PÅ SKI I BAD KLEINKIRCHHEIMEn schnaps før avgang?

HVIL UT: Bakkene rundt Bad Kleinkirchheim har noe for de fleste, selv om kanskje schnapsen frister mer enn den beryktede Franz Klammer-løypa.
HVIL UT: Bakkene rundt Bad Kleinkirchheim har noe for de fleste, selv om kanskje schnapsen frister mer enn den beryktede Franz Klammer-løypa.
Artikkelen fortsetter under annonsen

En schnaps før du setter utfor i løypene rundt Bad Kleinkirchheim er kanskje ikke det smarteste du gjør, selv om redusert bevissthet sannsynligvis er det eneste som får deg ut på i de tøffeste partiene i Franz Klammer-løypa.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Reiseråd:

Turistinformasjon: Sjekk www.badkleinkircheim.at. Nærliggende Turracher Höhe (www.turracherhoehe.at) er også verdt å sjekke ut. Kleinkirchheim fikk i 1935 tillatelse til å bruke ordet ”bad” foran i navnet, som er en anerkjennelse av stedet som kursted.

Å komme seg dit: Vi reiste med Norwegian (www.norwegian.no) til Salzburg. Reisetiden til Bad Kleinkirchheim er cirka to timer (167 km) med buss/bil. STS Alpereiser (www.alpereiser.no) arrangerer som eneste norske reisearrangør turer til Bad Kleinkirchheim.

Å bo: Reiser du på egen hånd er det flere alternativer. Vi bodde på Harmony Hotel Kirchheimerhof (www.harmony-hotels.at) et flott firestjerners hotell i typisk alpestil midt i skibakken.

www.badkleinkirchheim.at


Å spise: Gasthof Dråge er alpebyens mest kjente (og beste) spisested. Syvretteren til 320 kr. er en åpenbaring. I Turracher Höhe (www.turracherhoehe.at) er Gasthof Alpenrose både et sted å overnatte og ikke minst spise.


Å gjøre: Bad Kleinkirchheim er spesielt kjent for sine termalbad som har sitt utspring i flere varme kilder i bygda. På sletta rett vis a vis skibakken ligger et gedigent nytt badeland, som huser både ulike badstuer og massasjesalonger. I år åpnet i tillegg Sauna Thermal Römerbad (www.roemerbad.com), et spa-kompleks i utkanten av Bad Kleinkirchheim.

Copyright Bjørn Moholdt

BAD KLEINKIRCHHEIM, ØSTERIKE (ABC Nyheter): Våren har kommet så alt for tidlig til de østerrikske alper. Fremdeles er tusener på besøk her sugne på snø under nypreparerte ski, på kald, frisk vind i ansiktet, på tørr puddersnø som virvler rundt kroppen på vei ned i et jomfruelig vinterlandskap.

Utfor på stive bein

Men solen er ubarmhjertig. Snøen har trukket seg stadig lengre opp i fjellsidene de siste dagene, og jeg føler meg merkelig utilpass i alpinjakka med flere lag høyteknologiske vintertekstiler under når vi benker oss rundt krobordet i solveggen.

– Det eneste som hjelper nå er en weissbier, sier guiden vår Harald, og knipser erfarent med fingrene. Det tar ikke lang tid for kelneren å lystre. Han skjønner ”problemet”.

– Øl er på vei, forsikrer han omtrent før vi har fått lagt inn bestillingen.

Ved terskelen til skiløypa har snøen på skiene våre smeltet og fordampet lenge før ølet er på bordet.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Med tanke på våre vårfornemmelser og pessimisme rundt fremtidig klimautvikling har Bad Kleinkirchheim i Kärnten muligens valgt en riktig tilnærming til skikjøringen. «Den første alpine velværelandsbyen i Østerrike» er rene helgarderingen, og et solid uttrykk for at området har mer å by på enn stupbratte utforløyper designet av den tidligere utforstjernen Franz Klammer, som er fra traktene.

