Aktiv i Nord-Thailand:– Vi skal jo styre disse store dyrene på egenhånd!

THAILAND (ABC NYHETER): – Forsiktig, gently, gently!

Den lille karen foran meg snakker i en bestemt, men vennlig tone. Et par skritt bak han tårner et digert beist over den hardtrampete bakken. Med ett kneiser den med hodet og blokkerer et øyeblikk for sola som lenge har kastet sine ubarmhjertelige stråler på gruppen av ivrige «studenter».

Svetten renner som små bekker i våre blå arbeidsklær i grovt denimstoff, som er selve beviset på at vi snart skal tre inn i de innviddes rekker: Elefanttrenernes.

Les også: Nå forbyr Thailand publisering av ølbilder

På elefantryggen

Vi befinner oss i Thailands bevaringssenter for elefanter, også kalt Det nasjonale elefantinstituttet. Det ligger en liten kjøretur utenfor Lampang, syv mil sør for storbyen Chiang Mai. Senteret ble etablert i 2002 for å ta bedre vare på de av thailands elefanter som i flere år tjente som arbeidshester på landsbygda.

Elefantene var i flere hundre år viktige arbeidsredskaper, men mekaniseringen gjorde dem etter hvert overflødige. I vakuumet som oppsto ble mange av dyrene vanskjøttet, noe som førte til etableringen av instituttet. Her får besøkende lære om elefantens historiske plass i samfunnet, om arbeidet som utføres på instituttet for å bevare dem, og ikke minst anledning til å delta i det daglige arbeidet.

– En fin måte å komme litt under huden både på samfunnet og arbeidet med elefantene, mener William fra London, som sammen med noen venner har har kjøpt seg et tredagers-engasjement som «mahout» – elefanttrener. Til slutt får han som en slags eksamensoppgave være med under et av de daglige showene på senteret, der elefantene viser frem kunster som tømmerbæring, balansering på stokker og – av alle ting – maling.

– Det er «great fun», men også krevende. Vi skal jo faktisk klare og styre disse digre dyrene på egen hånd.

Sammen med min elefantfører lærer også jeg noen små triks og kommandoer, og det digre dyret mitt lystrer meg. Først er jeg litt påholden og usikker i mine knapt hørbare utrop, men med gradvis større selvtillit går det lettere.

Når jeg senere får ri elefanten min (riktignok med elefantføreren ved min side) har jeg tilsynelatende full kontroll, selv om jeg mistenker føreren for å hviske noen godord inn i øret på det store dyret.

- Venstre, roper jeg bestemt på det lille av thai jeg har lært denne dagen, og som i sakte film dreier dyret i riktig retning mot den eviggrønne veggen av jungel foran meg.

Der og da føler jeg meg som den rene maharaja.

Les også: Nå forbyr Thailand publisering av ølbilder

Tohjuling i Lampang

Morgenen etter er luften utenfor krypinnet mitt frisk og innbydende, og ikke så kvelende fuktig som den ofte er i dette området. Lampang-provinsen ligger nemlig i nedbørsområdet til Mae Nam Wang-elven, som renner sammen med Mae Ping og munner ut i Siambukta ved Bangkok mer enn 60 mil lenger sør.

Byen Lampang er den tredje største i Nord-Thailand, og mest kjent som ”hestekjerrebyen”. Det skyldes de mange og fargerike hestedrosjene, som fremdeles er i utstrakt bruk. De fant sannsynligvis veien hit fra Burma, som frem til 1948 var styrt av britene (Thailand er svært bevisste på og stolte over at landet aldri har vært underlagt en annen statsmakt). Lampang har i tillegg en romantisk klang blant thaiene. Med sine mange templer i burmesisk stil, forseggjort utført av landets tømmerbaroner på 1800-tallet, anses Lampang blant mange innbyggere å være Thailands siste paradis.

