Teledronningen Berit Svendsen

– Nå kommer dagens nyhetssending her fra Head Quarter Telenor Fornebu! sier Berit Svendsen (53) med alvorlig, ankerkvinne-tullestemme, som om hun rapporterer rett inn i de digitale tusen hjem her fra en av Telenor-hovedkvarterets smale terrasser.

– Ja, for her har vi nettopp omorganisert og lansert den nye organisasjonen, «rapporterer» Svendsen, men leverer så tilbake Dagsavisens mikrofon, som er til videosnutt-bruk. (Hun fikk bare lyst til å låne den litt). Marslufta er litt kald og skarp her ute, og langs hele fronten på det svære Telenor-bygget løper en digital rulletekst, med visdomsord av typen: «Everything that is interesting, is new».

– Når vi journalister en dag er helt digitalisert bort, så kan jo dere bare rapportere selv?

– Ja, da kan vi bli pressen! nikker Svendsen, og kommer med den første av mange, trillende latterkuler.

Nytt og spennende ansvar

Nylig tiltrådte Berit Svendsen stillingen som konserndirektør for Telenors virksomhet i Skandinavia. Som en slags teledronning Margrete hersker hun nå over en kommersiell og teknologisk Kalmarunion bestående av Norge, Sverige og Danmark.

1. mars 2017 tiltrådte Berit Svendsen som sjef for Telenors virksomhet i Norge, Sverige og Danmark. Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpix

Teledronningens fremste sosiale våpen må i alle fall være den avvæpnende latteren hennes. Nå Dagsavisen kommer stressende inn i Telenors gigantiske «head quarter» ute på Fornebu, fulle av «vi kommer dessverre for seint»-historier om trafikkork i byen og forvirring i telekjempens parkeringshus, sier Berit Svendsen:

– Men da setter vi oss heller ned, og så ler vi litt. Det skaper gode følelser! Vil dere ha kaffe? Jeg tar en cortado, sier Svendsen til kommunikasjonssjefen sin, som følger henne tett her inne i glasspalasset.

– Du har nettopp blitt konserndirektør for Telenor Skandinavia – merker du noe til det foreløpig?

– Vel, jeg tenker jo på at jeg har fått et nytt og spennende ansvar. Nå er jeg opptatt av å få alle kollegene mine med på å vinne det skandinaviske markedet. Hva skal vi gjøre for å få til det? Hvordan skal jeg få med hele organisasjonen, som nå ikke bare er norsk, men også veldig dansk og veldig svensk? spør Svendsen, og må le trillende igjen bare ved tanken.

Les også: – Jeg har et hakk i hodet som ikke gror – et minne om Arne Myrdal

Tøff nedbemanningsprosess

Latteren hennes følger liksom alltid med på kjøpet. Det er som om Berit Svendsen ikke greier å holde den boblende livsgleden sin innestengt altfor lenge av gangen.

Men det er likevel alvoret, og ikke latteren, som har ført Dagsavisen hit til Fornebu. Det stemmer jo, som «ankerkvinnen» rapporterte, at Telenor, med konsernsjef Sigve Brekke i spissen, i vinter har omorganisert konsernledelsen, slik at den tidligere Telenor Norge-direktøren Berit Svendsen fra 1. mars har fått et atskillig større ledelsesansvar.

(Saken fortsetter under)

Berit Svendsen og Sigve Brekke (til h.) inviterte til frokostmøte med politikere i januar i år. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Samtidig leder hun akkurat nå en tøff nedbemanningsprosess i Telenor Norge, der rundt 170 ansatte kommer til å miste jobben. «Den nye organisasjonen trer i kraft 1. april, og alle som blir overtallige får tilbud om sluttpakke og omstillingsbistand», sto det i den korte, dystre NTB-meldingen i vinter.

Bakgrunnen for dette er en omorganisering av bredbånds- og teknologidivisjonen. «Digitalisering og nye kundebehov endrer måten vi må jobbe på», som det het da det ble kjent.

– Det er klart dette er tøft. Nedbemanninger er alltid tøft og vanskelig, sier Svendsen alvorlig.

– Det er vanskelig for alle som blir berørte, og det er vanskelig for alle de som blir igjen.

– Driver dere med såkalt «kompetansekartlegging», som er blitt så moderne?

– Som vi har gjort de siste årene, så søker vi å løse det med naturlig avgang. Så er det ikke alltid at det går, og da må vi bruke andre metoder, sier Svendsen.

– Dette er tungt, men det er helt nødvendig. Vi utfordres av konkurrenter hele tida, og vi må bruke teknologien til å utnytte alle muligheter. Ta fasttelefonien: Rundt år 2000 hadde vi 2 millioner kunder i Norge. I dag er det bare noen hundre tusen igjen, og gjennomsnittsalderen på dem er 70 år eller mer. Likevel forsvinner ikke kostnadene. Vi er i endring kontinuerlig, og må sette krav til teknologisk kompetanse for å komme oss gjennom de endringene, sier Svendsen.

