Uskyldighetens Museum:

Et unikt museum om kjærlighet og minner

Nobelprisvinner Orhans Pamuks museum i Istanbul er både et museum om en kjærlighetsroman - og en rørende hyllest av 70-tallets hverdagsliv i den tyrkiske millionbyen. Nå kommer utstillingen til Oslo.

ISTANBUL (ABC Nyheter): På nordsiden av Istanbuls Gyldne horn, midt mellom millionbyens berømte Galata-tårn og Taksim-plassen, blant antikvitetshandlere og småbutikker, i bunnen av en brostensbelagt gate så trang og snirklete at du nærmest må være tyrkisk sjåfør for å driste deg til å kjøre på den, ligger et vakkert rødmalt trehus.

Dette er Uskyldighetens Museum. Museet til den prisvinnende tyrkiske forfatteren Orhan Pamuk.

Pamuk kjøpte den karakteristiske tre-etasjers bygningen i 1999. Langsomt gjorde han den 120 år gamle bygården om til et museum om en hjerteskjærende kjærlighetshistorie - samt et historisk vindu til 70- og 80-tallets Istanbul og en tid preget av sosiale forandringer og politiske omveltninger.

Ikke bare et museum

Hvert monter på Uskyldighetens Museum er full av gjenstander inndelt etter kapittel. Det er minner fra et fiktivt liv. Likefullt minner fra noens liv. Og en beretning om et Istanbul som fantes. Stemninger fanget og fortalt. Foto: Sverre Bjørstad Graff.
Hvert monter på Uskyldighetens Museum er full av gjenstander inndelt etter kapittel. Det er minner fra et fiktivt liv. Likefullt minner fra noens liv. Og en beretning om et Istanbul som fantes. Stemninger fanget og fortalt. Foto: Sverre Bjørstad Graff.

Men Uskyldighetens Museum er ikke bare et museum. Det er en roman, den første romanen Pamuk skrev etter at han fikk Nobelprisen i litteratur i 2006.

Historien handler om overklassemannen Kemal som forelsker seg hodestups i sin unge, vakre slektning Füsun. Etter at Füsun gifter seg med en annen, begynner Kemal å samle på gjenstander og objekter som kan knyttes til henne. Alt som kan forbindes med henne tar han vare på:

Hårspenner, saltbøsser, klær, sigarettstumper, lebestiften, porselenshunder fra familien hennes ... Til sammen 700 objekter, alle nevnt i romanen, fordelt på 83 trekasser, samme som antallet kapitler i romanen. Det er disse som stilles ut på det fysiske museet i Istanbuls antikvitetsdistrikt, Cukurcuma.

Tirsdag 23. mai åpner utstillingen også i Oslo. Mer om dette kan du lese nederst i artikkelen.

Les også: Kåring: De beste reisemålene for kulturelskere

Pamuk jobbet med dette museet parallelt med boka. Det gjør stedet til et helt unikt univers, hvor virkelige gjenstander stilles ut fra en uvirkelig fortelling, og skottene mellom fiksjon og realisme viskes ut.

Sagt på en annen måte: Det er et museum om en bok om et museum.

Det er ikke uten grunn til at museet vant prisen som European Museum Of the Year i 2014.

4214 sigarettstumper rører deg

Det første som møter besøkende i dette museet er en stor vegg med 4214 sigarettsneiper som alle skal ha blitt røyket av Füsun i årene mellom 1976 og 1984, samlet av Kemal gjennom åtte år. På museet er de sirlig satt opp som om det skulle være sommerfugler med nål gjennom. Under hver sneip, en liten setning eller ord knyttet til, slik at sigarettstumpene faktisk treffer en emosjonell nerve i deg og berører. Et bevis på hvordan gjenstander, satt i kombinasjoner, kan gi en stemning og vekke en følelse.

Og det fortsetter i etasjene over. I det første monteret blafrer en gardin. Foran gardinen, sommerfugl-øredobben Füsun mistet i senga under sin første elskov med Kemal. Over monteret, de megetsigende ordene «Det var det lykkeligste øyeblikket i livet mitt, men det visste jeg ikke.» Ordene markerer starten på beretningen om 30 år gamle Kemal og Füsun på 18, en ekspeditrise i en moteforretning Kemal møter i det han skal kjøpe en veske til forloveden sin, Sibel.

Datoen er den 26. mai 1975, og livet skal aldri bli det samme igjen for de to. Kemal og Füsun blir hodestups forelsket. Kemal bryter etter hvert forlovelsen med Sibel, og Kemals årelange utholdenhetsprøve starter for å vinne tilbake sin kjære.

