Ullgeneral i Lanullva: – Du må være villig til å jobbe ræva av deg

SOM EIER, SÅ HUND: Gunn Anne Vinje Lyngstad har også laget en egen Lanvulla-kolleksjon for våre firbente venner. Her med sin egen kjæledegge Prince. Foto: Hilde Oreld
SOM EIER, SÅ HUND: Gunn Anne Vinje Lyngstad har også laget en egen Lanvulla-kolleksjon for våre firbente venner. Her med sin egen kjæledegge Prince. Foto: Hilde Oreld
Artikkelen fortsetter under annonsen

Gunn Anne Vinje Lyngstad flyttet hjem for å redde en raknet familiebedrift. Den faglærte servitøren serverer gull med luftehull og ull.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

EIDE, MØRE OG ROMSDAL (Finansavisen): Med leiebil og GPS plotter vi inn kursen til Lyngstad, et sted omtrent midt mellom Molde og Kristiansund. Det er langt mellom hvert hus og kort mellom hvert «Kodak moment»: Hvite fjelltopper, knallblå himmel, et glitrende Atlanterhav, røde naust og grønne bondegårder. Helt nede på bryggekanten ved Kornstadfjorden i Naustvika finner vi henne, Gunn Anne Vinje Lyngstad, i knallrosa genser fra eget lager. Kontoret er stort, har utsikt over fjorden og inneholder utmerkelser som Gasellebedrift, Reodor Felgen-pris, Næringspris, Verdiskaperpris, Årets kvinnelige gründer i Midt-Norge og en plakat med teksten «Ulltøyet strikket med luft og kjærlighet». På det store møtebordet bugner det av sjokolade, høye smørbrød, varm kaffe og kaldt mineralvann.

– Det er klart jeg disker opp når det kommer folk til gards. Velkommen til mitt barndomsrike. Her er jeg født og oppvokst med besteforeldre, to søsken og foreldre på gårdstunet. På det meste bodde det rundt 200 personer på Lyngstad. Vi hadde både butikk og barneskole, mimrer 53-åringen, som forlot sitt barndomsrike som 18-åring, til fordel for hovedstaden.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Jeg drømte om å bli kokk, men sånn ble det ikke. Jeg valgte til slutt servitørlinjen i Åndalsnes. Og jeg likte det godt. Som 18-åring var vi på skoletur til Oslo. Jeg hadde en lærer som så at jeg var flink til å jobbe, så han snakket med ledelsen på Hotel Continental og jeg fikk jobb som servitørlærling. Det var et sjokk! Jeg hadde hverken sett eller kjørt en trikk i hele mitt liv. Men det gikk seg til. Jeg var på Continental til jeg ble faglært servitør.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
KUNDENE STRØMMER OVER BROEN: Atlanterhavsveien er kåret til verdens vakreste veistrekning og fungere som en turistmagnet. Gunn Anne Vinje Lyngstad nyter godt av dette i sin butikk på Lyngstad rett i nærheten. Camp Senkveld-deltakerne er også kledd i Lanullva. Foto: Hilde Oreld
KUNDENE STRØMMER OVER BROEN: Atlanterhavsveien er kåret til verdens vakreste veistrekning og fungere som en turistmagnet. Gunn Anne Vinje Lyngstad nyter godt av dette i sin butikk på Lyngstad rett i nærheten. Camp Senkveld-deltakerne er også kledd i Lanullva. Foto: Hilde Oreld

Vokste opp med lyden av strikkemaskin

Det tok ikke lang tid før servitøren på Theatercafeen ble mor. 21 år gammel kom datteren til verden og halvannet år etterpå fødte hun tvillinggutter. Men to barnevogner i en leilighet i Tante Ulrikkes vei på Stovner ble ugreit. Med barnas far flyttet familien til Tønsberg. Men i historien om Gunn Anne Lyngstad, er Tønsberg bare et sidespor.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Jeg er vokst opp med lyden av strikkemaskin. Allerede som 12-åring fikk mamma, som senere utdannet seg til konfeksjonstekniker, en strikkemaskin av sin far. Det var begynnelsen på kjærlighetshistorien Lanullva, sier hun og slår ut med armene.

I vannkanten på gårdstunet ligger butikken med samme navn, og i etasjen under jobber et titalls personer med strikking, montering og administrative oppgaver.

– Mamma ble banebrytende

Gunn Annes far Eilif var bonde og jobbet ute i all slags vær og vind. En stor mann som ofte kom hjem svett og kald. Hans kone Brit ville hjelpe ham og lage en ulltrøye til den våte og kalde kroppen.

– Men mamma skjønte at den måtte ha hull, slik at plagget pustet. Luft gir også ekstra isolasjon og temperaturregulering. Det fungerte godt, og pappa fikk også en ullbukse.

