Siste rest av Sovjetunionen:Transnistria: Gatelangs i et land som ikke finnes

TIRASPOL, TRANSNISTRIA (ABC Nyheter) Men først må du komme deg over grensen ...
- You have problem, mister. Big problem. Grensevakten i den grønne militæruniformen ser på meg med bryskt blikk.

Jeg spør høflig, men undrende, hva som synes å være problemet. Hvorfor ble jeg for eksempel tatt ut av passkontrollen og inn på et forhørsrom. Jeg er jo fra Norge, kjempers fødeland og så videre.

- Du trenger en adresse i Transnistria for å reise hit, fortsetter grensevakten bestemt. Without address, Transnistria bye bye. Det er omtrent slik han framlegger det.

Nå vil han se hvor mange penger jeg har.

- You have money, spør han og fester øynene sine på meg som en knagg.

Jeg har lest om dette i guidebøker. Om grensevakter som alltid finner feil på dokumentene til vestlige turister. De vinker turistene til side på grensen og vil ta seg betalt for å løse hva det nå er som er problemet. Korrupsjon sies å være en av hovednæringene i Transnistria.

Frykt for at Moldova blir Russland neste offer

LES SAKEN

Lommene fulle av dollar

Joda, jeg mangler da ikke penger. Lommene mine er fulle av dollar samt sedler fra Moldova og Romania.

Jeg stikker hånden min ned i høyre bukselomme og forsøker å gjette meg fram til seddelen som har minst valør. Taktikken havarerer. Opp av lomma kommer en feiende flott 50 dollarseddel fra USA. Fader.

- Dette er alt jeg har, lyver jeg, og viser fram seddelen til grensevakten. Han nikker til meg med skuffet mine. 50 dollar er visst for mye til at han kan komme komme unna med det. Jeg stikker seddelen tilbake i lomma igjen.

Men grensevakten er ikke den som gir seg. Nå spør han om jeg kanskje kjenner noen i Transnistria som jeg kan bruke adressen til. Kanskje kjenner jeg for eksempel en jente der? Jeg er fristet til å spørre om han baserer spørsmålet på et rykte. Men jeg biter det i meg, og sier det som det er:

- Jeg er nok en av dem som går rundt uten å kjenne noen i Transnistria.

Saken fortsetter under

Den største attraksjonen i Transnistria er trolig Transnistria selv. Men denne tanksen er et populært fotoobjekt blant de få turistene som finner veien inn til landet. Foto: Sverre Bjørstad Graff.

Vi har vært fem minutter på bakrommet nå, og kan begge konstatere at dialogen vår verken beveger seg fremover eller bakover. Ordene vasser i stillstand, inntil jeg plutselig husker noe Internett har fortalt meg:

Den moldovske pizzakjeden Andy's Pizza har en filial i Transnistrias hovedstad Tiraspol. Denne kunnskapen må jo være godt for noe.

- Kan jeg ikke bare skrive Andy's Pizza i feltet for adresse, forsøker jeg meg med et smil.

Tanken på en nordmann som vil til Europas mest lukkede land for å spise pizza høster unektelig undring hos grensevakten. Han tar passet mitt og begynner å bla i det.

- Er du ikke glad i norsk pizza, spør han.

- Joda, svarer jeg, vi har opptil flere kjeder som leverer kvalitetspizza i Norge også. Jeg nevner et par eksempler. Det skal ikke stå på det. Men hva er vel norsk pizza mot pizza fra utlandet?

Vakten blar videre i passet mitt. Han ser et visum fra India og kommenterer at det er et vakkert land. Jeg sier meg enig, og vi lar praten kretse rundt India en stund. Grensevakten har riktignok aldri vært der, men han har sett det på TV og sett noen bilder i en bok. Nå finner vi hverandre i en felles enighet om at India er et stort og vakkert land. Det føles som om vi er i ferd med å bli dus.

- Pizza altså, sier han etter en stund.

Ja, pizza. Svarer jeg.

- Greit, kom tilbake om tre timer. And welcome to Transnistria!

Trans... hva for noe?

Minirepublikken i Moldova dekker et landområde med 50 km på det bredeste og 220 km fra ende til ende.

For de uinnvidde: Republikken Transnistria er en smal stripe geografi klemt mellom Moldova og Ukraina. Da Sovjetunionen kollapset i 1990, rev landet seg løs fra Moldova og erklærte seg uavhengig. Deretter fulgte en kort krig som sluttet i 1992.

I skrivende stund bor rundt 500.000 innbyggere i landet, mens omlag 140.000 mennesker lever i hovedstaden Tiraspol.

De har president, eget flagg og egen myntenhet, men anerkjennes bare av de georgiske utbryterrepublikkene Abkhasia og Sør-Ossetia, som igjen blir anerkjent av, tja, nesten ingen.

Les også: Moldova: Vinlandet knapt en nordmann besøker

Det ble riktignok aldri til at jeg spiste pizza i Transnistria. Grensevakten får ha meg unnskyldt. Tilfeldighetene ville ha det til at jeg kom i prat med 53 år gamle Ludmila vel tilbake i minibussen igjen.