Uskyldighetens museum og Orhan Pamuk

Uskyldighetens Museum er både en roman og et virkelig museum i Istanbul, laget av den tyrkiske forfatteren Orhan Pamuk.

Pamuk begynte å samle på objekter til museet på 1990-tallet. Noen av gjenstandene han fant inspirerte til historier, mens de gangene han hadde historien, men ikke objektet, måtte han ut for å lete. Arbeidet med museet skjedde parallelt som han jobbet med ideen til romanen. Det har vært med på å fjerne skottene mellom de to, og gjør at det er vanskelig å skille fiksjon fra virkelighet - ikke helt ulikt den populære NRK-serien Skam, for å dra en norsk parallell.

Så var utfordringen hvilken orden og funksjon hver boks skulle ha. Arbeidet tok mange år. Hver boks skulle ha sin egen identitet, sin egen aura og sjel.

Ifølge boka var det gamle postmuseet i Brevik en av inspirasjonene til utstillingen. Om det er fakta eller fiksjon skal forbli usagt, men i intervjuer har Orhan Pamuk innrømmet at han besøkte en enorm mengde museer verden over i arbeidet.

Gjennom montrene får de besøkende ta del i denne historien via fysiske objekter samlet og presentert, kapittel for kapittel gjennom den 650 sider lange romanen.

Det blir en reise i en kjærlighetshistorie, lavmælt og poetisk fortalt. Men i bakgrunnen til denne, skimtes også beretningen om et dypt splittet tyrkisk samfunn som går gjennom forandringer.

Les også: Nordnorsk Kunstmuseum er årets museum 2017

– Overveldende

– Det er ganske overveldende. Jeg har ventet lenge på at dette museet skulle åpne. Jeg gikk forbi i gaten her mens de jobbet med museet, jeg tror det var i 2011. Dette er første gang jeg er her, og jeg er ikke skuffet. For meg var monteret med ravnen spesielt emosjonelt, av personlige grunner, sier 31 år gamle Maria fra Tyskland, som er i Istanbul som turist og som nå besøker museet for første gang.

Jeg graver ikke videre i svaret hennes. De fleste som besøker museet, vil nok finne et element eller en gjenstand som treffer, gjerne på personlig nivå, noe som de kan identifisere seg med - som kanskje bringer fram egne minner.

Og litt av poenget med museet ligger nok der, i hvordan gjenstander får en emosjonell verdi når de knyttes til en person, en opplevelse, et øyeblikk. Den lille, hjerteformede steinen barnet ditt fant og puttet i lommen på vei hjem fra første skoledag, for eksempel, eller en fergebillett med et nesten uleselig telefonnummer skrevet ned på baksiden, gjenstander som for noen virker likegyldige, men som for andre kan utløse en eksplosjon av følelser.

Det er der Uskyldighetens Museum treffer og rører. Som en vakker og lavmælt påminnelse om hvordan våre liv også består av episoder og øyeblikk.

Les også: Halfdan var her

Slik kommer du gratis inn

Besøkende som har med romanen, kommer gratis inn. En billett til museet er trykket i boka. Foto: Sverre Bjørstad Graff.
Besøkende som har med romanen, kommer gratis inn. En billett til museet er trykket i boka. Foto: Sverre Bjørstad Graff.

Alle som har kjøpt boka Uskyldighetens museum, kommer gratis inn ved første besøk. Det er imidlertid ikke nødvendig å lese boka på forhånd for å la seg bevege. Det bekreftes av Ata, som jobber ved museet. Han har jobbet der i ett og et halvt år, og er personen som stempler gratisbilletten til undertegnede - en billett som finnes på side 635 i boka. Forøvrig et stempel formet som en sommerfugl, lik øredobben til Füsun.

– Nei, dette museet er for alle. Forrige uke var det en franskmann innom. Han visste ingenting om historien på forhånd, og han takket nei til å bruke audioguide. Han gikk bare rundt og tittet på egenhånd, men mente det var en veldig poetisk utstilling. Museet er jo et slags kunstverk i seg selv, men med boka får det en ekstra dimensjon, forteller Ata.

Ifølge Ata lar mange seg berøre emosjonelt av historien som presenteres. Også de som ikke kjenner Orhan Pamuks roman på forhånd.

