Mikael Niemis Pajala - del 1

Med boken «Populärmusik från Vittula» skapte forfatteren Mikael Niemi ikke bare et navn for seg selv. Han gjorde også utkantkommunen Pajala kjent for et stort, internasjonalt publikum. Vi har besøkt s

Mikael Niemi. Foto: Dan Norrå/ConatumMikael Niemi. Foto: Dan Norrå/Conatum

Med den nyeste boka, «Mannen som dog som en lax», trekker Mikael Niemi Pajalas geografiske og språklige særpreg videre med seg inn i skjønnlitteraturen. Vi besøkte Pajala da Vittula-bølgen begynte å ebbe ut, og vi lærte litt om Pajalas eksotiske tiltrekningskraft.

Med humor og vidd, lokalkunnskap og personlig engasjement skildret Mikael Niemi sin oppveksts Pajala på en slik måte at kommunen og det lokale næringsliv fikk et oppsving ingen hadde forutse. Høsten 2000 startet det uforutsette eventyret for Tornedalen. Boken om det moderne samfunns inntog i boligområdet Vittula - på norsk Fittemyren - trakk skarer av turister til den avsidesliggende bygda. Dyktige ledere i kommunen og næringslivet klarte å utnytte den uventede berømmelsen til fulle. Vittula-effekten ble Pajalas sjanse til å hevde seg i Sverige og Skandinavia på en måte som aldri tidligere hadde vært mulig. På kommunens nettsider ligger en 100-siders rapport om de tiltak og initiativ som effekten avstedkom.

Selv gjorde jeg meg til Pajala-turist i februar 2005. På dette tidspunkt var den opprinnelige Vittula-effekten på hell, men så hadde til gjengjeld boken rukket å bli film. I september 2004 hadde Reza Baghers film «Populärmusik från Vittula» verdenspremiere på Pajala kino. Et par uker senere kunne vi se den på kino her i landet, og dermed var ønsket om å besøke Pajala forsterket med nye begrunnelser: Filmen var innspilt i genuine omgivelser i Tornedalen, så her ville det være mange gjensyn i møtet med den geografiske virkeligheten.

Laestadius-huset der Lars Levi Laestadius bodde fra 1849 til 1861Laestadius-huset der Lars Levi Laestadius bodde fra 1849 til 1861

Mitt reisefølge og jeg valgte å ta tog og buss til Pajala. På den måten fikk vi føle avstanden på kroppen. Nesten fjorten timer etter avreise fra Stockholm sto vi avstigningsklare i korridoren og så toget gli lydløst inn til stasjonen i Luleå. En kvinnelig konduktør kom forbi og opplyste blidt at det var 30 kuldegrader ute. Alle klesplaggene vi hadde trukket på oss, virket nærmest verdiløse idet vi var kommet ned på perrongen; kulda gjorde et hogg i hudoverflaten over hele kroppen på én gang. Vi fant et sted å innta en bedre frokost, og der ble vi helt til vi kunne stige på rutebussen videre. Den ga oss en tur på 3½ timer rett nordover, på tvers av polarsirkelen og fram til Pajala.

Vårt vert på stedet var innehaveren av Pajala Camping, hvor vi leide en vinterisolert campinghytte. Campingplasseieren stilte opp både som privatsjåfør og veiviser for oss. Han var den som gjennom personlige bekjentskaper formidlet kontakt med Pajala Safaris, hvor vi fikk leie snøscooter. I tillegg var campingeieren også innehaver av Frasses gatekjøkken. Det var der, omgitt av frityros i Pajalas absolutte midtpunkt, vi kunne treffe ham når det var noe vi trengte. Dette var mannen som på kortest mulig tid ga oss best mulig innblikk i lokale forhold.

Lappuglen på sin søyle over busstasjonen.Lappuglen på sin søyle over busstasjonen.

I likhet med hva vi hadde lest i «Populärmusik från Vittula» er det temmelig alminnelig å bruke finsk i dagligtalen i Tornedalen. Språket i dalen er en særegen dialekt, og Niemi bemerker ganske riktig i boken at tornedalingene høres ut som finner når de snakker svensk, og som svensker når de snakker finsk. Ettersom undertegnede er så heldig å beherske begge disse språkene, var det lett å få kontakt. Det besynderlige var at alle som jeg samtalte med på finsk, mente at det ikke var så vanlig å snakke finsk lenger, men hver av dem hadde for egen del en spesiell grunn til å kunne bruke språket. De finsktalende oppfattet altså seg selv som et unntak, enda de var forholdsvis mange.

Siden 2000 er tornedalsfinsken klassifisert som et minoritetsspråk i Sverige. Det omtales som «meänkieli» - «vårt språk» - og har sterke forkjempere innen både høyskolemiljøene og blant vanlige folk i Tornedalen. Mikael Niemi er en utrolig innflytelsesrik målbærer av meänkieli.

På busstasjonen i Pajala ble vi møtt av vårt husvert fra campingplassen, men lenge før vi oppdaget ham - ja, lenge før vi skjønte at vi nærmet oss noen busstasjon - ble vi oppmerksom på en gigantisk lappugle utskåret i tre og montert på en kjempehøy pillar der bussene svinger av fra veien for å parkere. Lappuglen er visstnok en truet dyreart, og Pajala har gjort den til sitt landemerke. Den uanselige, grå fuglen med de store øynene er omtalt i Mikael Niemis nye roman, «Mannen som dog som en lax». Her beskriver Niemi ikke bare lappuglen som art, men også det enorme eksemplaret som pryder innkjøringen til tettstedet der han bor.

Les del 2 her

Personvernpolicy