Konge for en kveld

(ABC NYHETER/FIRENZE): — Som ung hadde jeg en bestemt holdning om at jeg ikke ville jobbe med sølv. Hele min oppvekst tilbrakte jeg i vår familiebedrift, der alt handlet om sølv. Det ville i hvert fall ikke jeg drive med når jeg ble voksen. Hva jeg egentlig ville visste jeg ikke helt, men det skulle ikke være sølv. Men så begynte jeg på et tidspunkt å gi min bror Francesco en håndsrekning i fabrikken. Sakte, men sikkert, ble jeg trukket tilbake inn i sølvets verden, smiler Gianfranco Pampaloni og slår ut med hendene, som for å vise at han tross sin ungdommelige holdning i dag er fullstendig omgitt av sølvgjenstander. Bestikk, lysestaker, pokaler og fantasifulle objekter. Familiebedriften har laget slikt siden 1904.

Verkstedet ligger i den sydlige delen av Firenze, en kilometer fra byens berømte have Boboli, som står på Unescos verdensarvliste.

Bygningen på Via del Gelsomino ser forholdsvis anonym ut fra utsiden. Lite vitner om at man her finner Firenzes for tiden kanskje mest spennende og nyskapende restaurant. Et sted der sølv og gastronomi går hånd i hånd, men hvor også overraskelsesmomentet og en postindustriell, romantisk atmosfære er utover det vanlige.

Les også: Trevi-fontenen gjenåpnet etter restaurering

Sølv, sølv, sølv

Straks man kommer inn i den lille familiedrevne virksomheten blir det klart at her handler alt om sølv. Bankboksen står åpen og bugner av sølvvarer, som er klare til å bli sendt ut til alle fire verdenshjørner. I Pampalonis utstillingslokale kan man beundre noen av de ulike kreasjoner virksomheten, og særlig Gianfranco Pampaloni, har skapt gjennom årenes løp. Blant annet kan man se pokalen det spilles om i Romas prestisjefylte tennisturnering, Rome Open. Den er avbildet i selskap med en av turneringens tidligere vinnere, det amerikanske tennisesset Andre Agassi.

Sølvgjenstandene er fantasifulle og uvanlige, man kunne vært fristet til å si «provoserende». Her finner du garantert ingen gjenstander som minner om bestemors gamle sølvtøy.

– Min målsetning er å skape sølvprodukter for mennesker som vanligvis ikke bryr seg om sølv. Derfor forsøker jeg å lage gjenstander man kan kalle ‘noe utenom det vanlige.’ Det kan være på grunn av formen, historien bak gjenstanden, dens historie eller en blanding av disse tingene. Ofte kommer mine ideer til nye produkter og former helt ut av det blå. I øyeblikk hvor jeg egentlig tenker på noe helt annet, sier Gianfranco til ABC Nyheter.

Les også: Restaurantopplevelsen som ikke ligner noe annet

Wow-effekten

Sammen med Gianfranco går jeg gjennom Pampalonis utstillingslokaler og videre til fabrikkområdet. Her hamres, pusses, smeltes og smis det. Det er fritt innsyn til maskiner som går og alle slags verktøy. Det er uvanlig, og litt overraskende, å finne en faktisk industriell produksjon her, kun en kilometer fra Firenzes mange berømte renessansemuseer. Men det er flere overraskelser i vente. Gianfranco fører meg gjennom fabrikken, opp en vindeltrapp og videre til toppen av bygningen.

– Vent et øyeblikk her, og ta siden et par skritt fremover. Deretter kan du åpne øynene igjen, sier han.

Jeg gjør som jeg har fått beskjed om, og åpner siden øynene langsomt.

Wow… det er helt utrolig. Jeg befinner meg nå i et cirka 20 kvadratmeter stort rom, som siden 1950 har fungert som arbeidernes kantine. Og så – om kvelden – skifter det fullstendig ham. Fra kantine blir det omgjort til restaurant. Med en atmosfære som overgår alt jeg hittil har sett. Bordene er slitt, og stolene er heller ikke av nyere dato. Men det er naturligvis ikke tilfeldig, for da blir kontrasten mellom det gamle og slitte i forhold til stil og luksus enda sterkere. Lokalet er nærmest utelukkende opplyst av levende lys, plassert i de stilfulle kandelabrene av sølv. Det kan nesten ikke bli mer stemningsmettet.

