Ikke bare de rikes lekegrind:Antibes - Azurkystens matmekka

ANTIBES, FRANKRIKE (ABC Nyheter):

Det er på matmarkedene, kafeene og restaurantene det skjer. Som Café glacier Le Vieil Antibes. Den har forandret seg lite siden den verdenskjente britiske forfatteren Graham Greenes var spisestedets faste gjest. I flere tiår kunne han bevege seg relativt anonymt rundt i byens gater.

I disse gatene gikk også den nylig avdøde svenske forfatteren Henning Mankell fritt omkring. Han støtte jeg på for noen år siden, men som et nikk til mitt litterære forbildes minne lot jeg han være i fred.

− Vet du hvem den karen er? hvisket jeg noe opprømt den dagen idet jeg nådde igjen følget mitt og vi rundet hjørnet på vei til byens Picasso-museum.

De svarte benektende. I Antibes var Henning Mankell bare en av mange celebriteter.

Les også: Hellas' synkende spøkelsesby

De rikes lekegrind

I den lille, franske feriebyen har nemlig berømtheter kommet og gått i årtier. På Chez Félix regjerte Graham Greene, mens amerikaneren F. Scott Fitzgerald, kjent for litterære klassikere som «Den store Gatsby» og «Tender is the Night», på 1920-tallet la sin elsk på art deco-hotellet Hôtel Belles Rives i Juan-les-Pins, fem minutter i bil fra Antibes. Kjendiser er med andre ord en dagligdags affære i Antibes, for ikke å snakke om i nabobyen Cannes. Der er det milliardindustri.

Kystlinjen i det sørøstlige hjørnet av Frankrike var et av de første moderne feriestedene. Fra slutten av 1700-tallet reiste den engelske overklassen bort fra det trøstesløse vinterværet på De britiske øyer, til Middelhavets langt mer behagelige klima. Med utbyggingen av jernbanen ut over på 1800-tallet ble området gjort enda mer tilgjengelig for aristokrater og andre rike. Dronning Victoria og kong Edvard VII var blant gjestene, senere fulgte neste generasjon av kongelige.

På begynnelsen av forrige århundre kom kulturelle storheter som malerne Pablo Picasso og Henri Matisse, forfatterne Edith Wharton, Somerset Maugham og Aldous Huxley. Etter hvert ble Côte d’Azur – Azurkysten – lekegrind for ulike grupper mennesker, de aller fleste med én sentral fellesnevner: De var stinne av penger.

Les også: Richard Løvehjerte til salgs

Vakker beliggenhet

Yachthavna Port Vauban i Antibes er Europas største. Her ligger også noen av verdens mest omfangsrike, private farkoster, med den kjente russiske milliardæren Roman Abramovich som den desidert største «rederen».

Det gamle havneanlegget var i sin tid hjertet i den greske oldtidsbyen Antipolis, grunnlagt av fønikerne i det 5. århundre f.Kr. Som etableringen av mange andre av byene rundt Middelhavet var den naturlig beskyttende havna årsaken til at Antipolis og senere Antibes utviklet seg til et sentralt handelssenter i regionen.

I 500 år var Antibes innfallsporten til Gallia Narbonensis, den romerske provinsen i dagens Provence, som kontrollerte landeveien mellom Roma og Den iberiske halvøya (Spania og Portugal). Da Romerriket brøt sammen i 476 e.Kr. forsvant også Antibes mer eller mindre inn i historiens mørke. Bymuren som ble oppført på 900-tallet bidro til en viss gjenopplivning, men det var faktisk ikke før rike europeere på 1800-tallet oppdaget områdets åpenbare attraksjoner fra naturens side at Antibes fikk sin renessanse.

De godt synlige alpene i nord er glitrende hvite til langt utpå våren, og utgjør et vakkert bakteppe til livet langs promenadene ved de til sammen 48 strendene som er jevnt fordelt på den 25 kilometer lange kyststripa mellom Antibes og Juan les Pins på andre siden av halvøya Cap d’Antibes.

− Cap er juvelen i krona. For å forstå stedets magi må du unne deg en sundowner på Hôtel de Cap-Eden Roc, mener restauratør Marc Sordello på det anerkjente gourmetstedet Restaurant de Bacon et par kilometer nord for luksushotellet, ved inngangen til Cap d’Antibes.

Cap huset i sin tid storheter som Marlene Dietrich, hertugen av Windsor og Winston Churchill, og var en stakket stund et mye omskrevet elskovsrede for turtelduene Richard Burton og Elisabeth Taylor.

Solnedgangen utenfor de store panoramavinduene i den gamle fiskerestauranten er dog ingen dårlig erstatning for Eden Rocs berømte utsikt.

