Bli med til kunaenes land i Panama

PANAMA (ABC Nyheter): Du vet at du er i sivilisasjonens ytterkant når flyet du skal dra med kanskje kommer, og det i ankomsthallen – som for øvrig bare har én vegg – heller ikke finnes en eneste telefon - eller flytårn, lufthavnbetjent eller sjef. Heller ikke en ordentlig vei ut hit for den del. Nå er det ikke så ille som det kan høres. Snarere tvert imot, for det tok nemlig ikke lang tid å venne seg til Kuna-folkets noe relative forhold til tid og rom. Og skal du se disse idylliske øyene litt på avstand finnes det ikke en bedre måte å gjøre det på enn i et småfly som ved avgang nesten berører palmetoppene.

Les også: På denne paradisøya er det totalforbudt å gå i land

Kokospenger

Kunaene på øyene som tidligere het San Blás skal angivelig ha innvandret til de østlige deler av Panama for rundt 200 år siden. Ingen vet helt sikkert, men ifølge folkets egen historie, muntlig gjenfortalt over generasjoner, ble de fordrevet til nordkysten av Panama på slutten av 1500-tallet.

– De kom etter oss med giftpiler, sier Domicio Grimaldo (52), og gjengir dermed historien om hvordan folket hans angivelig ble presset vestover fra Columbia av fiendtlig innstilte naboer. Det hersker tvil om akkurat den delen av fortellingen, også fordi det i hovedsak var pirater som regjerte i disse traktene helt til slutten av 1700-tallet. Noen spanjoler fant også veien hit, og en og annen eventyrer.

Det skulle vært mer enn nok til å holde inntrengere på avstand, men piratene forsvant, og kunaene overtok. Her har de frem til i dag levd temmelig uforstyrret, noe de – som Domicio mykt insisterer på – har tenkt å fortsette med.

– Store mengder fisk, hummer, krabbe og blekksprut, svarer han på spørsmålet mitt om hvorfor man fant på å slå seg ned ute på disse øde øyene, borte fra fastlandet og sivilisasjonen. De var jo tross alt opprinnelig jegere i regnskogen.

– Og kokosnøtter, gliser mannen, som har syv barn og to barnebarn å holde styr på, og som når han ikke driver med jordbruk eller fisker – som de fleste andre i landsbyen Ukupseni (også kalt Playón Chico) – driver med turisme.

Det er ikke mange årene siden kokosnøtter var kunaenes eneste «myntenhet». I gode år ble det høstet mer enn 30 millioner av dem på øyene. De ble i hovedsak byttet mot alt fra klær, kaffe, ris, solbriller, melk, batterier og andre nødvendigheter.

Bytteøkonomien har tjent dem vel helt frem til i dag, men den moderne tid kryper sakte, men sikkert innpå. At vi befinner oss her står som et symbol på den nye tid, og andre betalingsmidler.

Besøkende utenfra er blitt en stadig viktigere inntektskilde, og flyet som har fraktet oss ut hit hadde knapt plass til håndbagasjen. Penger har likevel ikke forandret nevneverdig på kunaenes kultur, og i Ukupsenis eneste ordentlige kai ligger en større fraktebåt fra Columbia og laster inn kokosnøtter, mens det bæres brett på brett med øl inn på land. Vekslingskursen mellom øl og kokosnøtter er jeg dog usikker på.

– Det er noe høvdingene bestemmer, er Domicios diplomatiske svar. Selv rører han knapt alkohol.

Les også: Meteora er grekernes vanvittige klosterfjell

Saken fortsetter under bildet

BARNELEK: Det er skolefri, og barna i Kuna Yala nyter dagene ute på øyene. Foto: Bjørn Moholdt

I paradiset

Indianernes dagligliv er interessant nok, men det er øyparadiset og strendene der de fleste kommer ut hit for å oppleve. I Kuna Yala, det 226 km brede beltet av øyer fra øst til vest langs Panamas atlanterhavskyst, er det ifølge kunaene én øy for hver dag i året, de fleste med gylne strender og knapt rørt av mennesker.

Når Blanco (33) tar oss med ut til en av øyene et par sjømil vest for Yandup (griseøya) der vi bor, er det som å seile rett inn i et postkort. Vannet er krystallklart mot den hvite skjellsanden som av og til kjæler kjølen under båten, og på stranden vi etter hvert sikter oss inn mot leker små barn ubekymret i vannkanten som om det hele var iscenesatt.

De små er på en liten utflukt med sine foreldre får vi etter hvert vite, og barnelatteren legger seg som et lydspor oppå suset over palmene og havets søvdyssende pulsslag inn over stranden.

– Det er sommerferie, sier Blanco når jeg hinter om at de kanskje burde vært på skolen, at paradiset bør vente. Like bortenfor driver mor og far med en innvendig vask av den slanke båten deres som har fraktet familien ut i havgapet, og vi ankrer opp like ved. Kunaene er avhengige av sine båter, både for å kunne nå ut til øyene og å skaffe mat.

Cayucoen, deres tradisjonelle kano, er uthult fra en trestamme, men over større farvann som det vi har krysset nå – og med flere passasjerer – bruker de større og mer moderne båter. Ute på havet står flere fiskere oppreist i cayukene sine og drar opp garn. Solen over oss er intens, men den svake brisen gjør det høyst levelig på stranden. I tillegg har Blanco klatret opp i et av palmetrærne og hentet ned noen kokosnøtter. De vinner klart over kjølebagen proppet med europeisk øl.