Fortsatt under arbeid

På kvistloftet står et bilde av kvinnen i fortellingen, den vakre Füsun. Bildet er vendt slik at det bare er synlig fra senga. - Noen ganger har jeg sett besøkende være så nysgjerrige at de har gått over sperringen for å se, da blir de stoppet, ler Ata som jobber ved museet. Foto: Sverre Bjørstad Graff.
På kvistloftet står et bilde av kvinnen i fortellingen, den vakre Füsun. Bildet er vendt slik at det bare er synlig fra senga. - Noen ganger har jeg sett besøkende være så nysgjerrige at de har gått over sperringen for å se, da blir de stoppet, ler Ata som jobber ved museet. Foto: Sverre Bjørstad Graff.

Forfatteren har forøvrig skrevet seg selv inn i romanen og museet. I øverste etasje av bygget står sengen Füsun og Kemal etter sigende elsket i for første gang. Og ved siden av - en stol, hvor Pamuk ifølge beretningene satt og lyttet til Kemals historie da boka skulle lages. På nattbordet ved sengen står et fotografi av Füsun. Vendt slik at besøkende akkurat ikke kan se det. Det andre bildet av Füsun på utstillingen er sertifikatet hennes som er utstilt i etasjen under, men hvor ansiktstrekkene er falmet og ugjenkjennelige.

Et bevisst valg, forteller Ata.

– Pamuk ønsket ikke å vise bilder av menneskene fra historien, han ville at vi heller skulle se dem for oss i fantasien. Men mange, spesielt tyrkere, kommer innom og vil vite mer om de faktiske personene, forteller Ata.

Les også: Istanbuls underverden

For det er ikke fritt for at man stadig vekk må minne seg selv om at det tross alt er en historie det dreier seg om. At det ikke er virkelighet. Den rasjonelle delen av meg er høyst klar over at jeg har tatt steget inn i et fiktivt univers. Men likevel kommer tvilen. Kan Kemal ha levd? Var Füsun også virkelig? Er gjenstandene som presenteres i tablåer beviser på et levd liv og en kjærlighet som en gang var.

12. april

Et gulbrunt kart over en bydel i Istanbul - med Kemals fargekoder som indikerer kjærlighetssorgen han føler i de respektive gatene. Foto: Sverre Bjørstad Graff.
Et gulbrunt kart over en bydel i Istanbul - med Kemals fargekoder som indikerer kjærlighetssorgen han føler i de respektive gatene. Foto: Sverre Bjørstad Graff.

12. april 2017 er en spesiell dag. Da er det ti år siden bokas hovedperson Kemal skal ha dødd. Og nøyaktig 60 år siden kvinnen i hans liv, Füsun ble født, begge deler ifølge historien.

Jeg spør Ata om de har planer om noen spesielle markeringer i forbindelse med dagen.

– Nei, vi har ikke planlagt noe. Men det arbeides kontinuerlig med utstillingen. Orhan Pamuk jobber fortsatt med å få de siste montrene ferdig. Han er her innimellom. Noen ganger stikker han innom på grunn av ren nysgjerrighet, forteller Ata.

Les også: Forelsket i Istanbul

I et intervju med Financial Times, uttrykket Pamuk at han planlegger å jobbe videre med museet i ytterligere 20 år, eller så lenge han lever.

– Det vil bli underholdende, sier han.

Fra tid til rom

I øverste etasje kan man titte ned gjennom trappeløpet og se gulvet i førsteetasje med sin påmalte spiral, ikke ulik øredobben hele historien begynner med. Foto: Sverre Bjørstad Graff.
I øverste etasje kan man titte ned gjennom trappeløpet og se gulvet i førsteetasje med sin påmalte spiral, ikke ulik øredobben hele historien begynner med. Foto: Sverre Bjørstad Graff.

I øverste etasje har Pamuk utstilt flere av originalskissene sine med planer for museet og historien. I samarbeid med en arkitekt, har han også fått laget en sjakt som går gjennom hele bygningen, slik at hver eneste av gjenstandene i samlingen kan sees fra kvistværelset øverst.

I bunn av denne sjakten sees gulvet i første etasje, med sin påmalte spiral, lik øredobben til Füsun. En elegant påminnelse om hvordan tiden beveger seg og knyttet objektene sammen til å bli en historie.

Eller som hovedpersonen Kemal uttrykker det mot slutten av romanen:

«Virkelige museer er steder hvor tid forvandles til rom».

Utstilling i Oslo

Tirsdag 23. mai åpner Historisk museum i Oslo en utstilling basert på Uskyldighetens museum.

Utstillingen inneholder tjueni vitriner fra The Museum of Innocence i Istanbul.

Personvernpolicy