Stemmer:Hjelp, jeg har mistet flyet!

Ikke finner jeg billetten, eller så har avgangen vist seg å være i går. Eller for en time siden. Hasta la vista, baby! Eller så kommer ikke taxien, eller vi blir innesperret i verdens lengste trafikkork. På grunn av elefanter i gaten, eller fordi moren til en venninne av meg plutselig har dukket opp og minnet meg på at jeg har en eksamen å fullføre først. For ikke å snakke om når grensepolitiet ser opp over skranken og etterlyser passet mitt, med en stram mine. Passet! Hvordan kunne jeg glemme det aller viktigste, passet! Som jeg aldri finner, enda jeg roter og roter i vesken!

Les også: Cruisekontroll

I tillegg er det denne helvetes sikkerhetskontrollen. Jeg har til og med kledd meg kliss naken, bare for å forsøke å komme til gaten før de velpleide flydamene former ordet «gate closed» med sine rødmalte lepper. Hvis jeg klarer å finne den da. Det er ikke få flyplasser jeg har forsøkt å forsere med bankende hjerte, gjennomvåt av klam stressvette. Opp trapper. Inn trange ganger, som er under arbeid, og som sender meg på de villeste omveier, der jeg må klatre over gjerder og gjennom trange tunneler. Der jeg plutselig er blitt distrahert av for eksempel en rosa makron. Nam, så utrolig god! Og plutselig glemt at jeg skulle rekke å rekke flyet!

Det er da jeg pleier å våkne. For jeg har jo, bank i bordet, aldri mistet et fly. Ennå. Men det er underbevisstheten fullstendig overbevist om at vil komme til å skje. Derfor blir jeg så fryktelig nervøs når jeg skal ut å fly! Jeg må ha på minst to vekkerklokker, i tilfelle iPhonens ringetone plutselig, på mystisk vis, forvandler seg til en lav kattungepiping (det har skjedd, i alle fall én helt vanlig morgen!) eller batteriet plutselig konker ut (har faktisk skjedd, opptil flere ganger).

Les også: Slik skal vi lokke de riktige turistene til Norge

Det er aller verst når jeg befinner meg alene, eller enda verre, skal fungere som familiens kontrolltårn, på den andre siden av jordkloden, og ikke i en trygg, deilig reisegruppe der turlederen må stå for neglebitende ansvar og fryktelige følger. Da vandrer jeg rundt som en dirrende gresshoppe hele avreisedagen, fantaserer om jordskjelv og bilulykker og kredittkort som ikke virker, og vil helst bestille en taxi en time før vi egentlig burde, for å være en time før vi egentlig burde, på flyplassen. Før reisejournalisten i meg forsøker å overdøve flynervene og ta en iskaldt, kalkulert risikovurdering, som regel fører til at jeg tvangskoser meg innen en radius på 50 meter fra kofferten i et par timer før avreise, mens jeg ser på klokken hvert 5. minutt.

Og heller ikke på flyplassen klarer jeg å slappe av helt, før rompa treffer de pinefulle ventestolene ved gaten, og kjedsomheten får meg til å blodangre på at vi ikke tok en time til ved bassenget i stedet. Etter å ha sjekket avgangstidspunkt og gatenummer tre tusen ganger, selvsagt. For du har en sikkerhetskontroll å komme deg gjennom – som kan være flere hundre meter lang. Og det er ikke bare, bare. 70,000 amerikanske flypassasjerer mistet i fjor flyet sitt, på grunn av lange køer i sikkerhetskontrollene. Dessuten har du en gate å finne (som plutselig, poff! Byttes ut). Og ikke minst er det faktisk fryktelig fort gjort å surre seg bort i taxfreesjappene. Fire millioner briter gjør visstnok det, hvert eneste år. Men der har jeg stålkontroll – det gjør jeg bare etter trygg landing på Gardermoen.

Les også: Møt kunstvåren i Paris

Innlegget er først publisert på Dagsavisen.no