Bad Kleinkirchheim og Kärnten er nemlig ikke mest kjent for sine avanserte skiløyper, men mer som en klassisk familieresort med tilbud til alle aldersgrupper. 103 kilometer med pister, 26 skiheiser og 700 snøkanoner er ingenting å slå seg på brystet med sammenlignet med de største alpinstedene i landet, og fungerer på mange måter som spikeren i suppa.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: For 70 år siden var dette helvete på jord

– Men stemningen, mann!

Ingenting galt å si om skiløypene. Her er nok av utfordringer, selv om solen steiker og snøen blir til sløsj. Vi kommer oss høyt nok til å få kjørt oss skikkelig. Det er først idet jeg kaster meg utfor siste del av Klammers klassiske utforløype Stich at en zirbe (lokal schnaps) eller to før start kanskje hadde vært tingen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Skiene glipper faretruende hele tiden, det er stupbratt, og jo lengre ned jeg kommer jo mer isete blir det. Mot slutten er isen glattskurt som porselen, og det er nummeret før jeg må tråkke meg nedover. Men det vil være for ydmykende. Stiv som en stokk siger jeg ned i dalbunnen og hopper inn i nærmeste heis for raskest mulig å komme meg til nærmeste bierstube.

– Det er nok bedre snø i Utah, forklarer amerikaneren som jeg deler stolheisen med på vei høyere opp i anlegget.

– Men stemningen, mann, den skal du lete lenge etter!

Se også: 10 klipp som vekket reiselysten i 2015

Omfangsrik kokke

Jo da, det er ingenting å si på stemningen på kroene, selv om det kanskje ikke er fullt så livlig her som på de større skianleggene i alpene. Når kompisgjengen nede på sletta drar i gang after skien med ompa-musikk på full guffe er det ikke akkurat valget av låter som får oss til å slå oss ned, men snarere engasjementet som utvises. Her kan man låtene på rams, og da spiller det mindre rolle om det høres ut som en mellomting mellom Sputnik og D. D. E. Stil betyr ingenting, stemning alt.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Hellas' synkende spøkelsesby

Stil er kanskje ikke det man først og fremst forbinder med bondekosten i alpene, men den smaker desto bedre. Her setter man sin ære i, ikke bare å kile smaksløkene, men også å fylle magen til randen. På ekte bondemanér.

– Ingen skal gå sulten herifra, bedyrer Susy Pichler, også kalt Susy von den Alpnerosen etter gasthofen der hun regjerer over grytene i Turracher Höhe, en liten kjøretur unna Bad Kleinkirchheim. Dagen etter har jeg benket meg til hos henne for ikke minst å få et lite innblikk i klassisk alpe-cuisine.

– Er fisken noe tess da? spør jeg mest til meg selv, og biter straks ordene i meg. Men det er for sent, kokken har hørt mitt noe ubetenksomme spørsmål. Her går det på æren løs, og Susy borer blikket i meg, men smiler like etter for første gang siden vi entret gasthofen i våre skistøvler hamrende over skifergulvet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Se på meg! Ser jeg ut som jeg lager dårlig mat, eller ...? spør hun med et snev av forakt i stemmen, og vipper nesten umerkelig med underkjeven mot sitt relativt omfangsrike midtparti. Men ansiktet smelter raskt i et glis som får duggen på ølet vårt til å renne enda raskere. Etter hvert kommer maten på bordet, og jeg er redd at et lengre opphold hos Susy med sin zanderfilét og kasennudel også ville fått konsekvenser for min livvidde.

Les også: Antibes - Azurkystens matmekka

* * *

Massasjen og påfølgende dampbad senere på dagen gjør underverker for stive leggmuskler, men det er middagen på Gasthof Dråge som til slutt gjør at jeg ikke lenger frykter for at vårsola skal ødelegge morradagen. Stedets syvretters middag med zitarakkompagnement har overbevist meg om at skulle snøen være fordampet som smerten i leggen etter massasjen, ja da er det alltid andre atspredelser som gjør at du slipper å utfordre Klammers Stich en gang til.