Meny

Man må spare millionbeløp for å kompensere for levealdersjusteringen

Levealdersjusteringen innebærer at man må spare mer eller vente med å ta ut pensjon. Foto: Colourbox

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Stemmer: Alexandra Plahte
Jurist, Leder pensjon i Gabler Pensjon & Rådgivning

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Den yngre garde rammes desidert hardest av levealdersjusteringen, skriver Alexandra Plahte.

Med økt levealder skal alderspensjonen fra NAV utbetales over en lengre periode. Før pensjonsreformen hadde ikke antatt levealder betydning for størrelsen på årlig pensjon. Med pensjonsreformen er dette endret, økt antatt levealder medfører lavere årlig pensjon fordi pensjonen forventes å fordeles over flere år.

Reglene om levealdersjustering medfører altså at den yngre generasjonen får lavere årlig pensjon, men ikke nødvendigvis lavere totalpensjon sammenlignet med den eldre generasjon. Årlig lavere pensjon skyldes at man forventes å få pensjon utbetalt over flere år.

Ser man derimot på konsekvensene av innføring av levealdersjusteringen som sådan, er det imidlertid liten tvil om at konsekvensene er langt større for den yngre generasjon enn for den eldre garde.

Mange er fortsatt ikke klare over hvor stor effekt av levealdersjusteringen har for størrelsen på årlig pensjon, særlig gjelder dette for de unge. Den yngre generasjonen får vesentlig lavere livsvarig årlig pensjon med mindre de kompenserer med å utsette uttaket eller jobbe vesentlig lenger.

Tanken er at økt levealder medfører bedre helse og dermed også muligheten til å kunne jobbe lengre. Det er imidlertid viktig å huske på at beregninger over antatt levealder er et gjennomsnitt og gjelder slett ikke for alle.

Forskjellen på antatt levealder er jo vesentlig ulik og avhenger av en rekke forhold som yrke, kjønn og bosted. Selv om man er heldig å ha god helse, er det heller ingen selvfølge at man har en jobb å gå til.

Det er unektelig et faktum at den yngre generasjonen – sammenlignet med tidligere regler – definitivt er de som rammes hardest av innføring av levealdersjustering av alderspensjonen fra NAV.

Her er et eksempel som viser effekten av levealdersjusteringen alene: : Vedkommende er født i 1985, har en lønn på kroner 550.000 og faller fra i henhold til statistikken (antatt levealder). Innføring av levealdersjusteringen medfører isolert seg et verditap på rundt 2 millioner kroner.

Innføring av levealdersjusteringen er viktig for å begrense det kostnadsutviklingen for det offentlige.

Det sier seg selv at det offentliges utgiftene til alderspensjon ville vokst enormt hvis man ikke hadde endret reglene slik at den enkelte selv må «ta regningen» for økt levealder. Innføring av levealdersjusteringen var således svært viktig for å begrense kostnadsutviklingen.

For at ikke den yngre generasjonen ikke skal ende opp med svært lave årlige pensjoner, kanskje rett og slett ikke ha råd til å slutte å jobbe, eventuelt ende opp på andre offentlige stønadsordninger, sier det seg selv at et godt fungerende arbeidsliv må være på plass.

Den enkelte må ta ansvar

Skal vedkommende som er født i 1985 ha samme årlige pensjonsnivå fra NAV som før innføringen av levealdersjusteringen, må vedkommende kompensere med å utsette uttaket til fylte 71 år og 10 måneder.

Dersom man av ulike grunner ikke kompenserer for levealdersjusteringen, må vedkommende altså spare om lag to millioner kroner selv for å kunne ha samme årlige livsvarige pensjon som før innføring av levealdersjusteringen.

For enkelthet skyld har vi kun effekten av levealdersjusteringen. Beregningene er basert på 40 års opptjening. Ved fortsatt arbeid vil vedkommende nyte godt av økt pensjonsopptjening, noe som for enkelhetens skyld ikke er hensyntatt i beregningene.

Antatt levealder fastsettes når den enkelte er 61 år. Før dette vil det selvsagt kun være prognoser.

Les innlegget: Tidlig uttak av pensjon eller ikke?

Konsekvensen for offentlig tjenestepensjon

Offentlig tjenestepensjon har en bruttogaranti. Det vil si et garantert totalt pensjonsnivå (normalt 66 prosent, gitt full opptjening). En vesentlig endring ble innført i 2011 som følge av at partene i tariffoppgjøret i 2009 ble enige om at også offentlig tjenestepensjon skulle levealdersjusteres og reguleres på samme måte og fra samme tidspunkt som reglene i folketrygden. I praksis medfører dette at man fortsatt har en garanti om 66 prosent, gitt full opptjening, men ikke ved 67 år. Garantinivået på 66 prosent gjelder først når man har kompensert for levealdersjusteringen (ved å jobbe lengre). Jo yngre generasjonene er, desto lenger antas de å jobbe for å nå nivået på 66 prosent.

De som er født i 1958 eller tidligere fikk en individuell garanti som sikrer de 66 prosent ved fylte 67 år, gitt full opptjening (minst 30 års opptjening).

Tar vi samme eksempel som det ovenfor, er effekten av levealdersjusteringen i alderspensjonen fra NAV og i tjenestepensjonen for vedkommende kroner 2,6 millioner kroner.

Beregningene er selvsagt prognoser, men det sier litt om hvor stor effekt innføringen av levealdersjusteringen har i kroner og ører for de enkelte årskullene.

Med mindre man jobber vesentlig lengre eller skulle være så heldig at man har en særdeles raus arbeidsgiver med en usedvanlig god pensjonsordning, må man følgelig belage seg på å spare selv.

Med all markedsføring av ulike spareprodukter er det imidlertid ikke rart at mange blir både frustrerte og forvirret – hvilke spareform passer best for meg? Her er det selvsagt ikke noe fasitsvar. Det finnes mange måter å spare på, men det unektelig slik at jo tidligere man starter sparing jo bedre er det selvsagt. Da vil selv beskjedne beløp kunne gi en hyggelig ekstrapensjon.

Takk for at du abonnerer

Motta våre nyheter via Messenger

Jeg godtar brukvervilkårene
Stemmer
Populært