Flere lederstyrker

Lyden av vakker fiolinmusikk bryter plutselig inn her i Telenors strømlinjeformede omgivelser, med designerstoler og flatskjermer som viser naturskjønne reklamefilmer fra Telenors virksomhet rundt om i verden.

– Men du verden, sier Svendsen, og snur seg overrasket. Den trillende latteren er løs igjen.

Det viser seg at noen feirer 70-årsdagen sin nede i resepsjonen her i dag. Vi skal snart få høre mer til den bursdagsfesten.

Berit Svendsen på Nobelkomiteens bankett på Grand Hotel i 2016, i forbindelse med tildelingen til Colombias president Juan Manuel Santos. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

I år 2000 var Berit Svendsen 37 år gammel og ganske nygift, med sin ingeniørmann som hun traff på jobben i Telenor. Ennå var de ikke blitt foreldre til sine to adoptivbarn fra Chile, og de hadde heller ikke flyttet inn i sitt digitale smarthus på Nordstrand.

2000 var også året da Svendsen ble teknologidirektør og leder for forskningsavdelingen, med plass i konsernledelsen. På den tida var toppsjefen i Telenor den mektige og fargerike personligheten Tormod Hermansen, som ledet det statlige Televerket fram til den moderne bedriften Telenor. (Med «fargerik» mener vi at han blant annet er kjent for at han en gang truet en journalist med juling).

Svendsen, som mener hennes største styrke som leder er at hun har nysgjerrighet, energi og endringsvilje, lærte også mye om lederskap av ham. Som beslutningsdyktighet.

– Jeg husker han kom inn i ledermøter, brettet opp ermene og sa «nå skal jeg ta beslutninger»! Han braste omtrent inn i rommet og var veldig lik seg selv. Men han var også svært opptatt av å få med seg folk.

Traff rett på hoppkanten

På denne tiden, rundt år 2000, hadde Telenor 20.000 ansatte i Norge. I dag er tallet 3.900. Bare de siste tre årene har Svendsen måttet nedbemanne med 750 ansatte.

– Disse tallene viser tydelig de enorme forandringene Telenor har vært igjennom?

– Jo, det kan du si. Men i det tallet ligger jo også at virksomhet som vi hadde, nå er outsourcet. Da jeg fortsatt jobba i forskningsavdelingen på Kjeller på 80- og 90-tallet, hadde vi blant annet snekkere, rørleggere, elektrikere. Vi hadde jo alt!

– Så det er ikke slik at 16.000 mennesker er direkte nedbemannet. Men mange har blitt det?

– Noen har blitt det. Men det er også mange som er over i andre typer bedrifter og strukturer. Den rent fysiske jobben med å bygge ut fast og mobilt bredbånd, for eksempel, den gjøres av våre underleverandører og entreprenører. De var tidligere ansatt hos oss, sier Svendsen, som vandret inn dørene til Televerket for første gang i 1988.

– 17 år seinere sitter du på toppen her?

– Nå sitter jeg her i Telenor – i 2017! Jeg har fått være med på en fantastisk reise. Og alt dette bunner i at jeg i sin tid valgte en veldig riktig utdanning, sier Svendsen, som tenker på at hun som ung student i 1983 valgte datateknikk og telematikk på sivilingeniørstudiet ved NTH – i en tid svært få andre gjorde det. «Data» var ennå noe sært og nerdete, og de fleste ambisiøse ingeniørene på den tida valgte seg den da så gullkantede oljebransjen.

– Da jeg oppdaget datakommunikasjon, tenkte jeg: «Dette er min greie!», sier Svendsen, og blir så ivrig at hun litt uventet tyr til en hoppmetafor for å beskrive dette lykketreffet:

– Jeg traff liksom rett på hoppkanten, og har siden vært oppe i det svevet – og ja, der svever jeg ennå!

(Saken fortsetter under)

Fra Handelskonferansen 2016 i Oslo Svendsen deltok i en paneldebatt om den digitale fremtiden. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

Fikk tilsnakk for å okkupere linja

Selv er hun vokst opp i en tid med fasttelefon og telefonkiosk på hjørnet. Berit Svendsen var ni år gammel under EF-avstemningen i 1972, og kan huske at foreldrene hennes stemte ja.

– Vi hadde ingen utpreget partitradisjon, men jeg kommer fra en industribakgrunn. Bestefar var melsjauer, og mamma og pappa var første generasjon med utdanning, forteller Svendsen, som av teknologiske duppeditter bare hadde en gammel radio på jenterommet på Kråkerøy utenfor Fredrikstad.

