Stemmer:Arbeidsnever uten arbeid

Sigrun Aasland er fagsjef i Tankesmien Agenda.

I helgen møtte jeg Richard, Trygve, Tor André, Kenneth, Frank og André. Det vil si – jeg leste om dem i novellesamlingen Arbeidsnever av Jan Kristoffer Dale. De er vanlige folk, som har til felles at de ikke fikk det helt til.

De er gutta som ble igjen. De som kanskje ikke hadde så høye forventninger. Noen av dem klarte seg ganske bra. Andre ble forbigått. De er utenfor, og det er bare sånn det er.

Det er ingen som helst indikasjoner på at noe av dette har å gjøre med intelligens.

Arbeidsnever er en viktig bok nettopp fordi de fleste har det ikke sånn. De aller fleste har fått det mye bedre de siste tiårene. Men ikke alle. Faktisk har mulighetene blitt dårligere for dem som starter lengst bak, har forskerne Knut Røed og Simen Markussen funnet ut.

I en studie som samler inntektsdata for hele den norske befolkningen over to generasjoner, viser de at «både menn og kvinner som er født inn i de laveste inntektsgruppene har falt bakut på en rekke indikatorer på livskvalitet som inntektsnivå, inntektsandel, sannsynlighet for å være i jobb, utdanningsnivå, og sjansen for å få egen familie».

Det betyr unge menn med dårligere muligheter i et liv de kanskje må leve alene. Situasjonen forverres av at de som har minst i økende grad er utenfor arbeid i stedet for i lavinntektsarbeid. Og for den som måtte mistenke det: Det er ingen som helst indikasjoner på at noe av dette har å gjøre med intelligens, forteller forskerne.

Trygve fiksa ikke videregående, men har heller ikke har noen håndverker i magen. Nå tar han korte, utmattende og usikre oppdrag på bryggeriet via bemanningsbyrået Kelly.

Richard sliter med angst, men kan ikke slutte å tenke på barndomskameraten Jon, som mistet kontakten med vennegjengen da han fikk en psykose. Richard savner Jon og skulle så gjerne vært der for ham. Men Jon, viser det seg, han har tatt en stor sving rundt alle kompisene som går og tenker på ham, studert på NTNU, fått ingeniørjobb og giftet seg.

I Civita er det gjort iherdige forsøk på å vise at ulikheten ikke øker på ordentlig.

Kenneth er fortsatt glad i kompisen Tor André, men de glir litt fra hverandre etter at Tor André har fått seg utdanning, jobb, penger og en ny venn som synes at hjemmelaga pizza og øl på hyttetur bør byttes ut med lammeskank og cava.

Trygve og de andre viser oss en dyp urettferdighet som har fått utvikle seg over lang tid. Det er fristende å blåse av debatten om ulikhet. Vi har det så bra, det sier alle! Vi har jo mye mindre ulikhet i Norge enn i mange andre land og alt snakket om forskjeller er bare skremmebilder, skriver for eksempel Bård Bjerkholt i Dagens Næringsliv 19. mai.

I Civita er det gjort iherdige forsøk på å vise at ulikheten ikke øker på ordentlig, det bare ser slik ut i statsitikken på grunn av skattetilpasninger. Men selv om forskjellene er mindre i Norge enn mange andre land, øker de, og har gjort det jevnt og trutt siden slutten av åttitallet. Skattereformene og skattetilpasninger blåser ikke opp ulikhetstallene, tvert imot, viser forskning fra blant andre økonomiprofessor Anette Alstadsæther.

Det er ikke flust med jobber som venter på dem som ikke mestret skolen.

I samfunnsdebatten kan man også ofte få inntrykk av at det finnes enkle grep som, hvis bare alle kunne bli enige, ville løse store strukturelle og langvarige problemer. Sykelønnsordningen er for raus når man skal ha full lønn første dag man er syk, mener noen. Det er altså kutt i sykelønnsordningen som skal skaffe jobb til flere. Lærerne må få mer etter- og videreutdanning slik at skolen blir bedre, mener andre – uten at vi vet om faglig forsterkning av lærere hjelper de elevene som startet med dårligst utgangspunkt på steder der skole og utdanning aldri har vært spesielt viktig.

Og så må frafall fra videregående forhindres, blant annet med innføring av fraværsgrense, hevder andre. Det finnes gode argumenter for de fleste slike grep. Men ingen av dem hadde endret livene til Richard, Trygve, Tor André, Kenneth, Frank og André.