Les også: Landene som ikke lenger eksisterer

TRANSPORT: Kuna-indianernes kanoer er enkle skrog, hugget ut av tømmer som de finner inne på fastlandet (i bakgrunnen). Det er relativt kort avstand fra fastlandet ut til øyene.

Sosiale vesener

Kuna-indianerne har vært i kontakt med europeere helt siden Columbus i 1502 seilte i disse farvannene. Det faktum har i forbausende liten grad påvirket deres tradisjoner og levesett.

Faktisk var kunaene den første urbefolkningen i Latin-Amerika som oppnådde fullt selvstyre, og i dag regjerer de bokstavelig talt over Kuna Yala uten særlig innblanding fra myndighetene. Domicio og Blanco bestemmer med andre ord over seg selv, men klantilhørigheten er sentral, og familiebåndene sterke.

Den indre justisen reguleres gjennom et innfløkt system der lokale høvdinger styrer forretningene, og regjerer innenfor et politisk system uavhengig av Panamas parlament. Kunaene er samtidig naturmennesker, som anser at menneske og natur har samme opphav. Det er med andre ord naturlovene som til slutt bestemmer over deres dagligliv, fra krybbe til grav.

– Lykken er mine syv barn, at jeg våkner hver dag og er en del av kunasamfunnet, forklarer Domicio dagen etter. Da slapper han av i en hengekøye mens vi trasker rundt på en annen av øyene lengere ut i havgapet.

Bare rundt 50 av øyene i Kuna Yala er bebodd, de resterende er overlatt til kokosnøttpalmer, havskilpadder og iguanaer.

– Vi er nok utpreget sosiale, og trives ikke alene ute på øyene, forklarer Blanco når jeg stiller det åpenbare spørsmål om hvorfor så mange har valgt å klemme seg sammen i Ukupseni. Uansett hvor du krysser den lille øya tar turen i underkant av ti minutter, og her klemmer mer enn 3000 mennesker seg sammen i primitive hus i tre eller enkle murhus. Samtidig er øya bundet sammen med en 200 meter lang gangvei til fastlandet og flyplassen, men der er det bare skolen, en liten misjonsstasjon og gårdsbruk å finne. Folket foretrekker å bo omtrent oppå hverandre på den lille øya.

– En store, lykkelig familie, sier Blanco og ler. Han skjønner at vi ikke skjønner, og gir opp å utdype nærmere. Noen ganger er tingene bare som de er.

Les også: Topp 10: Her er landene med de tryggeste veiene

Sterk vilje

Fra hengekøya kommer det noen lettere filosofiske betraktninger fra Domicio, om livet på øyene, og turistenes ankomst. Ingen andre enn kunaene kan eie land her, alle ferieanlegg i Kuna Yala eies og drives av indianere. Det samme gjør all virksomhet knyttet til turisme.

Slik håper kunaene å holde på paradiset i noen år til.

– I Panama City handler alt om penger, mener Domicio, og går til kjernen av det han mener det innebærer å være kuna.– Det er så dyrt der – husleie, elektrisitet, bil og parkering. Det tar aldri slutt. Her er alt gratis, kanskje betaler jeg noe for maten, det er alt.

Et godt liv, et trygt liv, nesten hvisker han.

– Jeg vil aldri dra til Panama City. Men Domicio innser at noen av barna etter hvert reiser dit, om ikke annet for å gå på skole.

– Livet er bedre her, på alle vis, jeg håper de kommer tilbake om de drar, sier Domicio og det får et noe sørgmodig drag over det vakre, meislete ansiktet. Samtidig gir han uttrykk for en utfordring for de små samfunnene ute på øyene.

Barna utgjør 60 prosent av befolkningen, og mange av dem går ikke en gang på skolen, fordi foreldrene heller vil ha dem i arbeid eller er redd for at de skal dra. Samhørigheten er sterk, og barna gjør ofte som foreldrene vil.

Senere på dagen er vi vitne til en basketballtrening på Ukupsenis ruglete, asfalterte idrettsplass ved havna. De unge guttene er forbausende atletiske og raske på foten, teknisk dyktige og utholdende i den intense varmen. Basket er mennenes ”nasjonalsport”, til tross for at folkegruppens gjennomsnittshøyde er nest lavest i verden.

– Det er ikke høyden, men vilje det handler om under kurven, gliser Blanco og flekser musklene som for å understreke kunaenes egenrådige styrke. Med vilje og kløkt har de skapt sitt paradis i sivilisasjonens ytterkant. Vi som kommer dit må følge deres regler. Det er herlig befriende, flyturen inkludert.

Les også:

«Solens fødeplass» er full av froskelik

Mange Portugisisk krigsskip observert på Gran Canaria

Visste du at

……Kuna-indianerne har den høyeste tetthet av albinoer (1 av 100) i verden?

Visste du at
……kunaene opprinnelig var jegere, og lærte seg å fiske først etter at de emigrerte til Panama?

Visste du at
……det er totalt er ca. 70 000 Kuna-indianere i Panama? Rundt 32 00 av disse bor på øyene. 8 000 bor i tillegg langs kyststripen vis a vis.