Venezia: Ferieflyt med gondol

VENEZIA, ITALIA (ABC Nyheter): Å bli med gondolierene inn i kanalene, er som å bla seg inn i permene på en antikk bok. Venezia er fascinerende avskallet, nær drukningsdøden – og da tenker jeg mest på floden av turister.

Men Venezia kan by på både festivitas og total ro, helt avhengig av når på året man avlegger byen et besøk.

Det tar 3 måneder å bygge den 10,75 meter lange farkosten, bestående av tre og metall, fra mahogni til jern og stål, til sammen over 300 deler. Reglene må følges, gondolens indre breddemål skal være 1,38.

– Det blir ikke bygget mange gondoler lengre, sier Nicola på stotrende engelsk.

Les også: En reise under 2300 broer

Få bygger gondoler

Det er bare et par-tre gondolbyggere igjen, men ingen ser ut til å bekymre seg i den synkende byen.

Det er ro Nicola (47) byr besøkende. Han insisterer bryskt på at navnet hans ikke er et kvinnenavn.

– Jeg lærte dette yrket som 12-åring, av min bestefar, forteller han og peker ut det ene herskapelige huset etter det andre, bebodd av forfattere.

Det er bare ektefødte venezianere som får føre gondolen – og alle er menn, så nær som én.

Midt på dagen varmer solen. Vi siger inn i en kanal med vakkert forfall, båtvrak og hus eid av poeter – i alt 170 historiske bygg fra det 13.århundre til 1800-tallet.

Vi passerer Squero di San Trovaso, i Dorsoduro hvor gondolene, som har en levetid på 30 år, repareres. Her har flere generasjoner satt i stand kanalens herskere. Nicola hilser på en mann i sixpence som er på vei over en bro. De veksler noen ord. Her hersker den poetiske roen som blir brutt når gondolierene stemmer gjaller mellom husveggene. Gondolene er ikke utstyrt med horn, så det er ropene som gjelder.

Les også: Gjenoppretter italiensk idyll

Regatta på kanalene

Før i tiden fyltes kanalene av 10 000 gondoler. Vår gondolieri vil ha oss til byen når den historiske regattaen, Regatta Storica, datert tilbake til 1300-tallet går av stabelen. Yrket er en livsstil, og Nicola vil vise oss de beste roerne.

Regattaen er som et karneval utenfor karnevalstiden og knytter bånd til Venezias storhetstid da byen var et handelssentrum med import av krydder og kunst fra Bysants, dagens Istanbul, Aleksandria og Athen.

Land som grenset mot Adriaterhavet og Middelhavet i øst ble erobret, en tid som begynte med Marco Polo men nådde sitt mest storslagne på 1400 og 1500-tallet.

Nicola lar oss ikke merke med at vi sitter i en gondol og ikke en sofa, lydløst glir vi under broene, sjekker at han dukker, tar tak i brosteinen og svinger. Han er ikke en cantable – syngende – gondolieri, men roper ut et varselrop før han runder hushjørnene.

Les også: Her ble operaen i Oslo "født"

Lett angst av kirkerommene

Basthatten tas bare på til ære for fotografen. Nicola liker ikke skyggen fra bremmen. Når solen forvandles til en gullkule og tåken siver inn, synker prisene.

Tusenvis av båter fyller kanalen i den årlige regattaen på høsten. Allerede i januar starter roerne å trene. Trafikken i Canal Grande - Canaletta - som svinger seg 4 kilometer gjennom byen, byr på utfordringer for roerne. Her møter de vannbusser – vaporetti – fraktebåter med store kraner, fritidsbåter og båter fylt til randen av varer til butikkene.

Visst er det flott å kikke opp på spir og kupler, få assosiasjoner til Istanbul, bli blendet av mosaikker, gull og takmalerier i Palazzo Ducale. Kanskje få lett angst av de overdådige kirkerommene i Basilica di San Marco der en vakt bryskt irettesetter en amerikaner som ikke har tatt av seg capsen ved inngangen, - og kirken er riktignok bygget for å demonstrere makt.

Men, det er broene og kanaler som lokker. Synet av de stripete ryggene på gondolieriene som forsvinner rundt en sving før gondolene utstyres med blå trekk og parkeres ved broene.

Les også: Ta fem om dagen - på italiensk

Venezia er et museum

Så følger vi smugene på land mot Ponte di Rialto, Rialtobroen, et samlingspunkt der par fletter hender og fotografvirksomheten er stor. Under oss forsvinner gondolene som firfirslehaler - for like etter å dukke frem på den andre siden av marmorbroen som ble ferdig i 1591, uten Michelangelos hjelp, for han vant ikke ”designkonkurransen”.

Utekafeene er alltid fulle, til tross for at maten sjelden er like god som den ser ut på bildene. Fra et trappetrinn ved broens rot, kan gondolieriene studeres inngående: basthattene med flagrende bånd, som ikke alle liker å ha på seg, teknikkene de manøvrerer gondolene med. Ingen er like. Noen beveger seg i takt med åretakene, bruker sin egen vekt, en mann står stivt og lar armene jobbe med små bevegelser. Andre veksler, ulik fart krever ulik teknikk. Jeg blir en del av byens bevegelse, en del av fortid og nåtid før jeg blar videre.

- Hvis du bor i Venezia bor du i et museum, sier gondolierien.

Men for et museum!

Les også: Venezia flommer over

Gode penger

Etterkommerne er stolte av sitt yrke, og regattaer er ikke uvanlig, men regattaen den første søndagen i september er den mest kjente - og dessuten en svært fargerik affære som går fra Castello sentralt til Zirada i Santa Groce, før båtene fortsetter inn i Grand Canal.

Ikke rart roerne flekser muskler for å vinne æren om fordums storhet. De yngste på pipparini, kvinnene i sin mascarete, som minner om en maske i baugen, og mennene i sin caorline, en variant av fiskebåt tilpasset de smale kanalene. Høydepunktet i den historiske regattaen er selvsagt gondolierien som ror alla veneta – stående, til stående applaus.

Applausen sitter lengre inne når de forlanger nær 1 000 kroner for 40 minutters sightseeing på kanalene, som oftest går ned til 600, før de heldige havner på 400 kroner og 40 minutter knepet inn til 30.

Med 11 millioner turister i året, blir dette gode penger.