Ettersom hun ikke var særlig opptatt av musikk, hadde hun verken stereoanlegg eller walkman. Svendsen var mer av den rasjonelle og sportslige typen, som likte matte, fysikk og svømmetreninger. Som for å protestere på dette blir intervjuet nå avbrutt av vakker sang fra bursdagsfesten som ufortrødent fortsetter nedenunder. (Arier av Händel og Bach, viser det seg).

– Ja, nå får vi jammen litt sang også, hahaha! ler Svendsen.

– Men det stemmer, jeg er vokst opp i en tid der lite skjedde på teknologifronten. Det har skjedd mer fra 2014 til 2016, enn det gjorde fra 1900 til 1970, visste du det? Jeg kan huske at min mor kunne bli veldig irritert når jeg på søndager satt og prata med venninnene mine i fasttelefonen. «Du okkuperer linja!» sa hun. «Tenk om noen vil ha tak i oss?!» Slik var det da vi bare hadde en telefon i huset.

– Uten den er jeg handikappa

Hun ser ømt på mobilen sin, som ligger trygt plassert foran henne på bordet.

– Den er den kjæreste jeg eier, og når har vi alle vår egen. For bare ti år siden kunne vi tekste, ringe, ta bilder og lite annet med mobilene våre. I dag er denne her min togbillett og min flybillett, den er min bank, mitt leksikon og min kokebok - jeg elsker å lage mat og å lese kokebøker. Jeg er glad å høre morgennyhetene på den i bilen. Uten den er jeg handikappa, sier Svendsen, som tidlig på 2000-tallet var teknologispaltist i Dagsavisen. Der sprudlet hun i vei om alt det fantastiske mobilen kom til å gjøre for oss i framtida. På den tida hørtes mye av det helt science fiction ut. Nå er det slik.

I 2015 deltok Berit Svendsen i et panel i forbindelse med "Women Board Award". Foto: Berit Roald / NTB scanpix

– Har du alltid vært en slik sprudlende teknologioptimist?

– Ja, jeg syns det er så spennende når det skjer noe nytt. Da jeg studerte i USA i 1995, og første gang så VG på nett, tenkte jeg umiddelbart: «Dette vil forandre alt». Jeg fortalte det til moren min. «Men hvordan har avisen kommet seg inn i der, da, Berit?» sa hun. I dag leser moren min – som nå er 83 – alle sine nyheter på nett.

– Du var av dem som var for fargefjernsyn da det kom på 70-tallet, regner jeg med?

– Altså, jeg syns alltid det er fint å se farver på TV, jeg! Vi må jo se virkeligheten som den er!

Når digitalisering gjør oss overflødige

Nedenunder når ariene stadig nye høyder. Vi flykter.

Vel inne på et (lydisolert) møterom med vegger dekorert av plakater med glitrende skyskrapere, understreker Berit Svendsen at hun også ser at teknologien kan føre noe vondt med seg.

– Noen fremskritt kan utnyttes av dem som ikke har rent mel i posen. Vi må følge godt med på det som skjer ute i cyberspace, på dem som ikke har gode hensikter. Derfor må vi alltid ligge foran, og alt dette stiller store krav til samfunnet, til kunnskap og kompetanse.

– Vi betaler jo en pris for fremskrittene. Som når digitaliseringen av Telenor gjør menneskene der overflødige?

– Ja, og dette er jo en av de virkelig store debattene vi må ta i årene som kommer. Mange jobber blir automatisert. Det vi må begynne å diskutere, er: Hva skal vi gjøre, alle sammen? For alle må ha en jobb og en oppgave å gå til, ellers vil ikke samfunnet fungere. Jeg snakka litt med Al Gore om dette en gang. Han sa: «Det blir aldri nok av arbeidskraft som kan hjelpe barn og unge». Kanskje også en form for borgerlønn er veien å gå? Så må vi ha et næringsliv som evner å skape så store verdier at det kan fordeles på en fin måte i befolkningen. For vi skal ha et velferdssamfunn, sier Svendsen, og legger til:

– Jeg syns ikke politikerne henger helt med i timen på alt som skjer. Bare det å håndtere den enorme eldrebølgen som kommer, der jeg selv er inkludert! Skal vi bruke samme grad av institusjonalisering som i dag? Men vil vi bo på sykehjem? Og når regjeringen skal bruke 1000 milliarder på Nasjonal Transportplan: Har de tenkt bærekraftig nok? Har de tenkt over forandringene som kommer i kollektivtransporten? spør Svendsen.

Ikke redd for førerløs buss

Nå begynner hun å snakke entusiastisk om førerløse busser som vet hvor de skal, og «smarte biler» som kontinuerlig blir oppdatert på trafikkbilde og parkeringsplasser.

– Men tør du å sette deg inn i en førerløs buss, da?

