Fritidsaktiviteter er i ferd med å skape et klasseskille

Hver høst og vårsemester tror jeg mange foreldre, inkludert jeg og min mann, kjenner på lommeboka hvor jækla dyrt det har blitt med fritidsaktiviteter for barn. Nå har jeg hatt barn i 15 år, og jeg tror jeg har belegg for å si at det har blitt dyrere og dyrere.

La oss ta et eksempel: For to barn under seks år som går på gymlek-partiet til Oslo turnforening koster det 4.300.
Det er snakk om en time i uka i et semester.
Dans1 som arrangerer Dansekurs for barn i Oslo og omegn tar 1900 kr for ett semester: 45 min en dag i uka.

Ballidrett, som jeg husker som billig. koster skjorta nå. Snakket med noen gutteforeldre som ramset opp: Treningsavgift, dyre fotballsko, reiser og opphold på turneringer og så videre.
Svømmekurs for barn ligger fra 2000 kroner og oppover.

Poenget mitt er at den vanlige barneidretten er idag for dyr.

Fritidsaktiviteter er i ferd med å skape et klasseskille. Mange av oss rister på hodet av hvor dyrt det er. Men det å riste på hodet hjelper ikke de som aldri får delta. De barna som ikke får oppleve mestring, samhold og opplevelser fordi det avhenger av dine foreldres lommebok.

Styr barnas forventninger til gavehaugen

LES SAKEN

Jeg snakket med en pappa forrige uke som måtte låne penger for å melde sønnen på fotball. Det bør ikke være sånn. Jeg tror veldig mange kjenner barn i deres omgangskrets som ikke får være med på fritidsaktiviteter. I tillegg til at det er dyrt med fritidsaktiviteter er det også mye utstyrspress. En undersøkelse fra 2016 viste at flere familier enn tidligere lot være å introdusere barn for idrett, fordi det var for dyrt.

En annen undersøkelse gjennomført av Ipsos for DNB Nor i september 2018 viser at summene norske foreldre bruker på fritidsaktiviteter for barn har gått opp. Samtidig deltar barna på færre fritidsaktiviteter. Og andelen barn som ikke er med på noen fritidsaktivitet har økt betydelig siden 2012.

Jeg er muslim, men oppdrar barna uten religion

LES SAKEN

I artikkelen «Ungdom, idrett og klasse», publisert i Norsk sosiologisk tidsskrift har man undersøkt hvordan rekrutteringen til ungdomsidretten har endret seg de siste 60 årene.

Der skriver forskerne: «Mye tyder likevel på at klassebakgrunn har fått større betydning for om ungdom driver med organisert idrett eller ikke de siste årene. Hva skjer? Vi foreslår at tre forhold spiller inn; økende kostnader knyttet til idrettsaktivitet, profesjonalisering av idretten og krav om mer intensiv foreldreinvolvering. Kostnader er viktigst slik vi ser det.»

Jeg har tenkt litt på det her. For vi vet også at det er mange barn som sliter. Og som tidligere nevnt:

Samhold, mestring og opplevelser er viktig for barn.

For en som har vokst opp i et kjipt hjem og med foreldre som ikke ville ta seg råd til fritidsaktiviteter, vet jeg at det å ikke få delta handler om så mye mer. Det handler om at du som barn ikke får pause fra ditt konfliktfylte hjem, at du ikke møter andre voksne som både kan fungere som rollemodeller og er trygge voksne.

At du får en ny start minst en gang i uka med andre barn, som ikke vet noe om deg og din familie, er avgjørende for mange. Fotballbanen, dansegulvet, eller i mitt tilfellet biblioteket, blir en viktig ladestasjon i hverdagen.

Så hva vil jeg med dette innlegget?

Jo, jeg håper på en diskusjon rundt profesjonaliseringen rundt barneidretten. De høye prisene. Og jeg lurer på om ikke det ikke burde være et tak på hvor stor treningsavgiftene bør være?

Kommentaren er først publisert på Kadra Yusufs Facebook-side.