Soundtracket til Lisboas sjel
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Fado på hjemmebane
I Lisboa kan du oppleve den melankolske fadoen på hjemmebane. Her er de beste stedene:
Fadorestauranten Senhor Vinho i bydelen Madragoa ligger litt utenfor turistløypa og nettopp det er en fordel. Her opptrer noen av Lisboas beste fadosangere og gitarister. Og både maten og vinen er glimrende på restauranten, som tilhører sangerinnen Maria da Fé.
I Bairro Alto er utelivet heftig og nettene lange, men turistene er også mange her. Den legendariske restauranten Adega Machado åpnet i 1937 og var bohemenes foretrukne fadosted på 50- og 60-tallet. Restauranten har blitt renovert, men fado står fremdeles på programmet hver kveld klokken 17.00.
Café Luso i Travessa da Queimada 10 har en fadotradisjon som går tilbake til 1927. Det legendariske nasjonalikonet Amália Rodrigues sang for publikum her.
Alfama er en av bydelene hvor fadoen har sitt opphav og mange lokale fadistas foretrekker stedene i de kronglete gatene her. Restauranten Clube de Fado er eid av gitaristen Mário Pacheco og ble berømt i Carlos Sauras filmhyllest til fadoen – dokumentaren Fados – fra 2007.
Bela Bar er en liten bar med stor personlighet i Rua dos Remédios 190. I skrivende stund har sjefen selv, Bela, full kontroll på kaoset som oppstår under fadokonsertene. Stedet har verken hjemmeside eller fast program. Her er improvisasjon den høyeste kunstformen. Jazz er heller ingen fremmed gjest i Belas bar.
Museu do Fado - eller Casa do Fado e da Guitarra portuguesa – er et glimrende museum, som gir en innføring og et inntrykk av Lisboas fadounivers. Museets hyggelig restaurant og kafé – med uteservering - er også vel verdt et besøk.
LISBOA, PORTUGAL (ABC Nyheter): Den syngende senhora tar en kunstpause og knuger det sorte sjalet mellom hendene sine. Så henter hun kraft i bunnen av magen og en dyp stemme ruller ut i natten. Joana Amendoeira har sunget fado siden hun var 14 år og er en ettertraktet artist på Lisboas scener.
– Følelser, følelser og atter følelser, sier 30-åringen når hun skal beskrive hva fado er for henne.
Portugal har mange legendariske fadosangere, den største er Amália Rodrigues, her i midten på veggen på Museo do Fado. Foto: Ida Svingen Mo
På samme måte som sørstatene er opphavet til blues, er fado Lisboas musikk. På 1830-tallet startet lisboetterne med å synge fado i havnebarer i bydelene Alfama, Mourarioa og Madragoa.
Fra hjertet
Politisk og sosial uro stod på dagsorden i datidas Portugal og musikken ble et speilbilde av den laveste samfunnsklassens virkelighet. Løsslupne damer, tatoverte seilmenn og småkriminelle som befant seg på utsida av samfunnet samlet seg rundt den 12-strengede portugisiske gitaren for å synge om hverdagslige dramaer. Den første store stjerna var Maria Severa, en syngende prostituert.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen– Fado kommer fra hjertet, sier Helder Moutinho, som tilhører et av Portugals største fadodynastier og er vokst opp med musikken. Nå har han selv gjort karriere som sanger både i inn- og utland.
Les også: Lisboa: Melankoliens mester
(Saken fortsetter under)
Helder Mouthino og Joana Amendoeira er to av Portugals fremste fadoartister. Her på Senhor Vinho i Madragoa. Foto: Ida Svingen Mo
Han understreker at lengselen – på portugisisk saudade – står sentralt i fadoen.
– Det har å gjøre med vår historie som sjøfartsnasjon. Saudade handler om lengselen etter både de som dro vekk og de som ble igjen. Det er en følelse av noe som er gått tapt, kanskje for alltid. Fado gjenspeiler den portugisiske sjelen, som både er melankolsk og litt fatalistisk, forklarer sangeren.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenLes også: Smaken av Lisboa
Fullemannsfado
I Alfamas smale gater ligger fadobarer- og restauranter, som både turister og lokale frekventerer. Foto: Ida Svingen Mo
I Rua dos Remédios 190 i Alfama - Lisboas eldste kvarter – dugger det på vinduene i de sene nattetimene. Her blir sanger om sorg og kjærlighet fremført med stor inderlighet foran et publikum som står som sild i tønne.
Artikkelen fortsetter under annonsenLokale sangere og gitarister – både amatører og profesjonelle – synger for gamle menn med drømmende blikk og turister med sine kameraer. Artister og publikum står kun på en armlengdes avstand.
I det røykfylte lokale er noen av landets beste fadoartister samlet denne kvelden. Den store stjerna Carminho sitter i vinduskarmen sammen med sin mor, også hun en kjent fadosangerinne. Sjefen selv, Bela, en lav korthåret kvinne, svirrer bestemt mellom bordene og hysjer på den lystige folkemengden mens hun deler ut små tapasretter.
I Lisboa fins det mange slike barer, hvor såkalt fadio vadio – fullemannsfado – skaper stor stemning, men også helprofesjonell middagsunderholdning med dyktige artister på restauranter er utbredt.
Les også: Vi besøkte den mest underkjente regionen i Portugal
Fakta og følelser
(Saken fortsetter under)
Artikkelen fortsetter under annonsen
Museu do Fado gir en glimrende innføring i musikksjangerens historie og utvikling. Foto: Ida Svingen Mo
Museu do Fado åpnet dørene i 1998. I en lakserød bygning i hjertet av Alfama forteller museet fadoens utvikling ved hjelp av fotografier, lydspor, video, tekst og sceneantrekk.
Musikken er en blanding av de mange kulturene portugiserne kom i kontakt med etter at Vasco da Gama hadde seilt rundt Afrika til India i 1498, og senere Pedro Álvares Cabral til Brasil i 1500.
Artikkelen fortsetter under annonsenDet som startet som underholdning blant Lisboas laveste sosiale klasse ble senere omfavnet av den aristokratiske bohemen og musikken fant langsomt veien til større scener og teatre.
Under det fascistiske diktaturet fra 1933 til 1974 ble fadoen en del av den nasjonale folkloren med legenden Amália Rodrigues i spissen for suksessen. Men etter nellikrevolusjonen og innføringen av demokratiet i 1974 tok det flere år før venstresida aksepterte musikken igjen.
– I dag har fadoen endelig fått den respekten den fortjener, sier Helder Moutinho og viser til at UNESCO satte fado på lista over verdens kulturarv i 2011.
Les også:
