Ballong-bonanza over Tyrkias utenomjordiske landskap

En reise med varmluftballong over Cappadocia i Tyrkia er som en orgie i geologi og naturkrefter. Men det skjer på værgudenes og elementenes premisser.

CAPPADOCIA, TYRKIA (ABC Nyheter): Søvnen sitter fortsatt i kroppen i det minibussen svinger foran hotellet og plukker meg opp. Klokken er 04:05 en lørdag i april. Natten er fortsatt skrudd på i det vi fortsetter å samle inn de som skal være med på turen. Fellesfrokost først, så - om et par timer - vil flere titalls fargerike ballonger flyte over det vakre landskapet hvor de unike steinformasjonene fortsatt skjules av mørket.

Landet er Tyrkia og stedet Cappadocia, litt sørøst for hovedstaden Ankara, et område viden kjent for sin særegne geologi og for sine luftige attraksjoner. Gjør et Google-søk med stikkordene Cappadocia og ballonger, så skjønner du hvorfor.

Magi ved morgengry

To timer, enkel fellesfrokost og ubegrensede mengder kaffe senere er vi tilbake i minibussen i det solen så vidt kaster sine første, nølende stråler over horisonten.

Ballongen gjøres klar for sveving over fantastiske Cappadocia. Foto: Sverre Bjørstad Graff.

Vi er elleve i bussen, foruten sjåføren. Stemningen er stille, kanskje preget, kanskje andektig. Muligens fordi vi ikke aner hva vi har i vente. Spørsmålene er mange: Kommer vi til å bli godt kjent? Har jeg nok klær på meg? Skal vi høyt opp i luften? Kommer vi til å falle ned? Er det tillatt med selfie-stenger? Og hvordan får man egentlig jobben som ballongfører? Er det en stilling med stort, unnskyld uttrykket, gjennomtrekk?

Les også:  Som et luftig sug i magen

Og for å hoppe direkte til svarene: Nei, ja, ja, nei, ja - og, jeg vet ikke. Jeg vet ikke, for jeg spurte aldri. I det vi letter fra bakken som en fjær klokken 06:45 og stille glir ut over det utenomjordiske landskapet, skjønner jeg at dette ikke er en reise hvor jeg får utpreget behov for å slå av småprat om hvordan folk har ervervet sine yrkestitler. Jeg vil bare nyte opplevelsen og åpne sansene.

Det er dette det dreier seg om.

I elementenes makt

ballong2

På en ballongfull dag kan himmelen over spektakulære Cappadocia inneholde så mange som hundre ballonger i alle forskjellige farger. Foto: Sverre Bjørstad Graff.

Vi er i elementenes makt. Det ballongføreren kan styre er oppvarmingen av selve ballongen. Ved å klemme inn en spake høres et poff, og ilden fra gassbrenneren slår opp mot den store hvelvingen over oss, noe som jeg gjennom elementær forståelse av temperatur skjønner påvirker om ballongen går opp eller ned. (En varmluftsballong får oppdrift fordi varm luft er lettere enn kald luft).

Les også:  Et unikt museum om kjærlighet og minner

Dernest kan føreren, gjennom kløktig trekking i en snor, få ballongen til å snu elegant rundt seg selv. Men når det gjelder horisontal forflytning og tempo, se der er vi i vindens vold. Her ligger muligens litt av spenningen knyttet til opplevelsen. Og skrekken - for oss elleve turistene om bord i kurven under den store, oppblåste ballongduken.

Er jeg redd? Nei. Jeg trodde kanskje at jeg skulle være det. Jeg kjenner det riktignok i magen de gangene varmen fra ilden tar oss opp i de øverste høydene, men utover det er følelsen avslappet og rolig. Værgudene er i godt lune.

Les også: Halfdan var her

Sverm av ballonger

Vi er ikke den eneste ballongen ute på svevetur ved soloppgang denne lørdagen. Cappadocia er nemlig berømt for sine ballongturer. 25 ballongselskaper opererer her med tilsammen 220 registrerte ballonger. Og det tar ikke lang tid før himmelen er full av dem. Det er som om jorden feirer barnebursdag. Vi snakker om en sverm på over 30 ballonger i alle farger, spredt i forskjellige høyder. Det er så vakkert og spektakulært at det nesten blir komisk i all sin uvirkelighet.

I ren begeistring kjenner jeg en overveldende lyst til å invitere til allsang av Arne Bendiksens «Jeg vil ha en blå ballong», men den ideen tas heldigvis av vinden like fort som jeg slo fra meg alternativet: Tyske Nenas superhit «99 Luftballons». Ballongen vår er forøvrig rød - med gule striper. Og tyske 70-tallshits nådde muligens aldri de unge kineserne rundt meg, som begeistret utbrøt Lorway da jeg fortalte at jeg kom fra Norge. Norway, korrigerte jeg. Yes yes, Lorway, gjentok de - før jeg bestemte meg for å drepe min indre barneskolelærer og nikke smilende. Nå skuer jeg utover landskapet mens jeg nynner inni meg.

Les også: Istanbuls underverden

Ubegrenset mengde fotomotiv

Det mangler ikke på fotomotiv i luften rundt oss og på bakken langt under. Det er som en orgie i geologi og naturkrefter. Termitthuleaktige klippeformasjoner, kirker og rom elegant hugget inn i fjellet, juv, elver og byer dominerer landskapet - innrammet av fjellsider som fremstår som et forstenet, bølgete hav.

Hvor mange bilder tar vi på turen? 1.000? 2.000? Japanerne og kineserne i korga sammen med meg trekker nok opp antallet. Ikke for det, jeg sjekket mobilen min etter endt tur. 87 videosnutter tok jeg. Du kan se en redigert versjon av dem øverst i denne artikkelen.

Skål!

Vi er i luften i en time og ti minutter før ballongføreren peiler oss inn mot et jorde på andre siden av en elv. Mens vi sakte daler ned, vokser skyggen fra ballongen vår i størrelse og kommer nærmere etter hvert som bakken kryper mot oss.

Les også:  La Gomera - den glemte kanariøya

Rett før vi har bakkekontakt gjør en høyspentkabel meg urolig. Jeg synes rett og slett vi er for nær i det vi svever over den. Så treffer vi bakken, silkemykt. Det er som man formerlig kan høre ens indre Arne Scheie juble stilkarakterene atten og en halv, nitten nitten atten. En gruppe fra ballongselskapet løper til og tar tak i siden på ballongen som menneskelige ballastsekker slik at vi ikke skal sveve videre ved neste vindpust. Vi er trygt nede. Det er bare smil å se. Alle er enige om at det har vært en fin tur, og så videre. Det serveres en drink, flaskekorken spretter høyt opp, så skåles det - og begeistrede passasjerer mottar diplom for bestått ballongtur. Selv får jeg et diplom til en viss Mr Jverre Graff.

Jeg lover å gi ham diplomet dersom våre veier noen gang krysses.

Ulykke

Historien kunne ha sluttet der, med full jubel og skål, hadde det ikke vært for det som skjer dagen etter. En ulykke jeg ikke kommer utenom:

Søndag 9. april krasjer nemlig en av Cappadocias ballonger i en kraftledning. Én fransk turist mister livet i ulykken. 20 andre havner på sykehus.

Dette er dessverre ikke den eneste ulykken som har vært i Cappadocia i år. I midten av mars ble 49 turister skadd da tre luftballonger landet hardt i bakken. Og i februar omkom en dansk turist da han falt ut av kurven under en kraftig landing.

Les også:  Forelsket i Istanbul

En ulykke er alltid en ulykke for mye. Samtidig er det greit å vite at det gjennomføres tusener av ballongturer i Cappadocia uten at det går galt. 2016 kom og gikk uten en eneste ulykke. Det er selvsagt slik det bør være. Men man har aldri noen garantier. 

Det beste rådet er derfor å bestille en ballongtur direkte gjennom de beste ballongselskapene eller fra et hotell du stoler på.

I det ABC Nyheter forlater Cappadocia ved soloppgang mandag 10. april, er himmelen igjen full av ballonger.

Hva kan vi bli bedre på?

Dine synspunkter er viktige i vårt kontinuerlige arbeid med å forbedre Startsiden. Derfor ber vi deg bruke cirka 3 minutter på en kort spørreundersøkelse.

Ja, jeg kan delta
Nei takk

Hilsen oss i Startsiden