Det er nært og litt bittert å bli kjent med dem.

Det er ikke flust med jobber som venter på dem som ikke mestret skolen og ble nervøse av å måtte svare foran hele klassen. Kanskje forventet de heller aldri noe mer, og det gjorde ihvertfall ikke deres omgivelser.

Ulikhet er en sterk strøm. Gjør vi ingenting, vil den fortsette å øke. Ulikhet er også arvelig. Barn som tilhører husholdninger med eneforsørgere, lav inntekt, mottak av sosialhjelp, dårlig yrkestilknytning og lavt utdanningsnivå, vil i større grad tilhøre lavere inntektsklasser som voksne sammenliknet med andre barn.

Barn av foreldre med grunnskole som høyeste utdanning har i gjennomsnitt 12 karakterpoeng mindre enn barn av høyt utdannede foreldre når de går ut av grunnskolen. Nitti prosent av barn med høyt utdannede foreldre fullfører videregående skole, mens tallet halveres når foreldrene kun har grunnskoleutdanning.

Kenneth, Frank, Trygve og de andre bor dessuten på Froland. I Froland kommune er 14,9 prosent av befolkningen uføre, viser tall fra NAV. Det er litt høyere enn snittet i Aust Agder fylke, på 13 prosent, og en god del høyere enn landsgjennomsnittet på 9 prosent.

De er beskjedne og stillferdige sørlendinger og lager ikke noe styr.

I tillegg til familie, betyr det ganske mye hvor du vokser opp. Hvorfor så mange uføre i Agder? I en studie fra 2010 har Torunn Olsen og Nina Jentoft ved Universitetet i Agder intervjuet de uføre selv, deres saksbehandlere, leger og andre rundt dem.

På tvers av individuelle fortellinger og variasjoner konkluderte Olsen og Jentoft med at de unge uføre kan deles opp i omtrent tre like store hovedgrupper. Én del er kronisk syke, født med kromosomfeil og multifunksjonsnedsettelser. Selv om noen av disse kan jobbe med god tilrettelegging, er mange av dem åpenbare mottakere av uføretrygd fra de fyller 18 år.

Dette er ikke noe spesielt for Agderfylkene, og de er heller ikke en gruppe politikken har som oppgave å få inn i arbeidslivet. Den andre gruppen er personer som har vokst opp med omsorgssvikt og mishandling. Unge mennesker med alvorlige psykiske problemer som kan spores tilbake til et stort spekter av svik fra fraværende voksne til mishandling og vold.

Og i utenforskap kan det også være fellesskap.

Disse er ikke nødvendigvis fra lavinntektsfamilier, men har til felles at brede og samordnede tiltak fra spedbarnsalder til småskole kunne gitt dem langt bedre forutsetninger for å lykkes. En oppfølgingsstudie av denne typen utfordringer ga heller ingen enkle klare svar, men pekte på behovet for mer samkjørte offentlige tjenester og bedre samarbeid mellom barnevern, barnehage, skole og andre etater. Lite tydelig og politisk grep men ikke mindre viktig av den grunn.

Den siste gruppen av unge uføre har lidelser som er vanskelige å sette navn på. Men uføre er de og uføre forblir de på tross av flere forsøk på å komme i jobb. De fleste av disse kommer selv fra familier der en eller begge foreldrene var utenfor og ofte uføre. For noen tiår siden ville de kanskje jobbet i skogen eller dratt til sjøs.

Nå finnes det ikke jobber for dem. De representerer den strukturelle uførheten. Det forekommer en viss grad av sosialisering inn i sykdom i denne gruppen, påpeker forskerne. Og i utenforskap kan det også være fellesskap.

Det koster mye penger, men alternativet er dyrere.

Trygve jobber hardt. Det samme gjør Frank. De er beskjedne og stillferdige sørlendinger og lager ikke noe styr. De har sine kjærester (noen av dem), sine helger og sine liv og de klager ikke. Men framtida er usikker. Det er nært og litt bittert å bli kjent med dem.

Blir det ny kontrakt for Trygve? Kommer Kenneth seg ut av uføre og kan han tilgi Jon? Ikke med enkle grep som kutt i sykelønn eller flere kurs for lærere, i hvert fall. Det måtte vært noe større. Som flere faste jobber i hele landet, en bred velferdsstat som investerer i folk og ikke slipper dem. Og en skole med plass til alle.

Det koster mye penger, men alternativet er dyrere og ikke minst dårligere.

Saken er først publisert på Agendamagasin.no