Etter revolusjonen:

På granatepleslang i Tunisia

I skyggen av muren rundt medinaen i hovedstaden Tunis er det nesten umulig å ikke kjøpe noe. Foto: Tor Strand

Det er ikke revolusjonsturisme å besøke landet nå, snarere demokratiturisme, i den grad turistene beveger seg utenfor all inklusive-hotellene.

Tunisia

Tunisia er det minste landet i Nord-Afrika og ble først selvstendig i 1957. Zine El Abadine Ben Ali ble fjernet av folket under «Den arabiske våren». Stor arbeidsløshet.

Tips: Økonomiske transaksjoner kan føre til ubehagelige opplevelser. Husk at du som turist er en vandrende lommebok.

Religion: Islam

Språk: Arabisk/Fransk

Flytid: 4 timer

Museum: Bardo, Avenue du 2 mars 1934, Tunis

Ting å se

Keramikkfabrikk: På grunn av forbudet mot avbildning i islam, er kunsten basert på strengt geometriske mønstre.

Kalligrafien: Ordet er kunstverk. Skrivekunsten ble ansett som en guddommelig evne og ble benyttet til utsmykking av moskeer og palass.

Vannpipe: Søtlig røyk stiger opp og sprer seg når glødende kullbiter legges på vannpipen.

Teppebutikkene: Tepper av slitesterk ull som sliter på lommeboka, vakker silke som nesten tvinger fram kredittkortet - eller kelimer fullspekket med symboler. Vær rede for tøffe forhandlinger.

Folk: Arabere, berbere og touareger.

Spise og drikke

Cous-cous: Couscous, nasjonalretten, er en lammegryte med couscousgryn, laget av durumhvete. Maten er påvirket av ulike erobrere: fønikere, romere, bysantinere, arabere, korsridderne, tyrkere og franskmenn.

Ojja: tomatsaus med harrissa, eggerøre og merguez-pølser.

Harissa: Nysepulver? spurte jeg første gang det kruttsterke krydderet la seg i halsen og begynte å klø. Men det røde pepperet piffer opp alt fra poteter til gryter.

Mynte-te: Arabere drikker te i varmen. Et godt råd å følge.

Vin: Tunisias vinproduksjon har røtter tilbake til fønikerne. Muscat de Kelibia, søt muscat som aperitiff. Sidi Rais – en rosévin eller de fruktige rosévinene fra Beja Jendourma-området, samme område som de kjente, tørre Ugni-vinene kommer fra.


TUNISIA (ABC Nyheter): Granatepler, ikke granater, farger lundene oransje i det minste landet i Nord-Afrika.

Da «Den arabiske våren» feide over landet, og president Zine El Abidine Ben Ali ble fjernet, sviktet turismen. Når landet stabiliserer seg har Tunisia et skrikende behov for turister.

Tunisia frister med på lange strender, gode veier, historie, kultur - og lunder uten granater- men med granatepler.

Les også: Søvnløs i Sevilla

Fra Hammamet til Sidi Bou Said

På den fruktbare halvøya Cap Bon, omgitt av sitron– og olivenlunder, bader byene i sol. Her ligger en av nordmenns favoritter, Hammamet, en arabisk småby med en liten medina, hvitkalkede hus og trange gater innenfor murene.

Går man helt opp til det øverste utkikkspunktet, skuer man utover tak med klessnorer som rykker i vinden, og krydder som tørkes på snorer i solen. Fra Hammamet til Sidi Bou får man lett med seg 5 byer, inkludert markedet i hovedstaden – på en dag.

De mest utrolige kjøredoninger, påkledninger og sjarmerende tannløse smil treffer en gjennom bilrutene. Vi stopper og kjøper appelsiner langs veien, granateplene henger fristende nær de åpne bilvinduene.

Sidi Bou Said, den blå og hvite byen, kunstnerbyen, er bare er et par timer og tre spennende stoppesteder unna Kasbahen i hovedstaden Tunis.

