Minnesmerke for nazismens ofre blant funksjonshemmede

Til den såre melodien av en enkelt cello og tårevåte minneord fra familiemedlemmer åpnet Tyskland tirsdag et nasjonalt minnesmerke for de 300.000 syke og funksjonshemmede menneskene som ble systematisk drept av nazistene, melder AFP.

Monumentet ligger ved siden av parken Tiergarten og er det fjerde, og trolig siste, større monumentet i sentrum av Berlin som skal minnes grupper som ble rammet under Holocaust.

I løpet av det siste tiåret har det tidligere blitt laget monumenter for jødiske, homofile og ofre blant Roma-folket. Det nye monumentet hedrer en gruppe mennesker som lenge har blitt oversett, og som har hatt få til å tale sin sak.

Historikere og slektninger uttaler at det er på høy tid at også disse fikk sitt minnesmerke.

Les også: Høysesong for dødsturisme

– Etterlengtet

– Dette er en dag vi har ventet på lenge, sa Berlin-ordfører Klaus Wowereit foran et publikum på omkring 500 gjester ved byens kjente konserthall.

Etter flere års lobbyarbeid gjennomført av slektninger og engasjerte borgere av Berlin stemte den tyske nasjonalforsamlingen i november 2011 for opprettelsen av et sentralt minnesmerke for ofrene for det nazistene kynisk vis kalte et «eutanasiprogram».

Kransnedleggelse ved det nye minnesmerket i forbindelse med åpningen tirdag. Foto: Scanpix/AFP.

Aktivistene måtte «kjempe ikke kun mot glemselen, men også mot mektige motstandere, som vitenskapsorganisasjoner som avviste at de var involvert i «eutanasi»-drapene og beskyttet forskere som ble forbrytere», sa Wowereit.

Minnesmerket har en skulptur som ligner en vegg av blått glass, og informasjonstavler som forteller om nazistenes program for å utrydde syke, fysisk og psykisk funksjonshemmede og mennesker med lærevansker.

Det ligger samme sted som en tidligere villa ved Tiergartenstrasse 4, der mer enn 60 nazistiske byråkrater og leger arbeidet i hemmelighet med T4-programmet for å organisere massedrap på pasienter ved sanatorium og psykiatriske klinikker.

Les også: Der julen ikke fantes

Gasset

Hartmut Traub kjempet med tårene da han fortalte om sin onkel Benjamin, som led av schizofreni og ble drept i gasskammer i 1941, 27 år gammel. Basert på egne studier la han frem den gruvekkende fortellingen om onkelens død.

– Benjamin sto inneklemt med 63 andre nakne menn i et svært trangt rom. Dørene stengte seg, sa Traub.

– Karbonmonoksid strømmet fra «dusjhodene». Benjamin følte seg syk. Han mistet bevisstheten. Etter få minutter hadde han og hans 63 kamerater blitt kvalt i smerte.

Mellom januar 1940 og august 1941 tok leger systematisk livet av 70.000 mennesker med gass ved seks ulike steder på tyskkontrollert territorium. Etter protester fra den katolske kirken og rasende borgere ble T4-gassprogrammet stanset. Men drapene fortsatte.

Fra 1940-1941 gasset leger systematisk mer enn 70.000 fysisk og psykisk utviklingshemmede i Tyskland. Foto: Scanpix/AFP.

Fra august 1941 til krigen tok slutt i 1945 døde ytterligere titusener ved tvangssulting, forsømmelse eller overdoser av smertestillende midler som morfin. Mange ble ofre for bisarre medisinske «eksperimenter» og tvangssterilisering.

Få av drapsmennene ble brakt for retten etter krigen, på tross av profilerte rettssaker som dem mot legene ved Nuremberg i 1946-47. Mange av de involverte legene fortsatte simpelthen sine karrierer.

Les også: Anne Franks gamle klinkekuler funnet i Nederland

– Svake og forsvarsløse

Hverken Vest-Tyskland eller det kommunistiske Øst anerkjente eller kompenserte de overlevende, og mange familier gikk omkring med en følelse av en skam over slektninger som ble betraktet som mindre verdt enn mennesker.

Sigrid Falkenstein, niesen til et offer med læringsvansker, Anna Lehnkering, sier T4-programmet banet vei for det større folkemordet under «Det tredje riket».

– De systematiske drapene på de svake og forsvarsløse, syke og funksjonshemmede, var en test før den kommende masseutryddelsen nasjonalsosialistene gjennomførte, sier hun.

– Mer enn 70 år etter disse forbrytelsene skylder vi disse menneskene en plass i vårt lands kollektive hukommelse. Traub og Falkenstein la sammen med tilstedeværende politikere ned hver sin enslige hvite rose til minne om ofrene, ved foten av minnesmerket.

Monumentet har blitt utformet slik at det skal være lett å besøke for dem som sitter i rullestol, og har lydutstyr for synshemmede, videoer med tegnspråk for hørselshemmede og forenklede tekster for mennesker med læringsvansker.