Elskverdige Ludmila var på vei hjem etter et kort besøk på et sykehus i Moldova. Hun hadde vondt i hjertet, fortalte hun, og dro til nabolandet for legetilsyn. Nå tilbød hun seg å vise meg rundt i hovedstaden til dette forunderlige landet. Et tilbud man selvsagt ikke kan si nei til. Selv om det foregår på et språk du bare hadde to år på ungdomsskolen. Tysk.

- Kom, sier hun i det vi er framme ved endestasjonen litt utenfor sentrum av Tiraspol. La meg vise deg. Det er sunt å gå.

Les også: I ruinene av Sovjet

Sovjetunionens siste rest

En reise til Transnistria er som en reise tilbake i tid. Til en tid der Sovjetunionen fortsatt eksisterte og hvor hammer og sigd utgjør en vesentlig del av dekorasjonen. På den positive siden er landet også befriende fritt for pregløse kjeder som McDonalds og Starbucks.

Den største attraksjonen i Transnistria er trolig Transnistria selv. Men hovedstaden Tiraspol kan også skilte med et par, tre museer av en viss interesse, og Ludmila virker ikke så rent lite stolt i det vi står foran inngangen til det første av dem: Det nasjonale gassmaskemuseet.

Neida, jeg hørte ikke feil. På gebrokken tysk forteller min gode guide at vi nå befinner oss i huset til Nikolai Selinski, mannen som oppfant gassmasken. Selveste.

Nikolai Selinski. Foto: Wikimedia Commons

- Her er orgelet han spilte på, der ser du tekokeren hans. Og der ser du en gammel veggklokke som han eide. Begeistret ber Ludmila meg om å posere ved siden av gjenstandene på museet. Dernest vinker hun en ung museumsansatt bort til meg for å ta bilde. Knips, knips, knips. På bildene smiler jeg nesten sjokkerende entusiastisk.

På egen hånd går jeg fra rom til rom for å ta utstillingen nærmere i øyensyn. Jeg ser ganske riktig gassmasker, samt gamle sorthvitt bilder, medaljer og utmerkelser. Det er ingen andre turister her. Etter noen minutter takker jeg høflig og sier at det er interessant, og at jeg er glad for at jeg nå vet litt mer om gassmasken, for man vet jo aldri.

Vi går ut igjen og litt lengre bort i gaten, hvor vi svipper innom et nytt museum. Denne gang det jeg antar er et historisk museum. Men det kan like gjerne være et museum for gamle papirer, landsbruksgjenstander, krigsmedaljer eller kanskje konjakk og brennevin produsert i Transnistria. Jeg får ikke helt taket på det. Det er ikke så mye hjelp i det engelskspråklige arket den middelaldrende museumsdamen med stramt hår gir meg.

Les også: På denne Paris-restauranten spiser du biff i blanke messingen

Ludmila irriteres over at jeg må betale 15 ganger mer enn henne for å slippe inn. Men det sier hun ikke før etter at guiden har gått foran og slått på alle lysene i alle rom, og vi er vel ute igjen.

- Das ist nicht richtig, beklager hun seg. Hun synes ikke det er rett at jeg skal betale mer, bare fordi jeg ikke er fra Transnistria. Jeg liker Ludmila. Hun er en god og omtenksom dame.

Rett utenfor museet er det minnesmerker for soldater som har falt i krig. Hun sukker stille. En stor tank er utstilt som monument. På bakken brenner en evig ild fra en kommuniststjerne.

Jeg spør hva det symboliserer.

- Krieg, svarer Ludmila på tysk, før hun korrigerer seg selv og forsøker å finne det riktige ordet.

- Fred. Flammene symboliserer fred ... Andektig går hun bort til en svart tavle med navn på falne. Der står hun stille en stund, før hun kommer bort til meg smilende og spør om jeg er klar til å gå videre.

Saken fortsetter under

Et museum for gamle papirer, landsbruksgjenstander, krigsmedaljer eller kanskje konjakk og brennevin produsert i Transnistria. Det er vanskelig å finne engelsk informasjon i Transnistria, det meste foregår på russisk. Foto: Sverre Bjørstad Graff.

Vi går over broen over elven som deler landet og som sårt trenger vokaler, Dnstr. For øyeblikket repareres broen av maskiner som virker hundre år gamle. Et par gamle koner passerer oss, krokrygget og bærende på poser med grønnsaker. En annen triller på en sykkel som jeg har sett bilder av fra 50-tallet.

Ludmila ler og spør om jeg blir sjokkert over livet her. Om jeg synes det er umoderne og enkelt. På gelenderet til broen er det festet hengelåser med navn til forelskede par.

Utfordrende tilværelse

Ludmila forteller at hun håper å dra til Tyskland snart. Men det er ikke så enkelt for henne å reise. Visum og reisedokumenter har hun ventet på i snart ett år. Hun vet fortsatt ikke når hun eventuelt vil kunne få dem. Hun smiler og peker ned på en sandbanke ved elvebredden og skifter elegant tema.