Les også: Europas ukjente øyperler

Bakveien til medinaen

Revolusjonen har presset frem tre hovedgrupperinger, det religiøse alternativ som det største, sentrumspartiet Nida, med røtter blant Bourguiba-tilhengere, og et radikalt sosialistisk ventre.

Kanskje dette er dagens samtaleemne når vi nærmer oss neste stopp, hovedstaden Tunis. Vi nikker gjenkjennende til hovedstadens parkeringsproblemer. Bakveien til medinanen viser seg å være det beste valget når man kommer i leiebil.

Vi går i trengsel forbi boder med multefisk og kongereker, delikatesser man gjerne skulle sett ferdig stekt og fri for fluesvermer, men her er det meste rått.

Hos slakteren henger flådde sauehoder på kroker, side om side med klover og haler.

Les også: Flyt på Bangkoks livsnerve

- Ser lysere på fremtiden

Basarene fyller lungene med farge og lukt, en eldre mann guider oss til et herskapshus omgjort til museum. Vi er de eneste besøkene. En fransktalende, selvoppnevnt guide, viser stolt fram byens historie og skaper museums-mersmak.

Arbeidsløshet og prisøkning har skapt stor arbeidsløshet og ikke alle er like høflige som denne herren som avslo driks.

- Tunisiere har ikke blitt mer desperate i jakten på turistenes penger, forteller Muhamed som bor i Norge.

- Tvert i mot, det kan virke som om de slapper mer av og ser lysere på fremtiden.

Neste stopp er Bardo-museet, et tidligere maurisk palass der romerske mosaikker med tema fra gresk mytologi dekker veggene. Senere på dagen får vi erfare at takmaleriene setter seg fast i minnet. Selv den som skyr museer lar seg henføre av mosaikk og arabesker.

Les også: Unngå den meksikanske turistfella

Sommer i Goulette

Tredje stopp, Kystbyen La Goulette, er kjent fra filmen «En sommer i Goulette» (regi: Ferid Boughedir). Filmen skildrer det tapte paradis: vennskapet mellom en jødisk, en muslimsk og en kristen familie.

Byen virker søvnig, gatene nesten folketomme til tross for høyhusene. Vi puster inn duften av sjø og tar en kopp te på en kafé med bare menn, drikker svart kaffe - og blir dagens samtaleemne før Karthago.

Landets mest kjente turistattraksjon viser historien i form av gjenstander og jordlag. Oldtidsbyer med antikke ruiner får man lett følelsen av å ha sett før, mens den hvite kunstnerbyen er så nær at man kan strekke ut en hånd og berøre den i horisonten.

En berberkvinne, kledd i vakre tradisjonelle klær stanset opp og smiler. Det er hit mange vil.

På toppen av en klippe svever Sidi Bou Said som en himmelsk bomullsåker. Vi parkerer bilen og trer inn i en akvarell. Høyt oppe over havoverflaten vandrer man på brostein, beundrer vakre dører i blått eller hvitt, kjøper en akvarell, glemmer å prute og får et smil på kjøpet.

Les også: Det sakte liv i Lisboa

Kvinner forsvinner som skyer

Byens ansikt er fotogen som en garvet modell. Midt inni det perfekte postkortet, begynner det plutselig å øse ned. Trappetrinnene opp til Cafe des Nattes, som vanligvis fylles av smilende ansikter, ligger glatt og tom. Duften av sjasmin blandes med fuktig tøy og mynte.

Paraplyene dukker opp fra intet - som om selgerne har samlet på paraplyer til denne dagen. De eldre kvinnene, innhyllet i hvitt, forsvinner som skyer i kuling gjennom dører dekorert med Fatimas hånd og svart metall.

- En hånd betyr en familie, to betyr at huset bebos av en storfamilie, sier en av malerne. Vi undrer oss over livet bak de stengte dørene. En katt smetter inn. Snart vender den tilbake uten annet å meddele enn et langtrukkent miauu.

På returen sitter mennene langs veien som rotfaste trær. De ser ut til å være de samme som sist. Før vi spøker om unyttige tedrikkende menn, husker vi at det var en fattig gateselger som satte revolusjonen i gang.

Personvernpolicy