Alvarinho: Vi besøkte den mest underkjente regionen i Portugal

I årevis er jeg blitt fortalt hvor undermåls den er. At den oppfører seg som en gretten unge bare en mor kan elske. Alt for fremmelig for sitt eget beste. I tillegg lett boblende av overmot, som en ungfole om våren, som knapt vet hvordan den skal sette det ene beinet foran det andre.

Jeg tok derfor tyren ved hornene, satte meg på flyet til Porto, og dro i viking på nordsiden av Douroelven, til «den grønne vinens» hjemland. For å få mine fordommer om den bekreftet, javel, men mest som en unnskyldning for å besøke den mest underkjente regionen i hele Portugals – Minho.

«Den grønne vinen» var bare en heller dårlig unnskyldning.

Les også: Vinbonde: Livet mitt ble snudd helt på hodet

En lang lunsj

For jeg ble vunnet over allerede første dagen. Veien til quinta (vingården) Adega Edmun do Val svinger seg faretruende smal mellom vinmarker som bugner av druer.

Vi kom midt i innhøstingen. Den høstgylne solen varmer ikke så intenst som den pleier midt på sommeren, og på markene rundt oss er arbeidere travelt opptatt med å få årets avling i hus.

Adega Edmun do Val ligger helt nord i Vinho Verde, ved grenseelven Minho som såvidt kan skimtes i det fjerne. Høydedragene på nordsiden tilhører Spania, hvor også eieren av vingården hører hjemme.

– Vi drar hjem hver kveld, forsikrer Pablo Ruibal Gil meg idet han vinker meg til bordet, som er lekkert dekket opp i skyggen under takskjegget. Ikke fordi han mistrives i Portugal, men rett og slett fordi hjemmet ikke er lenger unna enn 20 minutter i bil.

Sammen med foreldrene og broren Olalla driver Pablo en vingård som ikke produserer de store mengdene. Snarere er det snakk om en kvalitetsvin av den meget innsmigrende sorten. Vinho Verde – både vinen og vinområdet (DOC) – har meg allerede nå, og slipper i grunnen ikke taket før jeg sitter på flyet hjemover igjen.

– Den egner seg utmerket til skalldyr, ikke sant? gliser Pablo over serveringsfatet som bugner av de lekreste sjøkreps

Praten går lett, til tross for at mor og far Gil – Rafael Edmundo og Esther – knapt snakker engelsk. Sønnen kompenserer. Praten løsner mer og mer i takt med at stadig nye flasker kommer på bordet. De to avsatte timene blir til både tre og fire.

For pappa Gil er Adega Edmun do Val mer som ren hobby å regne, han tjener til livets opphold på helt andre områder. En årlig produksjon på rundt 25 000 flasker rekker heller ikke langt.

Noen krukker av den grønngule drikken som dufter av epler og lime har likevel nådd Norge. Til stor akklamasjon. Nå klarer ikke vingården å holde tritt med etterspørselen, men etter den usedvanlig hyggelige og langdryge lunsjen mistenker jeg familien Gil for å bry seg svært lite om det.

Les også: Farger, fjell, ris og te i Vietnams grensefjell mot Kina

(Saken fortsetter under bildet)

TO VERDENER: Helt siden 1376 har familien til Antonio Martins regjert på Casa de Sezim.

Arven fra romerne

Vinho verde («grønn vin» direkte oversatt) henter sitt navn fra vindistriktet av samme navn. Druene er grønne og små, fordi de ofte vokser under tak for å forhindre direkte sollys. Det svale klimaet, tilskyndet av sjøbrisen fra vest, gir druer fattige på sukker og rike på syre. Kjernen i de fleste av vinene i vinho verde er den lokale druesorten alvarinho, som gir en behagelig lett og aromatisk vin med lavt alkoholinnhold.

Perfekt for en varm sommerdag, med andre ord. Den er i tillegg lett boblende, som gir den en ekstra snert, i tillegg til fruktigheten i nesen.

Alle disse egenskapene til tross, vinho verde har inntil ganske nylig aldri helt slått an utenfor Portugal, noe som er lett å forstå. Tradisjonelt ble vinen laget for å drikkes «grønn» – det vil si som ung. Dessverre ble den ofte liggende mye lengre enn det anbefalte året på varehyller verden rundt, med det resultat at kvaliteten ble kraftig forringet.