– Dette spredte seg, og det endte med at to arbeidere herfra, som var på Svalbard på stolpereising, traff noen som forsket på klær i ekstreme miljøer. De la merke til de to karene på Svalbard som ikke frøs fordi de var kledd i mammas ull. Sintef testet ut, og mammas strikketeknikk var klart best.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Sintef ringte Brit og ville besøke bedriften. Men hun hadde jo ingen bedrift. Hun satt i et leid lokale i kjelleren på bedehuset. Men det var akkurat dette som fikk sparket i gang bedriften Lanullva. Brit og Eilif pantsatte gård og grunn og kjøpte en strikkemaskin til 1 million kroner.

– Det var ingen som brukte ull på begynnelsen av 90-tallet. Da skulle alle ha fleece. Mamma ble banebryter for mange. Hun fikk flere ansatte, reiste på messer og solgte litt til butikker.

Gikk konkurs

Men dette gikk ikke upåaktet hen hos en aktør med mye penger i ryggen. En som med sitt navn gir assosiasjoner til ull, har hentet gull på seierspaller verden rundt, og som avla den olympiske eden under OL på Lillehammer, tok også gull i markedet. Da ble det tøft å gjøre penger på Lanullva.

De gikk konkurs, men Brit ga seg ikke og fikk kjøpt tilbake konkursboet og åpnet dørene igjen. Hun strikket for harde livet, reiste rundt i helgene og sto på. Men til slutt måtte hun kaste inn håndkleet av helsemessige årsaker i november 2006.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Da diskuterte vi i familien om vi skulle selge strikkemaskinen. Men magefølelsen min sa at det ble helt feil. Vi kunne ikke selge strikkemaskinen til mamma!

Flyttet produksjonen til Litauen

Sommeren for snart 11 år siden gikk Gunn Anne Lyngstad inn med litt kapital. Hun hadde tatt et valg: det var dette hun skulle gjøre. Med pågangsmot av de sjeldne og en fersk BI-utdanning skulle hun løfte Lanullva til store høyder.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Det kjentes riktig ut. Da var ikke Lanullva mammas, men mitt. Jeg skjønte raskt at hvis jeg skulle ha produksjon, kunne jeg ikke ha den hjemme. Jeg flyttet ut noe av produksjonen til Litauen. Men produktet er én ting. Det fungerte. Men det var så mye annet som måtte på plass, og er det i hvert fall én ting jeg ikke fikset, så er det å være designer.

Hun kom i kontakt med klesdesigner Gunhild Eide Grøtta, som redesignet og jobbet med kolleksjonen som skulle dekke baby, barn og voksne.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Vi måtte jo selge det vi hadde utviklet, og jeg hadde stor tro på sportskjedene. Men det gikk ikke bra. Ingen visste hva Lanullva var. Den siste messen vi deltok på, var Norspo på Lillestrøm i 2010. Vi sendte ut mange invitasjoner, men kun én kom; en frittstående butikk på Svalbard. Det nederlaget fikk meg til å tenke helt nytt. Det var tungt. Jeg orket ikke mer. Jeg skulle ikke være på én messe til i hele mitt liv. Ei heller å henvende meg til retailmarkedet.

– Hva gjorde du da?

– Jeg bestemte meg for å satse på netthandel. Da var det så vidt i gang. Året etter, i 2011, åpnet jeg min første butikk i bygda med 200 innbyggere. Alle butikkene på Lyngstad var lagt ned og veien lagt utenom.

Les også: – Gründere uten hårete mål blir aldri store

– Å åpne butikk her på tunet er det smarteste jeg har gjort

Det som ble butikk, var i utgangspunktet en gammel og liten konstruksjon som hadde fungert som en brygge til varemottaket fra den tiden det var dampskipskai og utfartsåre i bygda. Den sto på gårdstunet med gjenspikrede vinduer og rustent tak.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Vi hentet brukte reoler fra det nedlagte samvirkelaget, kjøpte en brukt kjøpmannsdisk på Finn.no og pusset, malte og snekret selv. Alle naboene kom. Det gjorde også lokalavisen, og sakte, men sikkert kom det folk fra alle steder.

– Atlanterhavsveien er en turistmagnet, og det ble en suksess fra dag én. Å åpne butikk her på tunet er det smarteste jeg har gjort.

Siden da har hun laget en årlig høstfest som markerer hvor lenge Lanullva har hatt butikk. I fjor høst var det syvende året og hele bygda sto på hodet.

– Det var et kjempearrangement over tre dager med store telt og servering. En skikkelig ullfest. Folk sto i kø i to timer for å gjøre kupp. 6.000 personer var innom og den helgen solgte vi ull for noen millioner kroner. Da kjenner jeg at jeg faktisk har gjort noe riktig. Det gir energi og drivkraft til å fortsette, sier hun som for 11 år siden var hos flere banker uten å få napp. De trodde ikke på henne. Til slutt fikk hun lån, gitt at deler av huset ble satt under kausjon.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Etter suksessen med den første butikken bestemte Lyngstad seg for å åpne en ny butikk på Røros i 2015. I Trondheim åpnet hun butikk året etter, og i august i år åpner Lanullva også butikk på Hamar.

