Mellom himmel og hav i Essaouira

Det kan blåse friskt utenfor de høye middelaldermurene som omkranser Essaouira. Fra fortet Scala de la Kasbah helt ytterst på den lille landtungen har man fri utsikt til sør, vest og nord. De gamle kanonene som engang skulle forsvare byen, står fortsatt oppmarsjert langs bymuren, som er blitt et yndet utfluktssted for både unge og gamle.

Den marokkanske kunstprofessoren Abdelhamid El Hardouz har funnet seg en krok der han sitter og fyller små lerreter med raske penseldrag og sterke farger. Et lite glass med søt, gulgrønn myntete er innen rekkevidde.

– Lyset her i Essaouira er helt spesielt. Det er derfor så mange kunstnere kommer hit, sier Hardouz og drar solhatten litt lenger ned i pannen.

Små gallerier og gateutstillinger setter farge på den lille byen med sine hvite husvegger og blå vindusskodder. I 2001 ble Essaouiras gamleby, eller medinaen – som ser omtrent likedan ut som da den ble anlagt av en fransk arkitekt på 1700-tallet, med rette gater omgitt av en solid festningsmur – oppført på UNESCOs verdensarvsliste.

Les også: Her er verdens vakreste øy

Stor takhøyde

En annen som har slått seg ned i Essaouira, er nordmannen Thor Arne Hauer. I snart tre tiår har han delvis bodd i Marokko. Fra sin riad i Marrakech organiserer han fotturer i Atlasfjellene for gåglade turister, eller holder skrive- og fotokurs for norske bedrifter. Men Marrakech ble etter hvert for støyende, og for fem år siden kjøpte han et hus i Essaouira sammen med et annet norsk ektepar.

– Dette er en veldig tolerant by. Det er stor takhøyde her, sier Thor Arne.

Kanskje var det derfor Essaouira ble bohemenes, hippienes og hasjrøykernes paradis for noen tiår siden. Den avslappende atmosfæren tiltrakk seg også musikere som Jimi Hendrix, Janis Joplin og Leonard Cohen. De fleste av de gamle hippiene er nå forduftet, men en og annen etterlevning kan fortsatt ses syklende langs strandpromenaden.

– Det er en nærhet her. Man kommer veldig tett på folk, man føler seg inkludert, mener Thor Arne.

Kanskje er det likevel noe sant i myten om at Thorbjørn Egner ble inspirert av Essaouira da han skrev historien om Kardemomme by? Tiden går i alle fall langsomt her, på kardemommevis.

Treskjærer Iliass Mohammed er mer opptatt av at Essaouiras stolte trearbeidstradisjoner er på vikende front.

– Før drev alle her med treverk, sier han og slår ut med hånden mot de andre bodene langs bymuren. I stedet for utskårne skrin i oliventre er det nips og fargesterke klær som dominerer.

Les også: Ryanair med «gratisbagasje» og «premiumseter»

Sommer hele året

På takterrassen til Taros kafé sitter en gjeng molefonkne windsurfere og ser ut over den enorme Sidi Kaouki-stranden rett sør for byen, der små bølger slår dovent inn mot land. Det er først når vinden uler rundt hushjørnene og bølgene slår mot bymuren med truende klask, at de får satt seil. Essaouira er for lengst blitt et av brettseilernes yndlingssteder.

Men i dag leker sola i krusningene, og europeiske turister har slått seg ned under palmeparasollene. Andre tar en tur langs stranda, som strekker seg endeløst sørover, eller til havna, der det alltid er hektisk aktivitet rundt de mange blåmalte fiskebåtene.

Eller man kan leie en hest for noen hundre dirham av Ibrahim Sahara, en gammel berber som sitter ved strandpromenaden og venter på kunder. Ibrahim er iført både turban og fotsid kaftan på berbersk vis, men har ikke noe imot turistenes mer frigjorte påkledning.

– Turismen er bra. Den gir oss arbeid, sier Ibrahim.

Les også: Flere turiststeder på Tenerife stengt etter manetinvasjon

Sjørøveri og slaver

Essaouira ble etablert på 1400-tallet, av portugisere som trengte en handelsstasjon. Hit strømmet etter hvert gull, elfenbein, salt og påfuglfjær fra Timbuktu og andre byer.

Handelsrutene til Europa førte imidlertid til en annen aktivitet: Sjørøveri. Nærmere én million europeiske sjømenn, deriblant flere tusen skandinaver, ble tatt av pirater og solgt på slavemarkedene i Marokko, Algerie, Tunisia og Libya.

Som porten til Timbuktu ble Essaouira en senter for slavehandelen. De hvite slavene ble samlet i byens offentlige bad, Lalla Mira, som i dag er omgjort til et privat hammam, der man kan få en runde med skrubb og innsmøring av Marokkos eksklusive arganolje for noen hundrelapper.

På midten av 1700-tallet besluttet imidlertid danskekongen Frederik V å få slutt på sjørøveriet. Mot et løfte om at dansk-norske sjøfolk skulle få seile i fred, inngikk han en handelsavtale med den marokkanske sultanen.

I dag kommer skandinavene høyst frivillig til Essaouira. I den blå timen ved solnedgang blander de seg med Essaouiras innbyggere i gatene. Arm i arm vandrer gamle ektepar i tradisjonelle kjortler og ungdommer i dongeri opp og ned langs gatene rundt souk'en midt i medinaen. Beskjeder hoies fra gatehjørner, en kopp myntete drikkes i all gemyttlighet, en gullbrodert kaftan får ny eier.

Det merkes at Essaouira ikke har blitt en turistmaskin, som Agadir lenger sør.

– Vinden har reddet byen. Ingen tør å bygge store hoteller her. Så i stedet for Syden-turister er det kunstnere og intellektuelle som vil hit, sier Thor Arne Hauer.