– Jeg har allerede kjørt en, jeg! Ruter-sjefen og jeg. Vi kosa oss ordentlig, vi!

Og selvsagt bor Berit Svendsen i et skikkelig smart hus der ute på Nordstrand, sammen med ektemannen og de to barna på 11 og 13.

– Alt i huset er knytta opp til nettet, bortsett fra katten, da.

– Og om morgenen blir du vekket av en robot, da, kanskje?

– Nei da, jeg blir vekket av en god, gammeldags vekkerklokke. Mannen min kan styre alt fra lys, temperatur og håndklevarmere med mobilen sin, og når noen går på utsiden slår lyset i gangen seg på. Da er det gjerne en av nabokattene som går forbi!

– Hva med ungene, blir de vekket av en fancy innretning?

– Nei, når jeg er ferdig på badet, roper jeg bare forsiktig inn til dem: «Er dere våkne?»

Les også: – Barnehagen ville snakke om faren for at datteren min kunne bli ertet på grunn av vekta mi

Slitsom adopsjonsprosess

Hun og mannen hentet ungene på et barnehjem i Chile da de var 3 og 5 år gamle, etter en slitsom adopsjonsprosess som tok flere år. Barna er biologiske søsken, og snakket bare spansk da de kom til Norge. Svendsen beskriver det første møtet med dem på barnehjemmet.

– Jenta, som var eldst, så meg rett inn i øynene og ville bli med oss, men broren hennes gråt og snudde seg vekk. «Vamos!» («kom, bli med») sa hun til broren sin, og så ble han med. Men han hylte hele veien til hotellet, forteller Svendsen, som hver morgen – helt analogt – lager havregrøt og matpakker til ungene.

– Du nevner alltid den havregrøten i intervjuer, men er ungene dine egentlig så glad i det?

– Å, det er det beste døm får. Døm har blitt havregrynselskere, sier Svendsen, som egentlig har bevart mye av østfolddialekten sin, på tross av sitt lange liv i hovedstaden. De joviale A-endelsene sitter fortsatt løst.

Svendsen vil gjerne at datteren skal vokse opp i et land der hun har samme muligheter som menn.

– Og så vil jeg at sønnen min skal lære å godta at damer er sterke. Så ja, jeg kan nok kalle meg selv feminist, slår Svendsen fast.

(Saken fortsetter under)

Mange reagerte på at Sigve Brekke (t.h.) ble utnevnt til ny konsernsjef i Telenor etter Jon Fredrik Baksaas (midten). Foto: Berit Roald / NTB scanpix

Finner ikke gubbekontoen

I fjor var hun en av hovedpersonene i dramaet om ansettelsen av konsernsjef Sigve Brekke. Både næringsministeren og andre toppledere var opprørte da de forsto at den erfarne Berit Svendsen ikke var med i sluttrunden. Men nå blir Svendsen ordknapp.

– Det var en del styr rundt selve prosessen, men jeg har hele tiden vært opptatt av at det er styret som må uttale seg om den saken.

– Det er også fortsatt færre kvinner enn menn i toppledelsen i Telenor?

– Der har vi en jobb å gjøre, men med den siste omorganiseringen er vi nå fire kvinner og seks menn. Generelt har næringslivet forsømt seg, det er altfor få kvinnelige toppledere, og for lite fokus på å dyrke fram gode talenter i bedriftene. Jeg tror de beste lederne kommer innenfra, sier Svendsen som en gang fortalte DN at hun har sin egen «gubbekonto», der hun noterte ned «alt det dumme gubber sier».

– Er denne gubbekontoen fortsatt i bruk?

– Jeg finner den ikke! Jeg har lett, men jeg finner den ikke. Jeg bruker ikke lenger energi på det. I dag er jeg mer opptatt av hva andre damer opplever.

Mens Berit Svendsen rapporterer hjem, fryser vi litt ute på Telenor-terrassen i den kalde mars-vinden. Likevel er det omtrent på denne tida av året hun pleier å starte badesesongen. Hun rett og slett elsker å bade, særlig i havet.

– Ja, det er vel snart tid for det nå, sier hun, og snuser liksom ut i lufta. Hun liker best å bade ved hytta si på Hvaler, men også i Tamariu ved den nordspanske kysten, der hun har et fritidshjem.

– Det er jo de to stedene som ligger mitt hjerte aller, aller nærmest. Jeg håper jeg får tid til en tur til Spania snart, der er det i alle fall tretten grader i vannet nå. I Norge er det vel seks-sju. Men mannen min og jeg har bada i Norge i november. Han hadde på seg sokker, han frøs på føttene, sa han! For det var snø da vi gikk uti. Hahaha!

Les også: Kjetil Rolness: – Det er forferdelig tullete å si at feminister har makten i Norge

Intervjuet er opprinnelig publisert på Dagsavisen.no