— Det var i slutten av 2012 at jeg fikk ideen til restauranten. Det er et forsøk på å lokke folk inn i en fabrikk de ellers ikke ville kommet til. Men også et ønske om å gjøre et tradisjonelt rom, sølvarbeidernes kantine, mer levende, samt selvsagt gi de besøkende en opplevelse man vel godt kan kalle ‘annerledes’, sier Gianfranco.

Les også: – Sommerferie i Sør-Europa kan bli for varmt

Enkelt og luksuriøst

Omgivelsene er enkle, og står i skjærende kontrast til den forseggjorte, romantiske borddekkingen. De elegante lysestakene i sølv matches av sølvbestikket «Due Sicilie» fra 1828. Å sitte med dette bestikket i hånden inngir en følelse av både historie, tradisjon og luksus.

— For meg er luksus ikke ensbetydende med å ha en gjenstand. Sølv er ikke viktig for meg fordi jeg eier det, men fordi jeg bruker det. Det er budskapet jeg gjerne vil formidle. Og finnes det noe bedre sted å anvende sølv enn under et måltid i en restaurant? For å gjøre kontrasten mellom det edle sølvet og selve spisestedet så stor som mulig var det viktig for meg at restauranten skulle ligge i et enkelt lokale, for eksempel en garasje, en falleferdig leilighet eller som her, i våre arbeideres kantine. Så igjen… omgivelsene er enkle, men når du er fullstendig omgitt av sølv føler du deg jo litt som en konge. Det er ideen, sier Gianfranco og smiler igjen.

Gianfranco er en lun type. Ukonvensjonell, provoserende og elsker tydelig å gå mot strømmen. Kantinen er opplyst av en takbelysning formet som en hammer og sigd, som spiller ironisk opp mot den borgerlige sølvsymbolikken. For Gianfranco er det helt naturlig å la kelnerne, som er sølvmedarbeidere om dagen, servere gjestene blant annet i en gammel DDR-uniform eller iført overaller med katolsk prestekjole under.

En av kelnerne, Paolo, sier: — Jeg har jobbet for Pampaloni i mange år. Jeg må innrømme at jeg var litt usikker på min nye rolle som kelner. Nå synes jeg faktisk det er ganske morsomt og et fint avbrekk fra rutinen. Jeg vil si det er noe av en utfordring for meg, og så liker jeg å se folks reaksjon når jeg kommer inn i kantinen.

Les også: Soloppgang over Angkor Wat – en opplevelse for livet

Ingen reklame

Det er tydelig at Gianfranco Pampaloni har moret seg med å planlegge restauranten, som tross fravær av markedsføringskampanjer har blitt en stor suksess i Firenze.

— Gjestene kommer både fra Firenze og resten av verden, og de finner frem via munn-til-munn-metoden. Vi har ikke drevet noen form for reklame. Hva angår maten skifter vi stadig meny. Jeg ville i utgangspunktet ha en svært enkel meny, for å sette ekstra fokus på atmosfæren. Men til slutt endte vi med en klassisk restaurantmeny, dog begrenset til 3-4 forskjellige for- og hovedretter, sier Gianfranco.

Her finner du en «kommunistmeny», en japansk meny (sjefskokken heter Ryichi Kaneda og kom til Firenze etter å ha jobbet ved Four Seasons Hotel i Tokyo) og en meny med tradisjonelle italienske retter. På vinlisten finner man først og fremst viner fra Toscana, med Tignanello 2010 som den mest prestisjetunge.

Mørket har sneket seg inn i Pampalonis kantinerestaurant. De siste gjestene er i ferd med å forlate stedet. Paolo går omkring og blåser ut de siste stearinlysene, mens Gianfranco og Francesco Pampaloni viser meg vei gjennom fabrikkens utstillingslokaler, mot utgangen. Da jeg atter står på gaten utenfor tenker jeg litt over det jeg har opplevd: et praktfullt måltid til en rimelig pris, inntatt med nesten 200 år gammelt sølvbestikk, sittende mellom elegante sølvkandelabre med levende lys. Min fornemmelse av å ha vært konge-for-en-kveld vil jeg forsøke å holde fast ved.