MATGLEDE: Dypt inne i Antibes gamleby driver Josiana og Christian Morisset en av byens – og Azurkystens – beste restauranter. Foto: Bjørn Moholdt

Samfunnets skyggeside

Kunst og kultur går som en rød tråd gjennom Antibes nyere historie. Jazz- og filmfestivaler (Cannes er bare 15 minutter i bil unna) er noen av høydepunktene. At så mange verdensstjerner fant veien til Antibes bidro muligens til at «den beste britiske forfatteren som aldri fikk Nobelprisen i litteratur» også dro hit. Her kunne han leve ”i skyggen” av alle stjernene.

I 24 år bodde den tidligere MI6-spionen, journalisten og forfatteren Graham Greene ganske så anonymt i en spartansk utstyrt toromsleilighet i Résidence des Fleurs’ fjerde etasje. En enkel plakett med inskripsjonen «Graham Greene vécut ici – 1966-1990» (GG bodde her) er alt som gir et hint om hans tilhold i leilighetskomplekset. Mye i forfatterens ånd, vil jeg tro, da han foretrakk å operere med en ytterst lav profil.

Gamlebyen i Antibes er sjarmerende med trange gater - hvor du kan finne mange restauranter. Foto: COLOURBOX

Nesten hver dag møtte han opp til en enkel lunsj på kafeen Chez Félix, som ligger rett innenfor bymuren ved Port Vauban, for, som han sa, «Félix tar vare på vinen som blir til overs til mitt neste besøk».

Greene skrev flere av sine bøker i Antibes, og han tillot seg å bruke nærmiljøet som kulisser, blant annet i klassikeren «Kan vi låne deres mann?». Mest kjent – eller kanskje beryktet – var likevel et 33 siders langt traktat fra 1982 ironisk kalt J’Accuse – etter forfatteren Victor Hugos berømte forsvarsskrift. Utformet som en forsvarstale for en nær venn raljerer han der over de lokale myndighetene og nabobyen Nice, som han mente var et senter for organisert kriminalitet. Det forringet ifølge Greene livene til egnens øvrige befolkning og hadde fått direkte konsekvenser for vedkommende venn.

Det hele endte i rettssalen, etter at byens ordfører tok affære. Greene tapte, og ble også truet på livet av elementer fra samfunnets skyggeside, men han fortsatte å bo i Antibes like ved, helt til en stadig svakere helse gjorde at han søkte seg til spesialister i Sveits.

Der døde han året etter, 86 år gammel. Ifølge Greene selv dekket inntektene av «J’Accuse» boten han ble idømt.

Gamlebyen i Antibes sett fra sjøen. Foto: COLOURBOX

Matveien til Antibes

I kjølvannet av penger følger det alltid tvilsomme elementer, om det er i skatteparadiser som Monaco, partybyer som Miami Beach eller Côte d’Azur. Det er muligens også noe av attraksjonen for dem som ikke befinner seg på samfunnets skyggeside. Det tvilsomme – virkelig eller imaginært − har en aura av forlokkende spenning over seg, noe kanskje Henning Mankell og flere med ham fikk med seg og ønsket å la seg inspirere av?

Uansett forehavende må alle, om det er helter, skurker eller kunstnere la forretning være forretning, og søke til nærmeste kjøkken når sulten melder seg. Og er det noe du bør unne deg i Antibes er det nettopp byens gastronomiske perler. Picasso-museet kan du kanskje hoppe over, det samme gjelder forfatteren F. Scott Fitzgeralds tidligere villa, men du bør absolutt få deg minst ett måltid på en av de mange fenomenale spisestedene.

De er det mange av, fra de enkle med gode lunsjretter som Chez Félix, til Michelin-restauranten Le Figuier de Saint-Esprit. Over grytene på sistnevnte rår mesterkokken Christian Morisset, viden kjent langt ut over Azurkystens grenser for sitt eminente kjøkken. Hans syvretter er en virtuos oppvisning i fransk cuisine som i seg selv er grunn god nok for å sette seg på flyet.

Restaurant de Bacon ligger ikke langt etter. Den er noe løsere i snippen, og med ekstra fokus på fisk, men også her sitter lidenskapen for og kunnskapen om det gode måltid tommetykt i veggene.

− Vi er tre generasjoner samlet under ett tak, understreker Marc Sordello, mens faren Etienne (84) serverer gjestene fersk havabbor og en snerten kommentar.

På kjøkkenet står yngstesønnen Julien (31) over grytene, overvåket av stedets kjøkkensjef Serge Phillipin (63).

Marc (55) fant veien hjem etter noen år i Australia, hvor hans mor kommer fra.

− Det er noe med atmosfæren i Antibes du ikke finner noe annet sted. Og maten, alltid maten. Til slutt måtte jeg bare dra hjem, sier Marc.

Kanskje ikke rart at langt flere enn kjendisene oversvømmer Antibes.

Les også:

– Få, om noen har gjort meg så godt som Yasuragi

Kreftsyke Norma (90) takket nei til behandling for å nyte sitt livs siste reise

Fra teplantasje til ansvarlig turisme

– Selvfølgelig skal vi ha høy haleføring