Gutta rundt oss jobber hektisk, og hver gang et dyr er på avveie, setter rytteren fart for å presse det inn mot flokken igjen. Etter å ha ridd med gauchoene og kvegflokken en stund, samler jeg mot nok til selv å delta i kvegdriften.

Med ett ser jeg et passende testobjekt: En ”liten” kalv har forvillet seg ut på allfarveg, og føler ikke behovet for å følge de andre. Bajo setter fart, og snart er vi kalvens eneste hindring i fluktforsøket. På noen meters avstand står kalven stille mens den avgjør vekten av motstanderen. Jeg presser Bajo frem, og snart gir kalven etter. Fornøyd driver jeg 200 kg argentinsk biff tilbake til flokken.

Sky av støv

Etter noen timer ser vi estanciaen i det fjerne. Enorme poppeltrær omkranser husene, og utgjør beskyttelse mot sterke vintervinder. En sky av støv stiger opp fra innhengningene der noen av kyrne alt står klare til vaksinering.

De siste kilometerne frem til gården gjør vi unna i heftig galopp. Dypt i sadelen kjenner jeg hvordan rytmen fra hestens kjappe steg brer seg igjennom kroppen, en følelse som gir nye krefter. Solen steker som i påskefjellet, klærne er gråe av skitt og ansiktet har fått en maske av støv og svette. Av alle steder er jeg solbrent på undersiden av håndleddet, og lårmuskulaturen svømmer i melkesyre. Alt ubehag er uansett glemt i den lykkelige stunden Bajo langer ut på Patagonias åpne sletteland.

Saken er først publisert på kinggoya.no.

Les også:  Familieferie til mystiske Stonehenge

Reise
Populært