– Hamar er upløyd mark for oss. Det er en god handelsby og hyttefolket kjører nesten forbi når de skal videre i Hedmark eller Oppland. Vi er i en stim nå hvor vi åpner flere butikker. Det kommer enda en til i år, men papirene er ikke undertegnet, så jeg får holde kortet til brystet litt til.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Du skulle satse på nett…?

– Jeg tror netthandel vil gå forbi konseptbutikkene, men de er gode utstillingsvinduer for merkevaren vår.

Gasellebedrift

Lanullva ble Gasellebedrift både i 2012, 2013 og 2014. Da hun tok over driften i 2006 var omsetningen 2 millioner kroner. I forfjor endte omsetningen på 37 millioner kroner og i fjor på 47 millioner kroner.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– I år vil vi bikke 50 millioner kroner med god margin.

– Hva er de viktigste sukessfaktorene?

– Selskapet er bygget på en sann historie, på gode verdier, hardt arbeid og det som var et reelt behov for min far.

– Og jeg har hele tiden vært tydelig på hva som har vært min idé. Jeg brenner for dette og da blir kundene begeistret. Begeistrete kunder kjøper mer. Det er også viktig å vite hva du er god på og hvor du må hente inn ekstra kompetanse. Dessuten må du se muligheter og tørre å satse. Når du er nederst i dalen må du hente det de andre ikke har!

Les også: Suksess-gründer kjøper aksjer for millionbeløp

– Ambisjonen er at alle nordmenn skal eie en Lanullva

Ullgeneralen oser av optimisme. Øynene lyser av glede og hun har skrudd opp tempoet på snakketøyet. Hun roser sin rådgiver og sparringspartner Bente Sollid Storehaug, samt sin bankforbindelse. Innovasjon Norge har også bidratt på noen viktige prosjekter. Så får det livlige ansiktet et alvorlig drag:

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Det som har vært vanskelig for meg, er å slippe opp på kontrollen. Det har vært tøft fordi jeg har bygget det opp, men det presset seg frem. Nå er jeg uten filter: Du kan ikke ha hjerne som en undulat… unnskyld; du må være villig til å jobbe ræva av deg. I hvert fall i en vekstfase.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Hva med neste generasjon?

– Ingen kjenner fremtiden, men barna mine går en skole sammen med meg. Det gir meg en god følelse å ha sønnene mine med på laget. De får mulighet til å vokse i oppgavene sine. Datteren min er steintøff, utdannet politi og jobber nå som brannmann. Jeg har også ansatt begge svigerdøtrene mine. Selv trives jeg med å stå til rors, men det skal ikke være til hinder for å få annen fagkompetanse inn. I dag eier jeg selskapet 100 prosent, men ingen vet hva som skjer i fremtiden. Enn så lenge ønsker jeg å styre selskapet uten investor, men jeg har store planer, så skal noen av planene realiseres, må jeg gå til det skrittet, sier hun og fortsetter:

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Ambisjonen er at alle nordmenn skal eie en Lanullva. Men jeg stopper ikke der: Hvorfor skal jeg ikke sikte høyere? Det er klart jeg skal utenlands.

– Min mor sa til meg fra jeg var pur ung at hvis jeg ikke hadde arbeidsglede ville jeg heller ikke få til noe. Jeg tror hun har helt rett. Selv om jeg har vært dødssliten, har jeg gått på jobb hver dag. Som ivrig gründer blir det til tider vel mange røde fridager i kalenderen.

Gunn Anne Vinje Lyngstad

Stortingets talerstol blir din. Hvilken sak tar du opp?

Som bedriftseier synes jeg det bør gjøres noe med formuesskatten. Den gir ingen mening. Politikerne må tilrettelegge for at folk vil skape bedrifter og arbeidsplasser. Formuesskatten er en straffeskatt for dem som prøver å få til noe!

Hva bør Norge bruke mindre penger på?

Byråkrati. Skulle vi holdt på slik i det private næringsliv, hadde vi ikke holdt ut én dag. Det koster for mye.

Hva er din dårligste investering?

I kroner og øre er det ikke en god investering å kjøpe bolig her oppe, men for meg handler det om livskvalitet. For meg er investeringen god, selv om andre ikke forstår.

Hvilken bok vil du lese om igjen?

«Et helt halvt år» av Jojo Moyes. Den boken beviser at kjærligheten ikke har noen grenser.

Hvor går drømmereisen?

Til Italia. Der har jeg vært flere ganger. Jeg liker italiensk mat og vin. I Umbria har jeg vært tre ganger, og jeg vil gjerne utforske mer av Italia. Spania og Frankrike kan jeg også tenke meg å lære mer om, mens en tur til Thailand er helt uaktuelt. Det er absolutt ikke et drømmereisemål for meg.

Artikkelen ble først publisert av Finansavisen, 11. mai