Byen, som er i sterk vekst, er nemlig ikke i den grad preget av turisme. Selv det spektakulære tempelet Wat Phra That Lampang Luang, utført i tre i såkalt Lanna-stil, og kjent for sine 1800-talls veggmalerier, preges av lite annet enn de mange innbyggerne som er innom for sitt daglige bønnerituale.

Rundt Lampang tårner fjellene seg opp, men inne i selve byen er det relativt flatt. Derfor egner den seg ypperlig for en sykkeltur, ikke minst i bydelene, som ikke er så tett trafikkert som i sentrum.

Så tidlig på morgenen er heller ikke varmen så intens, og på et par timer tar tohjulingene oss innom flere markeder og et keramikkverksted. Rundt oss våkner Lampang sakte til liv, og etter et par timer på sykkelsetet roer vi ned med en kopp te, i skyggen av en pagode, og bare et steinkast fra den mektige Wat Phra That Lampang Luang.

Se også: 10 klipp som vekket reiselysten i 2015

Mystikk i høyden

Som mange andre steder rundt i verden tynnes det ut på landsbygda i Thailand. De unge og ressurssterke trekker til byene. 1300 meter over havet, i den lille landsbyen Mae Kampong, som ligger inneklemt mellom fjellene 50 km øst for Chiang Mai, har innbyggerne med myndighetenes hjelp tatt tak i utfordringen fraflyttingen representerer. Ved blant annet å innvitere turister på besøk håper de å styrke landsbyens innteksgrunnlag.

I Mae Kampong dyrker man hovedsakelig arabicakaffe og kinesisk te. Som en bigeskjeft til det har Spithong Toumma i tillegg åpnet hjemmet sitt for besøkende som vil oppleve noe annet enn templene, markedene og kjøpesentrene nede i Chiang Mai. Hun flyttet hit for snart 30 år siden, sammen med mannen, som døde for ikke lenge siden.

- Det var ikke like enkelt å frakte kaffen og teen ned fra fjellet etter at mannen min døde. Å huse besøkende har derfor blitt en kjærkommen ekstrainntekt, forteller Spithong. Sammen med sønnen Pongton på åtte gjør hun klar frokosten på sitt enkle kjøkken, som ligger i forlengselen av oppholdsrommet. Huset er bygget opp i trematerialer. Det tilstøtende tilbygget tjener som lagerrom, med et enkelt bad som er adskilt av en murvegg. Badegulvet er lagt i grov naturstein. I overetasjen er det to soverom, som gjestene nå har overtatt.

Noen timer etter at vi på ettermiddagen ankom fjellandsbyen dundret regnet ned, men nå er det opphold. Luften utenfor er frisk, adskillige grader kjøligere enn nede på sletten. Mange thaiere søker opp i fjellene når temperaturen i lavlandet blir for trykkende. For oss er imidlertid møtet med landsbygdas liv og levned den største attraksjonen.

Før kveldsmåltidet dagen før ble vi underholdt av tradisjonsmusikk. Noen av Mae Kampongs unge jenter fremførte i tillegg noen enkle, men vakkert utførte danser til sørgmodige toner fra enkle strengeleker. Til slutt ble vi velsignet av det jeg tenker må være landsbyens spirituelle leder. Så kom regnet, og hele landsbyen falt til ro.

* * *

Rundt meg glinser jungelen etter den voldsomme nedbøren. Når vi vandrer innover og oppover langs en bekk, som til slutt ender i et vakkert fossefall, står dampen opp over Mae Kampong. Det er som om landsbyen innhylles i et silkeslør. Det er vakkert, og der vi står virker det merkelig at mesteparten av barna der nede, uansett hva man får til av turisme, etter hvert kommer til å dra inn til storbyen. For å finne arbeid, partnere, og ikke minst oppleve alle de andre attraksjonene alle vi som står her søker etter.

Men, som med oss, er sjansen likevel ganske stor for at de en dag kommer tilbake. Om ikke annet for et øyeblikk eller to å oppleve skogens ro – og mystikk.