Som ellers i Portugal har kvaliteten på vinen i Minho de siste årene gjort kvantesprang fremover. Bedre kvalitetssikring og mer profesjonell produksjon har sørget for at du nå kan nyte utmerket vinho verde også utenfor Portugals grenser. Det må for all del ikke hindre deg i å reise dit, for en god alvarinho smaker spesielt i godt skyggen av et oliventre i Minhos grønnkledte åser, litt tilbaketrukket fra havet, men ikke lengere unna enn at det er en anelse salt i luften.

Minho står i en særstilling hos portugiserne. Det var i denne noe tilbaketrukne regionen, med sine frodige elvedaler og gylne strender, og ikke minst i middelalderbyen Guimarães, ideen om et portugisisk kongerike ble født på slutten av 1200-tallet. Frem til da hadde maurerne fra Nord-Afrika dominert hverdagslivet. Men det var romerne som med sine nærmere 600 år i området utøvde den største innflytelsen, som kan oppleves den dag i dag. De bygde ikke bare veier, broer og de store landgårdene kalt larifúndios – som du fremdeles kan se i Alentejo-regionen, men tok med seg viktige jordbruksprodukter som hvete, bygg og oliven.

Samt de grønne vindruene.

Les også: Fra teplantasje til ansvarlig turisme

GRØNT GULL: I løpet av de siste tiårene har vinho verdes grønne druer fått en solid kvalitetsheving.

Fortellinger rundt bordet

Portugiserne har en sterk dragning mot fortiden. Landets dramatiske historie, under romerne, visigoterne og maurerne, for ikke å snakke om perioden da Portugal og Spania delte verden mellom seg, preger dem fremdeles. Det var en gang da Portugals oppdagelsesreisende var å finne på alle verdenshav.

Store rikdommer tilfløt det lille landet, fra Østen, Afrika og Sør-Amerika, inntil et jordskjelv i 1755 la Lisboa i grus.

Landet kom seg aldri helt etter det. Sødmen etter storhetstiden på 1400- og 1500-tallet har lagt seg som en melankolsk åre i den portugisiske folkesjela. Den kommer opp i dagen i det meislete, aristokratisk og vakre ytret til Antonio Martins, som tar imot oss på staselige Casa de Sezim noen dager senere. Helt siden 1376 har herregården tilhørt Martins-familien, som hadde forbindelser til Portugals første konge, Afonso Henriques. Siste generasjon driver ikke bare vinproduksjonen videre, men har også ryddet plass for besøkende. Seks rom og to suiter er tilgjengelig for dem som ønsker å komme tettere på både vinproduksjonen og familien.

I tillegg til rommene kan du nesten fritt oppholde deg i familiens stuer og vandre i den gedigne hagen utenfor, med strålende utsikt over Guimarães.

Martins-familien sitter på dokumenter som viser at det ble laget kvalitetsvin her så tidlig som på slutten 1300-tallet. Antonio lener seg likevel ikke tilbake på gammel storhet, kvaliteten på vinen har i motsetning til deler av bygningsmassen holdt seg på topp.

Når vi mot kvelden benker oss rundt bordet i villaens staselige spisestue bretter Antonio ut om godsets historie. For en stakket stund er det som om også vi er en del av den. Stearinlysene i de ruvende kandelaberne på spisebordet kaster skygger mot brystpanelet i slitt, brun mahogni. Stemningen er nesten litt foruroligende, som en okkult seanse tilrettelagt for å mane frem fortiden.

Inntil historien om de mange generasjonsleddene (22 i alt) rundes av med den om hans far, ambassadøren, som også oppholdt seg tre år i Oslo.

– Jeg husker all snøen, sier Antonio med en smule nostalgi i stemmen.

Han var ti-elleve år gammel den gang, og Norge var bare ett av flere stoppesteder.

Nostalgien skyldes med andre ord neppe minnene om Norge, snarere om alle årene som siden har gått.

Les også: Glem buss, bil og fly - Vietnam oppleves best via skinnegangen

Casa de Sezim er et verdig punktum på reisen vår. Her, i hjertet av «Portugals hage,» som Minho også kalles, rett utenfor den gamle hovedstaden Guimarães, sammenfaller mye av det jeg forbinder med Portugal. Gammel verdighet, med en gjestfrihet rett fra hjertet frikoblet fra sosial posisjon.

Og midt på bordet står et par halvfull flasker vinho verde, denne gang uten alvarinho-druen, men med en sofistikert karakter som får oss til å drikke den med andakt. Utenfor begynner vinden å ruske i trærne, som et tegn på at vinteren snart er her.

– Ta et glass til, foreslår Antonio og jeg er ikke vanskelige å be. For jeg vet nå at forslaget ikke er fremtvunget, men et oppriktig ønske om å fortsette vår samtale inn i nattens uendelighet.