- For bare en uke siden hadde vi nesten 30 grader her. Da var det flusst av folk som kom hit for å ta en dukkert. Vi stopper opp og ser utover det grønne landskapet elven skjærer igjennom. Bak trærne skimtes en og annen bygning.

Les også: Makarska – et paradis for fotturer

Tiraspol er en rar by i et rart land. Avenyene er brede, bilene få. Til tross for at byen er på størrelse med norske Trondheim (som forøvrig er vennskapsby), mangler byen et kompakt sentrum som vi er vant til fra vår del av verden. De monumentale bygningene ligger spredt. Men parkene og grøntområdene er mange.

- Livet her er utfordrende, forteller Ludmila uten å gå i detalj. Det er lite penger i omløp, og det er flere år siden hun mistet jobben på Kvint-fabrikken der de lagde cognac.

Saken fortsetter under

Restaurant Eilenburg, oppkalt etter den tyske vennskapsbyen med samme navn. Tiraspol er også vennskapsby med Trondheim. Foto: Wikimedia Commons

- Det er enklere om høsten. For da er det mye grønnsaker, forteller Ludmila. Hun snakker om det vesle huset hun og familien har på landet, der de kan høste av det naturen har å by på. Det hjelper godt når pengene ikke strekker til.

Selvstendighet eller integrering

På den tiden Ludmila vokste opp var det ikke snakk om Moldova og Transnistria. På den tiden var området en del av Sovjetunionen. For den eldre generasjonen er ikke moldovere så ulike dem selv. Men etter at republikken løsrev seg på 90-tallet har en hel generasjon unge blitt opplærte i å se på nabolandet som et separat land med ulik kultur. Det er utfordrende både for Moldova og Transnistria. For Moldova er spørsmålet om Transnistria det store hinderet for et mulig EU-medlemsskap.

Til tross for at Transnistria består av Moldovas økonomiske indrefilet, er de økonomiske utsiktene dårlige. Dårlig er også sjansen for en gang å bli fullt ut anerkjent som selvstendig stat.

Aller helst skulle nok transnistrierne ha ønsket seg full integrering i Russland. Men det er vanskelig så lenge nærmeste russiske grense er over 50 mil unna. Sagt på en enkel måte: Konflikten landene i mellom er muligens gunstig for slue forretningsfolk og en håndfull mennesker i eliten. Men for den vanlige mann og kvinne i gata, fører Transnistria-spørsmålet bare til splittelse, fattigdom og mistro.

Les også: 10 populære destinasjoner som er lei turister

Tar bilder i smug

Kameraet mitt henger rundt skulderen i det vi svinger inn i hovedgaten, som bærer navnet 25. oktober etter startdatoen for den russiske revolusjon i 1917. En politibil passerer. Politibilen er en liten Lada. Like ved fylles en trolleybuss opp med passasjerer.

Jeg spør Ludmila om det er greit at jeg fotograferer. Av smilet hennes skjønner jeg at det er best om jeg lar være - eller i det minste gjør det diskret.

Jeg knipser mens jeg går. Forbi statuen av kosmonaut Juri Gagarin, veggen med transnistriske helter, universitetet i Tiraspol, teateret hvor selvstendigheten ble proklamert i 1990 og parken hvor et par eldre menn minnes slaget om Stalingrad i det jeg passerer. De kjempet begge i de blodige kampene. Picture. Bild, spør jeg forsiktig. Ludmila oversetter til høflig russisk. De to mennene smiler varmt og nikker.

Det blir, som sagt, aldri til at jeg fulgte lovnaden om å spise pizza i Transnistria. Tre timer går fort som ny i fremmed land. Vel framme ved bussterminalen tar Ludmila regien og kjøper billetten min tilbake til Moldova. Jeg finner fram noen av sedlene mine i lomma og gir dem til henne.

- De forstår ikke engelsk, forklarer hun meg. - Men jeg har pengene her, du må ta dem.

- Nei, sier Ludmila, vennlig, men bestemt.

Jeg forsøker på ny å gi henne pengene for billetten, men den vevre damen er fortsatt like bestemt. Det fremstår som en prinsippsak for henne.

- Da jeg våknet opp i morges hadde jeg vondt i hjertet mitt. Jeg gruet meg til dagen. Men så møtte jeg deg, og vi kunne vandre rundt i byen sammen. Det gjorde godt for meg, og nå har jeg ikke vondt i hjertet mitt mer, sier hun og skyver smilende pengene tilbake i hånden på meg.

Gesten hennes rører meg. Den rører meg fortsatt. Pengene hun bruker på meg tilsvarer muligens flere dagers lønn. Jeg vil gi noe tilbake, og gir henne visittkortet mitt, slik at hun kan sende meg adressen sin om det er noe jeg kan gjøre for henne.

Jeg hører ikke fra henne igjen.

Transnistria er kanskje Europas fattigste land. Men menneskene er rause. Turister som drar dit kommer gjerne tilbake rikere enn da de dro.